Månedlige arkiver: august 2019

Fortell!

Søndagstanker — Søndag 1. september 2019
2. søndag i treenighetstiden

Barna elsker å høre fortellinger, og når du forteller dine egne fortellinger gjør det ekstra inntrykk. Slik er det gjennom hele livet. Folk lytter når vi deler egne opplevelser.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 4, vers 27-30 og 39-43.

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk:  «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Da dro de ut av byen og kom til ham.

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

Kvinnen ved brønnen – vi er ikke engang sikre på hennes navn – ble en av de første som begeistret fortalte andre om sitt møte med Jesus. Hun hadde ikke gått på bibelskole eller kurs i evangelisering. Hun hadde ikke lært apologetikk eller taleteknikk. Hun var forundret og overveldet – dette måtte hennes naboer få høre! Kanskje var han Messias?

Hennes begeistring førte til nysgjerrighet. Dette måtte de undersøke. Og etter å ha møtt Jesus selv ble de selv overbevist! «Vi har hørt ham selv, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Jeg skulle gjerne ha visst hva Jesus sa til hennes naboer. Det får vi aldri vite, men Jesus må ha gjort et stort inntrykk på dem. De nødet ham til å bli, og han tilbrakte to dager der før han og disiplene dro videre.

Du må ikke ha en bachelorgrad for å peke mot Kristus. Det holder lenge med egen begeistring. Mennesker er nysgjerrige. Når vi forteller om egne opplevelser gjør det inntrykk. De fleste av oss kvier oss for å for å bruke de store ordene om Jesus. Mange er allergiske mot pågående evangelisering. Men det er mange andre gode måter å fortelle om vår tro og våre opplevelser med Jesus på.

Hva kan vi så fortelle om? Du kan fortelle om gode gudstjenester du har vært med på. Om en god preken, en flott dåp, om stemningen og roen du fikk ved å være i kirken. Kanskje noen trenger å finne akkurat den roen? Du kan fortelle om at det var godt å gå til nattverd, at det gir deg fred, eller om en salme som du er så glad i som ble spilt. Kanskje var det noen konfirmanter som leste en tekst som berørte deg, eller en bønnevandring du fikk være med på. Du kan fortelle om begravelsen hvor du fikk oppleve håp midt i sorgen, eller velsignelsen som traff nettopp deg den dagen. Om bibelordet som du leste over morgenkaffen og som talte til deg akkurat den dagen. Du kan fortelle at du synes det er godt å be og legge dagen over i Guds hender. At du fikk et bønnesvar når barnebarnet, som gruet seg til skolen, kom hjem og fortalte om en god dag. At morgenandakten på radioen var god å høre på, og at fellesskapet på bedehuset gir deg både venner og nye tanker.

Det er så mye positivt vi kan fortelle. Det er ikke så viktig å poengtere at du ikke er helt enig med presten i alle ting, eller at du heller vil knele enn stå ved nattverden. Slik ting kan skape et negativt inntrykk av noe du er glad i. La oss heller snakke hverandre opp og la de små detaljene ligge. De er ikke så viktige. Det viktige er at Gud møter deg på mange forskjellige måter og at det skaper en trygghet i ditt liv.

I Romerbrevet står det at «Evangeliet er Guds kraft til frelse». Kanskje synes du at dine ord blir stusselige og ikke gode nok. Si til deg selv at det er ikke er hvor flink du er som er det viktigste. Det viktigste er at du deler dine egne opplevelser. De skaper nysgjerrighet. Evangeliet har en kraft i seg selv. Fortell, og la det virke.

Oh, Freedom!

Søndagstanker — Søndag 25. august 2019
11. søndag i treenighetstiden

Er du fri eller er en slave? Spørsmålet kan synes merkelig i vår tid. Slaver var vel kjent på Jesu tid. Men i dag?

Tekst: Evangeliet etter Johannes, 8, 31-36.

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

Slave – selve ordet synes ekkelt og frastøtende. Slave. Smak på det. Det er et fornedrende og sleipt ord. Å være slave er å miste sin egenrett til å bestemme over sitt liv og sin fremtid. Å være slave er å ikke være i stand til velge fritt og uavhengig av andres vilje.

Slaveriet er avskaffet og eksisterer kun i kriminelle sammenhenger og der hvor demokrati og menneskerettigheter ikke har fått fotfeste. Allikevel brukes ordet fortsatt i vårt samfunn i form av ordet gjeldsslave. Flere enn vi tror slaver under et økonomisk trykk som tar friheten og gleden fra en. Årsaken til det kan være mange: Egen uforstand, dårlig dømmekraft eller uforutsette hendelser som har satt en i en økonomisk vanskelig situasjon. Gjeldsslaver kan få hjelp til å rette opp økonomien, og et populært tv-program har gjort det til underholdning å hjelpe mennesker ut av et økonomisk uføre – Luksusfellen.

Jesus bruker ordet slave i forbindelse med å være slave under synd. Synd og skyld knebler mennesker og holder de nede. Det kan være hendelser i livet som forgifter sinnet og som knebler friheten. Men like mye er det en grunnleggende «egenskap» i mennesket som forhindrer en åpen kontakt med Gud. Men også her er det en vei ut.

For at vi skal få et nært og personlig forhold til Gud, må vi få ryddet unna synd og skyld. Forrige søndag skrev jeg om at vi må tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt oss. Her er nøkkelen. Gud tilgir synd, når vi selv anerkjenner at den henger ved oss. Da får Sønnen frigjort oss og vil blir virkelig fri!

Selverkjennelsen om at vi er syndere kan være vanskelig, særlig for moralske oppegående mennesker som prøver å gjøre livet godt for seg selv og sine nærmeste. Synd knyttes mot handlinger, og disse kan man jo unngå. Men ingen av oss klarer å leve perfekte liv. Og om vi så hadde gjort det, er vi allikevel uperfekte. Jesus måtte ta i bruk sterke ord for å få sine omgivelser til å forstå at synd er ikke knyttet til handlinger, men til vår egen eksistens og vår avstandtagen til Gud.

Etter en gudstjeneste med nattverd, sa en trofast kirkegjenger til meg: «Det er for ofte nattverd, jeg rekker jo ikke å synde mellom hver gang!» Han hadde forstått at i nattverden gis vi tilgivelse for våre synder. Men han tenkte at synd kun er knyttet opp mot handling. Hver dag trenger vi å overgi oss til Gud, sier Martin Luther. For vi er innadvendte og vårt største fokus er oss selv. Men vårt fokus skal være slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» I møte med dette, må vi alle bøye kne og be om tilgivelse, slik at vi blir satt fri til å gjøre nettopp det.

Dette er ikke et pessimistisk menneskesyn – det er et reelt menneskesyn. Derfor er den kristne tro en positiv frihetstro som setter mennesker fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri»

Gud gir – vi deler

Søndagstanker — Søndag 18. august 2019
10. søndag i treenighetstiden

Gud gir, vi deler» heter den store trosopplæringsreformen i kirken. Vi deler videre av Guds rikdom til oss. Det kunne like gjerne vært navnet på en tilgivelsesreform. Gud gir (tilgivelse), vi deler (tilgivelse). En slik reform kunne kanskje ha reddet mange mennesker fra bitterhet og sorg.

Tekst: Evangeliet etter Markus 11, 25-26

Jesus sier: «Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.»

Iblant sier Jesus ord så skarpe at det gjør vondt! Dagens bibeltekst fra evangelisten Markus er noen av dem. Her gis det ikke rom for tolkninger – tilgi for selv å bli tilgitt.

Kan vi ta det på alvor? Jo, så absolutt. De samme ordene finner vi i Matteusevangeliet, i Efeserbrevet og i Kolosserbrevet. Dette var kjent blant de første kristne. Tilgivelse forutsetter vilje til å selv tilgi.

På den ene side, så er det bra at Jesus setter dette på spissen. For hvis han bad oss å vurdere alvorhetsgraden av overgrepet som skal tilgis, så hadde vi slitt med å sette grenser. Hva er egentlig så alvorlig at det må tilgis og hva kan man leve videre med uten oppgjør? Slike grenser er umulige å sette. Det noen kan leve med, kan andre ikke utstå. Nei, det er bedre med en absolutt grense. Alt skal tilgis!

På den annen side, så er det et umulig krav! Ingen kan tilgi alt. Vel, kanskje noen, men alle jeg kjenner sliter med å tilgi overgrep og svik. Det gjør så vondt, man er så såret at Jesu ord om å tilgi oppleves helt hinsides.

Da er det viktig å si: Ingen kan kreve å bli tilgitt! En overgriper kan ikke forlange å bli tilgitt av det menneske han har forbrutt seg mot. «Tilgivelse forutsetter at de to partene kan bruke de samme ordene om det som er skjedd og som skal tilgis. Der det ikke finnes en gjensidig forståelse og anerkjennelse av uretten finnes det heller ikke noe grunnlag for tilgivelse.» (Sjur Isaksen, prest og lærer på MF)

Gud har tatt første skritt på veien til tilgivelse og helbredelse. Gud gav sin sønn, seg selv, for å sone menneskenes skyld og synd. I lyset av det er mine overgrep eller mitt behov for å bli tilgitt/gi tilgivelse små. Allikevel er det noe med det å være menneske. Vi er ikke Gud. Vi har begrensinger, vi har ikke det samme perspektivet som Gud har. Derfor kan det oppleves fullstendig urimelig å bli presset til å tilgi.

Hva kan vi så gjøre? Svaret er enkelt. Vi kan overgi alt til Gud. Alt! Vår vilje eller manglende vilje, vår evne eller manglende evne, vår frustrasjon og lidelse, vår bitterhet og vår sorg. Alt kan vi lesse over på Gud og la Gud være den som sørger for videre fremdrift. En dag skal Gud gjøre opp det endelige regnskapet. Hver enkelt av oss skal bøye kne for Gud. (Rom 14, 12)

Når vi overlater dommen til Gud kan livet vende tilbake til oss. For innestengt eller manglende tilgivelse kan ta knekken på oss. Det binder oss til overgrepet og gir oss ikke fri. Det er ingen lett løsning, men det er en løsning.

Døm ikke!

Søndagstanker — Søndag 11. august 2019
9. søndag i treenighetstiden.

Av og til får jeg høre at kristne mennesker dømmer andre? Gjør vi virkelig det? I så fall skjer det uten noen form for fullmakt. For det er sjelden Jesus er så tydelig i språket som når han underviser sine venner om å ikke dømme!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 6, 36-42

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Gud er raus, derfor skal vi være rause. Gud er barmhjertig, derfor skal vi være barmhjertige. Gud gir, og vi skal dele videre. Alt dette møter jeg hos mennesker som deler troen på Kristus. Rause, snille mennesker som er forsiktige i sin omgang med harde og uforsonlige ord.

Jeg møter også det motsatte. Mennesker som er så tydelige i sin fordømmelse av andres levemåte og vurderinger at det grenser til forakt eller hat. Det er ikke mange, men også disse kaller seg kristne.

Hvem tror du inspirerer sin nabo, sitt barn eller sine kollegaer til å tro på Jesus? Det bør det være liten tvil om. Det er det menneske som omsetter troen på Kristus i kjærlighet for sin neste på en måte som ikke fordømmer. Så er det alle de kristne som står et sted midt imellom. Som har masse kjærlighet i seg og som samtidige har klare meninger om hva som er rett og galt og som leter etter måter å si det på.

Det er ikke lett å være en kristen med et gudgitt ansvar om å forvalte sannheten til verden! Særlig ikke i en samtid hvor grenseløs toleranse er det store idealet. Hvordan kan man da hevde en sannhet, at noe er rett eller galt? Skal ikke alle få gjør sin greie uten innblanding?

Å være en kristen er å følge Kristus. Ofte spør jeg meg selv i møte med andre: Hva ville Jesus gjort nå? Det er en god hjelp for meg til å sortere både følelser og egne holdninger. Jesus kunne være tydelig. Han slo hardt ned på hykleri og misbruk av Guds navn. Men i møte med mennesker er det omsorg og kjærlighet som kjennetegner han. Slik ville han at disiplene skulle opptre. For også de var syndere som ikke så verden med et sant og rent blikk. De så «med en bjelke» i øyet – altså preget av sine egne vurderinger, og ikke i stand til å se klart.

Det er viktig at kristne som står i rampelyset har meninger i møte med samtiden. Tvillingreduksjon er noe kirken og den kristne må kunne si noe om, uten å bli kalt dømmende. Men i møte med et menneske som har fått utført tvillingreduksjon er det kjærlighet som gjelder, intet annet. Denne balansegangen er viktig. Selvsagt skal kristne, på lik linje med alle andre, prøve å påvirke vår samtid. Men i møtet med et medmenneske skal vi tie stille og la omsorg og kjærlighet tale tydeligst.