Søndagstanker — Søndag 11. august 2019
9. søndag i treenighetstiden.

Av og til får jeg høre at kristne mennesker dømmer andre? Gjør vi virkelig det? I så fall skjer det uten noen form for fullmakt. For det er sjelden Jesus er så tydelig i språket som når han underviser sine venner om å ikke dømme!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 6, 36-42

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Gud er raus, derfor skal vi være rause. Gud er barmhjertig, derfor skal vi være barmhjertige. Gud gir, og vi skal dele videre. Alt dette møter jeg hos mennesker som deler troen på Kristus. Rause, snille mennesker som er forsiktige i sin omgang med harde og uforsonlige ord.

Jeg møter også det motsatte. Mennesker som er så tydelige i sin fordømmelse av andres levemåte og vurderinger at det grenser til forakt eller hat. Det er ikke mange, men også disse kaller seg kristne.

Hvem tror du inspirerer sin nabo, sitt barn eller sine kollegaer til å tro på Jesus? Det bør det være liten tvil om. Det er det menneske som omsetter troen på Kristus i kjærlighet for sin neste på en måte som ikke fordømmer. Så er det alle de kristne som står et sted midt imellom. Som har masse kjærlighet i seg og som samtidige har klare meninger om hva som er rett og galt og som leter etter måter å si det på.

Det er ikke lett å være en kristen med et gudgitt ansvar om å forvalte sannheten til verden! Særlig ikke i en samtid hvor grenseløs toleranse er det store idealet. Hvordan kan man da hevde en sannhet, at noe er rett eller galt? Skal ikke alle få gjør sin greie uten innblanding?

Å være en kristen er å følge Kristus. Ofte spør jeg meg selv i møte med andre: Hva ville Jesus gjort nå? Det er en god hjelp for meg til å sortere både følelser og egne holdninger. Jesus kunne være tydelig. Han slo hardt ned på hykleri og misbruk av Guds navn. Men i møte med mennesker er det omsorg og kjærlighet som kjennetegner han. Slik ville han at disiplene skulle opptre. For også de var syndere som ikke så verden med et sant og rent blikk. De så «med en bjelke» i øyet – altså preget av sine egne vurderinger, og ikke i stand til å se klart.

Det er viktig at kristne som står i rampelyset har meninger i møte med samtiden. Tvillingreduksjon er noe kirken og den kristne må kunne si noe om, uten å bli kalt dømmende. Men i møte med et menneske som har fått utført tvillingreduksjon er det kjærlighet som gjelder, intet annet. Denne balansegangen er viktig. Selvsagt skal kristne, på lik linje med alle andre, prøve å påvirke vår samtid. Men i møtet med et medmenneske skal vi tie stille og la omsorg og kjærlighet tale tydeligst.