Søndagstanker — Søndag 25. august 2019
11. søndag i treenighetstiden

Er du fri eller er en slave? Spørsmålet kan synes merkelig i vår tid. Slaver var vel kjent på Jesu tid. Men i dag?

Tekst: Evangeliet etter Johannes, 8, 31-36.

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

Slave – selve ordet synes ekkelt og frastøtende. Slave. Smak på det. Det er et fornedrende og sleipt ord. Å være slave er å miste sin egenrett til å bestemme over sitt liv og sin fremtid. Å være slave er å ikke være i stand til velge fritt og uavhengig av andres vilje.

Slaveriet er avskaffet og eksisterer kun i kriminelle sammenhenger og der hvor demokrati og menneskerettigheter ikke har fått fotfeste. Allikevel brukes ordet fortsatt i vårt samfunn i form av ordet gjeldsslave. Flere enn vi tror slaver under et økonomisk trykk som tar friheten og gleden fra en. Årsaken til det kan være mange: Egen uforstand, dårlig dømmekraft eller uforutsette hendelser som har satt en i en økonomisk vanskelig situasjon. Gjeldsslaver kan få hjelp til å rette opp økonomien, og et populært tv-program har gjort det til underholdning å hjelpe mennesker ut av et økonomisk uføre – Luksusfellen.

Jesus bruker ordet slave i forbindelse med å være slave under synd. Synd og skyld knebler mennesker og holder de nede. Det kan være hendelser i livet som forgifter sinnet og som knebler friheten. Men like mye er det en grunnleggende «egenskap» i mennesket som forhindrer en åpen kontakt med Gud. Men også her er det en vei ut.

For at vi skal få et nært og personlig forhold til Gud, må vi få ryddet unna synd og skyld. Forrige søndag skrev jeg om at vi må tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt oss. Her er nøkkelen. Gud tilgir synd, når vi selv anerkjenner at den henger ved oss. Da får Sønnen frigjort oss og vil blir virkelig fri!

Selverkjennelsen om at vi er syndere kan være vanskelig, særlig for moralske oppegående mennesker som prøver å gjøre livet godt for seg selv og sine nærmeste. Synd knyttes mot handlinger, og disse kan man jo unngå. Men ingen av oss klarer å leve perfekte liv. Og om vi så hadde gjort det, er vi allikevel uperfekte. Jesus måtte ta i bruk sterke ord for å få sine omgivelser til å forstå at synd er ikke knyttet til handlinger, men til vår egen eksistens og vår avstandtagen til Gud.

Etter en gudstjeneste med nattverd, sa en trofast kirkegjenger til meg: «Det er for ofte nattverd, jeg rekker jo ikke å synde mellom hver gang!» Han hadde forstått at i nattverden gis vi tilgivelse for våre synder. Men han tenkte at synd kun er knyttet opp mot handling. Hver dag trenger vi å overgi oss til Gud, sier Martin Luther. For vi er innadvendte og vårt største fokus er oss selv. Men vårt fokus skal være slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» I møte med dette, må vi alle bøye kne og be om tilgivelse, slik at vi blir satt fri til å gjøre nettopp det.

Dette er ikke et pessimistisk menneskesyn – det er et reelt menneskesyn. Derfor er den kristne tro en positiv frihetstro som setter mennesker fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri»