Søndagstanker — Søndag 29. september 2019
16. søndag i treenighetstiden

Tekst: Evangeliet etter Matteus 11, 16-19

Denne søndagsbetraktningen starter vi med diktet «Til Lags åt alle kan ingen gjera» av Ivar Aasen:

Til Lags aat alle kann ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
aa hjelpa den, som det trenger mest.
 
Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og naar den eine daa gjerer Rop,
so ropar sidan den heile Hop.
 
D’er mange nog, som vil Domar vera
og læ aat alt, som dei andre gjera.
Og Lyte finna dei rundt i Kring,
og sjølve gjera dei ingen Ting.

Det kan virke som om Ivar Aasen hadde Jesu ord friskt i minne. For som Ivar Aasen ser ut over sin samtid, ser Jesus ut over sin samtid og sier:

 Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:

‘Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger,
men dere ville ikke sørge.’

For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

Den asketiske Johannes levde under et strengt regime. Der var det nøysomhet og han fastet og levde et liv som skilte seg ut. Der var det ikke overflod på annet enn refs. Mange søkte til ham, men like mange, om ikke flere, vendte seg bort fra ham.

Jesus var av en annen karakter. Han levde ikke som Johannes. Selv om han praktiserte og levde som en from jøde, var han ikke noen fanatiker. Han tillot sine venner å plukke aks for å mette seg på sabbaten, han drakk vin, var i bryllup og spiste gode middager hos både tollere og syndere. Fremfor å ri regler, var han fleksibel og så bak budene og inn til deres hensikt.

Men både Jesus og Johannes fikk smake på trollenes dom. Datidens nett-troll ville ikke bli engasjert av verken den ene eller den andre, de holdt kjølig distanse og svertet dem begge; Johannes som besatt og Jesus som en livsnyter uten måtehold og moralsk ryggrad.

Det er lett å stå på avstand og kjølig ironisere over dem som skiller seg ut. Se på den frisyren, der han Trump står og snakker FN midt imot, og se på den veslevoksne Greta Thunberg der hun prøver å danse med de store!

Det er både trist, opprørende og skamfullt å være vitne til at voksne mennesker går til personangrep på andre fremfor å faktisk høre hva de sier. Alle burde vi høre på både Trump og Thunberg og så gjøre oss opp en mening om dem. Ikke la deg friste til kjappe poenger på andres bekostning. Hvis du ikke har noe å si, la det være!

Men har du lyttet og satt deg inn i hva som blir sagt, så skal jeg lytte til deg. Og lever du som du lærer, skal jeg respektere deg, ja, kanskje også følge deg.

Det vil alltid være noen som vil holde avstand. Det er ikke let «å gjera alle åt lags». Uansett hvordan jeg i dag prøver å fortelle om Jesus, så vil det alltid være noen som ironiserer over det hele «Ja, ja, han får nå holde nå, så får vi se hvor langt han kommer med det!»

Men noen hører og noen lar ordene komme inn til seg. Derfor holder vi på, og derfor fortsetter vi å tolke og tale Jesu ord inn i vår samtid. Så får vi heller tåle kjøligheten, latteren og ironien. For de som lytter og lar seg begeistre av Livet, vinner alt!

Søndagstanker — Søndag 22. september 2019
15. søndag i treenighetstiden

Søndag 22, september blir jeg ordinert til prest i Den norske kirke. Det skjer i Bjørkelangen kirke, en kirke som jeg har et varmt forhold til. Det var der det hele startet – for lenge siden!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 9-12

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Søndagens prekentekst er en kjærlighetserklæring fra Gud. Det kommer godt med. For jeg kommer til å være både nervøs og alvorlig når biskopen spør meg om jeg vil tjene Gud og kirken i troskap. Da er det godt å vite at Gud vil meg vel og ber meg om å bli værende i hans kjærlighet. Når Gud, som elsker meg, kaller meg til tjeneste, føler jeg meg trygg.

Det har tatt lang tid å komme til denne dagen. Det er 37 år siden jeg møtte opp på Menighetsfakultetet for første gang. «Enten er jeg stokk dum eller veldig tålmodig», fleipet jeg på stabsmøtet i Nes etter at jeg stolt var ferdig utdannet teolog i sommer. Da kommer det slagferdig fra Pål, ledende kirketjener: «Eller begge deler!». Det er god stemning blant de ansatte i Nes kirkelige fellesråd.

Men hva kan det bety å bli i hans kjærlighet? Er det en betingelse knyttet til det – å være flink og holde masse bud? I så fall er det tungt og strevsomt. Jeg tror ikke Jesus mente det slik. Det er ikke betinget kjærlighet Gud gir oss. Budet Jesus gir oss er å videreføre noe: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Ingenting er så flott som å være i lag med venner, kollegaer eller familie når man opplever seg sett, hørt og inkludert. Da kan man være knakende uenig, men allikevel vite at man er elsket, da kan man være vrang og sta, men allikevel forstått. Jeg tror det er det Jesus mener.

Jeg er sett, hørt og inkludert av Gud. Jeg er i hans kjærlighet! Derfor prøver jeg å se, høre og inkludere andre. Gudskjærligheten smitter. Det er jo slik vi ønsker at det skal være i våre menigheter, på skolen, i familien og i kollegafellesskapet. Når sjefen ser meg, når far hører på meg, når vennene inkluderer meg, har jeg en god dag. Da blir jeg inspirert til å gjøre det samme.

Og hva er så resultatet av dette: Det er glede. Da kan vi føle glede over å være sammen, glede oss til å være sammen med kollegaer, til venner på skolen, til menighetens samlinger, til fellesskapet i familien.

Og denne søndagen inneholder en spesiell glede for meg: Glede over å bli kalt til tjeneste i en kirke som betyr så mye for meg!

Gledelig søndag!

Søndagstanker — Søndag 15. september 2019
Vingårdssøndag/14. søndag i treenighetstiden

Vi forventer å få lønn når vi har gjort en jobb. Det kan være i form av penger, vitnemål eller annen form for anerkjennelse. I Guds rike er lønn knyttet til når vi mister noe for Jesu navns skyld.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 19, 27-30

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?» Jesus sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer. Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.

De færreste av oss mister noe fordi vi tror på Jesus. Vi mister ikke arven, blir ikke kastet ut hjemmefra eller mister livet som martyrer. Derfor blir denne teksten underlig og lett å misforstå. Skal vi søke etter å forlate/miste goder og trygghet for å oppnå lønn hos Gud?
Nei, vi skal være takknemlige hvis vi slipper å miste ektefelle, barn, åkrer, jobb eller annet for Jesu navns skyld. Det er nemlig noen som gjør det.

Du skal ikke lete langt for å finne de som har mistet mye for sin tro på Jesus. Noen av dem har kommet til Norge som flyktninger. De kommer fra Pakistan og Syria, fra Irak eller Iran. Noen av dem har omvendt seg til kristen tro og har blitt forfulgt for det. Andre er fordrevet gjennom krig og etnisk utrensning fordi de er kristne. De har mistet alt for Jesu navns skyld, og Jesus sier at de skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Deres tro har kostet dem dyrt. De av oss som er så heldige å bli kjent med dem, forstår at lidelse for sin tros skyld ikke er noe man oppsøker frivillig. Det koster.

Apostlene ble alle drept for sin tro på Kristus. Alle så nær som Johannes, som etter landsforvisning døde en naturlig død i Efesos. De skal også få sin «lønn» for alt de mistet. Hvordan den vil manifestere seg får vi tidsnok vite, det er ingen grunn til å spekulere over det. Jesus tar sine venner på ordet og gir de svar. De skal ikke ende tomhendt.

Det vi alle kan gjøre er å strekke oss mot Kristus. Legge bak oss det som var og strekke oss mot det som ligger foran oss. For et sted der fremme ligger seierskransen og venter på oss – når alt blir født på ny!

Søndagstanker — Søndag 8. september 2019
13. søndag i treenighetstiden

Utbrenthet er en folkesykdom. Mange bærer på for mye ansvar som man kanskje kunne delt med andre. Klarer du å dele ansvar?

Tekst: Apostlenes gjerninger kap. 6, 1-7

På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.   

Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

Teksten i dag handler om å dele ansvar. Det er det vi gjør ved å stemme. Denne helgen er det valg til både kommune og fylkesstyre. I kirken velges det menighetsråd og bispedømmeråd. Jeg håper du vil delta i valget, både det politiske og det kirkelige. Når vi stemmer gir vi ansvar til mennesker vi stoler på og som er villige til å bruke sin tid og sine evner til et felles gode. Din stemme er viktig. Godt valg!

Når den første menigheten i Jerusalem begynte å vokse, kom utfordringene på rekke og rad. Blant de nye medlemmene var det mange som trengte hjelp for å overleve. Fattigdommen var stor og menigheten ble det sosiale nettverket som de var helt avhengige av for å få daglig brød. Disiplene måtte finne nye løsninger. De var opptatt av å forkynnelsen, nå stod de til knes i klager og misnøye. Det førte til konflikt samt at forkynnelsen ble forsømt. Løsningen ble en arbeidsfordeling og de første diakonene ble valgt. De fikk ansvar for det sosiale nettverket og matutdelingen, og disiplene fikk konsentrere seg om de de var kalt til. Resultatet var oppmuntrende. Menigheten vokste videre og nådde stadig nye grupper. En rekke prester kom til troen og kunne bidra med sin ekspertise inn i menighetens arbeid. Arbeidsfordeling og strukturer fungerer!

På samme måte har vi i kirken i dag en arbeidsfordeling mellom prester, kateketer og trosopplærere, diakoner, kirkeverger og kirkegårdsarbeidere. Hvis et ledd svikter, så lider alle. Hvis alle ledd fungerer, så fungerer menigheten. Vi er helt avhengige av hverandre.

Det samme gjelder på alle arbeidsplasser. Delt ansvar og klare strukturer er med på å lage gode arbeidsplasser og forhindrer at mennesker blir misfornøyd og utbrent.

Dette vet vi. Allikevel er det lett å ta for mye ansvar. Viljen til å strekke seg langt er ofte større enn evnen. For mye jobb, for mye ansvar eller uklare ansvarsområder har gjort utbrenthet til en alt for vanlig diagnose. Skoleungdom og studenter står også i fare for å slite seg ut. Høye forventninger til seg selv og fra skole og familie, kan slite ut unge som gjerne vil innfri. Når er man flink nok?

Det beste blir det godes fiende. Ingen kan lykkes i alt. Det kan ta årevis å komme seg etter å ha kjørt seg ut. Om det ikke er tapte år, så er det vonde år å komme seg gjennom.

Vi må lære oss å dele ansvar. Tro ikke at bedehuset går under hvis du ikke stiller på alt. Du blir utslitt, og ingen trives i lag med noen som opplagt ikke ønsker å være der. Det samme gjelder på skolen, jobben og hjemme. Si ifra! Del på gledene, del på sorgene, del på ansvaret. Da får alle det bedre.