Søndagstanker — Søndag 8. september 2019
13. søndag i treenighetstiden

Utbrenthet er en folkesykdom. Mange bærer på for mye ansvar som man kanskje kunne delt med andre. Klarer du å dele ansvar?

Tekst: Apostlenes gjerninger kap. 6, 1-7

På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.   

Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

Teksten i dag handler om å dele ansvar. Det er det vi gjør ved å stemme. Denne helgen er det valg til både kommune og fylkesstyre. I kirken velges det menighetsråd og bispedømmeråd. Jeg håper du vil delta i valget, både det politiske og det kirkelige. Når vi stemmer gir vi ansvar til mennesker vi stoler på og som er villige til å bruke sin tid og sine evner til et felles gode. Din stemme er viktig. Godt valg!

Når den første menigheten i Jerusalem begynte å vokse, kom utfordringene på rekke og rad. Blant de nye medlemmene var det mange som trengte hjelp for å overleve. Fattigdommen var stor og menigheten ble det sosiale nettverket som de var helt avhengige av for å få daglig brød. Disiplene måtte finne nye løsninger. De var opptatt av å forkynnelsen, nå stod de til knes i klager og misnøye. Det førte til konflikt samt at forkynnelsen ble forsømt. Løsningen ble en arbeidsfordeling og de første diakonene ble valgt. De fikk ansvar for det sosiale nettverket og matutdelingen, og disiplene fikk konsentrere seg om de de var kalt til. Resultatet var oppmuntrende. Menigheten vokste videre og nådde stadig nye grupper. En rekke prester kom til troen og kunne bidra med sin ekspertise inn i menighetens arbeid. Arbeidsfordeling og strukturer fungerer!

På samme måte har vi i kirken i dag en arbeidsfordeling mellom prester, kateketer og trosopplærere, diakoner, kirkeverger og kirkegårdsarbeidere. Hvis et ledd svikter, så lider alle. Hvis alle ledd fungerer, så fungerer menigheten. Vi er helt avhengige av hverandre.

Det samme gjelder på alle arbeidsplasser. Delt ansvar og klare strukturer er med på å lage gode arbeidsplasser og forhindrer at mennesker blir misfornøyd og utbrent.

Dette vet vi. Allikevel er det lett å ta for mye ansvar. Viljen til å strekke seg langt er ofte større enn evnen. For mye jobb, for mye ansvar eller uklare ansvarsområder har gjort utbrenthet til en alt for vanlig diagnose. Skoleungdom og studenter står også i fare for å slite seg ut. Høye forventninger til seg selv og fra skole og familie, kan slite ut unge som gjerne vil innfri. Når er man flink nok?

Det beste blir det godes fiende. Ingen kan lykkes i alt. Det kan ta årevis å komme seg etter å ha kjørt seg ut. Om det ikke er tapte år, så er det vonde år å komme seg gjennom.

Vi må lære oss å dele ansvar. Tro ikke at bedehuset går under hvis du ikke stiller på alt. Du blir utslitt, og ingen trives i lag med noen som opplagt ikke ønsker å være der. Det samme gjelder på skolen, jobben og hjemme. Si ifra! Del på gledene, del på sorgene, del på ansvaret. Da får alle det bedre.