Gud gir – vi deler

Søndagstanker — Søndag 18. august 2019
10. søndag i treenighetstiden

Gud gir, vi deler» heter den store trosopplæringsreformen i kirken. Vi deler videre av Guds rikdom til oss. Det kunne like gjerne vært navnet på en tilgivelsesreform. Gud gir (tilgivelse), vi deler (tilgivelse). En slik reform kunne kanskje ha reddet mange mennesker fra bitterhet og sorg.

Tekst: Evangeliet etter Markus 11, 25-26

Jesus sier: «Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.»

Iblant sier Jesus ord så skarpe at det gjør vondt! Dagens bibeltekst fra evangelisten Markus er noen av dem. Her gis det ikke rom for tolkninger – tilgi for selv å bli tilgitt.

Kan vi ta det på alvor? Jo, så absolutt. De samme ordene finner vi i Matteusevangeliet, i Efeserbrevet og i Kolosserbrevet. Dette var kjent blant de første kristne. Tilgivelse forutsetter vilje til å selv tilgi.

På den ene side, så er det bra at Jesus setter dette på spissen. For hvis han bad oss å vurdere alvorhetsgraden av overgrepet som skal tilgis, så hadde vi slitt med å sette grenser. Hva er egentlig så alvorlig at det må tilgis og hva kan man leve videre med uten oppgjør? Slike grenser er umulige å sette. Det noen kan leve med, kan andre ikke utstå. Nei, det er bedre med en absolutt grense. Alt skal tilgis!

På den annen side, så er det et umulig krav! Ingen kan tilgi alt. Vel, kanskje noen, men alle jeg kjenner sliter med å tilgi overgrep og svik. Det gjør så vondt, man er så såret at Jesu ord om å tilgi oppleves helt hinsides.

Da er det viktig å si: Ingen kan kreve å bli tilgitt! En overgriper kan ikke forlange å bli tilgitt av det menneske han har forbrutt seg mot. «Tilgivelse forutsetter at de to partene kan bruke de samme ordene om det som er skjedd og som skal tilgis. Der det ikke finnes en gjensidig forståelse og anerkjennelse av uretten finnes det heller ikke noe grunnlag for tilgivelse.» (Sjur Isaksen, prest og lærer på MF)

Gud har tatt første skritt på veien til tilgivelse og helbredelse. Gud gav sin sønn, seg selv, for å sone menneskenes skyld og synd. I lyset av det er mine overgrep eller mitt behov for å bli tilgitt/gi tilgivelse små. Allikevel er det noe med det å være menneske. Vi er ikke Gud. Vi har begrensinger, vi har ikke det samme perspektivet som Gud har. Derfor kan det oppleves fullstendig urimelig å bli presset til å tilgi.

Hva kan vi så gjøre? Svaret er enkelt. Vi kan overgi alt til Gud. Alt! Vår vilje eller manglende vilje, vår evne eller manglende evne, vår frustrasjon og lidelse, vår bitterhet og vår sorg. Alt kan vi lesse over på Gud og la Gud være den som sørger for videre fremdrift. En dag skal Gud gjøre opp det endelige regnskapet. Hver enkelt av oss skal bøye kne for Gud. (Rom 14, 12)

Når vi overlater dommen til Gud kan livet vende tilbake til oss. For innestengt eller manglende tilgivelse kan ta knekken på oss. Det binder oss til overgrepet og gir oss ikke fri. Det er ingen lett løsning, men det er en løsning.