Månedlige arkiver: august 2019

Gud gir – vi deler

Søndagstanker — Søndag 18. august 2019
10. søndag i treenighetstiden

Gud gir, vi deler» heter den store trosopplæringsreformen i kirken. Vi deler videre av Guds rikdom til oss. Det kunne like gjerne vært navnet på en tilgivelsesreform. Gud gir (tilgivelse), vi deler (tilgivelse). En slik reform kunne kanskje ha reddet mange mennesker fra bitterhet og sorg.

Tekst: Evangeliet etter Markus 11, 25-26

Jesus sier: «Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.»

Iblant sier Jesus ord så skarpe at det gjør vondt! Dagens bibeltekst fra evangelisten Markus er noen av dem. Her gis det ikke rom for tolkninger – tilgi for selv å bli tilgitt.

Kan vi ta det på alvor? Jo, så absolutt. De samme ordene finner vi i Matteusevangeliet, i Efeserbrevet og i Kolosserbrevet. Dette var kjent blant de første kristne. Tilgivelse forutsetter vilje til å selv tilgi.

På den ene side, så er det bra at Jesus setter dette på spissen. For hvis han bad oss å vurdere alvorhetsgraden av overgrepet som skal tilgis, så hadde vi slitt med å sette grenser. Hva er egentlig så alvorlig at det må tilgis og hva kan man leve videre med uten oppgjør? Slike grenser er umulige å sette. Det noen kan leve med, kan andre ikke utstå. Nei, det er bedre med en absolutt grense. Alt skal tilgis!

På den annen side, så er det et umulig krav! Ingen kan tilgi alt. Vel, kanskje noen, men alle jeg kjenner sliter med å tilgi overgrep og svik. Det gjør så vondt, man er så såret at Jesu ord om å tilgi oppleves helt hinsides.

Da er det viktig å si: Ingen kan kreve å bli tilgitt! En overgriper kan ikke forlange å bli tilgitt av det menneske han har forbrutt seg mot. «Tilgivelse forutsetter at de to partene kan bruke de samme ordene om det som er skjedd og som skal tilgis. Der det ikke finnes en gjensidig forståelse og anerkjennelse av uretten finnes det heller ikke noe grunnlag for tilgivelse.» (Sjur Isaksen, prest og lærer på MF)

Gud har tatt første skritt på veien til tilgivelse og helbredelse. Gud gav sin sønn, seg selv, for å sone menneskenes skyld og synd. I lyset av det er mine overgrep eller mitt behov for å bli tilgitt/gi tilgivelse små. Allikevel er det noe med det å være menneske. Vi er ikke Gud. Vi har begrensinger, vi har ikke det samme perspektivet som Gud har. Derfor kan det oppleves fullstendig urimelig å bli presset til å tilgi.

Hva kan vi så gjøre? Svaret er enkelt. Vi kan overgi alt til Gud. Alt! Vår vilje eller manglende vilje, vår evne eller manglende evne, vår frustrasjon og lidelse, vår bitterhet og vår sorg. Alt kan vi lesse over på Gud og la Gud være den som sørger for videre fremdrift. En dag skal Gud gjøre opp det endelige regnskapet. Hver enkelt av oss skal bøye kne for Gud. (Rom 14, 12)

Når vi overlater dommen til Gud kan livet vende tilbake til oss. For innestengt eller manglende tilgivelse kan ta knekken på oss. Det binder oss til overgrepet og gir oss ikke fri. Det er ingen lett løsning, men det er en løsning.

Døm ikke!

Søndagstanker — Søndag 11. august 2019
9. søndag i treenighetstiden.

Av og til får jeg høre at kristne mennesker dømmer andre? Gjør vi virkelig det? I så fall skjer det uten noen form for fullmakt. For det er sjelden Jesus er så tydelig i språket som når han underviser sine venner om å ikke dømme!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 6, 36-42

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Gud er raus, derfor skal vi være rause. Gud er barmhjertig, derfor skal vi være barmhjertige. Gud gir, og vi skal dele videre. Alt dette møter jeg hos mennesker som deler troen på Kristus. Rause, snille mennesker som er forsiktige i sin omgang med harde og uforsonlige ord.

Jeg møter også det motsatte. Mennesker som er så tydelige i sin fordømmelse av andres levemåte og vurderinger at det grenser til forakt eller hat. Det er ikke mange, men også disse kaller seg kristne.

Hvem tror du inspirerer sin nabo, sitt barn eller sine kollegaer til å tro på Jesus? Det bør det være liten tvil om. Det er det menneske som omsetter troen på Kristus i kjærlighet for sin neste på en måte som ikke fordømmer. Så er det alle de kristne som står et sted midt imellom. Som har masse kjærlighet i seg og som samtidige har klare meninger om hva som er rett og galt og som leter etter måter å si det på.

Det er ikke lett å være en kristen med et gudgitt ansvar om å forvalte sannheten til verden! Særlig ikke i en samtid hvor grenseløs toleranse er det store idealet. Hvordan kan man da hevde en sannhet, at noe er rett eller galt? Skal ikke alle få gjør sin greie uten innblanding?

Å være en kristen er å følge Kristus. Ofte spør jeg meg selv i møte med andre: Hva ville Jesus gjort nå? Det er en god hjelp for meg til å sortere både følelser og egne holdninger. Jesus kunne være tydelig. Han slo hardt ned på hykleri og misbruk av Guds navn. Men i møte med mennesker er det omsorg og kjærlighet som kjennetegner han. Slik ville han at disiplene skulle opptre. For også de var syndere som ikke så verden med et sant og rent blikk. De så «med en bjelke» i øyet – altså preget av sine egne vurderinger, og ikke i stand til å se klart.

Det er viktig at kristne som står i rampelyset har meninger i møte med samtiden. Tvillingreduksjon er noe kirken og den kristne må kunne si noe om, uten å bli kalt dømmende. Men i møte med et menneske som har fått utført tvillingreduksjon er det kjærlighet som gjelder, intet annet. Denne balansegangen er viktig. Selvsagt skal kristne, på lik linje med alle andre, prøve å påvirke vår samtid. Men i møtet med et medmenneske skal vi tie stille og la omsorg og kjærlighet tale tydeligst.