Søndagstanker — Søndag 2. juni 2019
Søndag før pinse

Veiledning når det kniper er tittelen på en bok jeg lånte av min kone. Den var til stor hjelp. Det gjør godt å få veiledning når man trenger hjelp. Plutselig ser man utveier og løsninger. For meg er det vanskelig å be om hjelp, og det tror jeg mange med meg strever med. Men å be om hjelp kan være det smarteste man gjør.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 12-15

Jesus sa: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Løftet om Den hellige Ånd ligger og dirrer i luften. Vi står i et tomrom mellom påske og pinse. Navnet på søndagen forteller at vi er på vei mot noe stort – søndag før pinse. Det vil skje noe som vi må forberede oss på, noe som vil endre vårt liv.

Vi venter på pinse og vi venter på Den hellige ånd. Når Jesu ord lød første gang må ventetiden ha vært intens og ulidelig spennende. Hvem var egentlig denne sannhetens ånd som skulle komme?

I dag vet vi hvem som kom. Den hellige ånd forvandlet redde disipler til modige misjonærer og forkynnere. De fikk kraft til å gå videre. Dette skal vi se nærmere på når pinsen kommer.

I dag er det et ord jeg ønsker å stoppe opp ved. Det er ordet veiledning. Jesus sier at Ånden skal veilede disiplene til sannheten.

Når Jesus sier han er veien, sannheten og livet, så vil jo det bety at åndens oppgave er å lede oss til Jesus. I vår kirke sier vi at ånden gis ved dåpen. Dermed er Åndens oppgave å vise oss vei til Jesus gjennom hele vårt liv. Fra dåp til død peker Ånden oss mot Jesus.

Det er spennende å høre mennesker fortelle om sin vei til kristen tro. Noen forteller at de ikke fant ro i livet før de aksepterte at Jesus er Herre og Gud. De var som om deres indre kompass hele tiden pekte en vei, uavhengig av hvilken retning de beveget seg i.

Jeg snakker også med mange som forteller at det gir dem en ro i kroppen av å komme til kirken. Det har nok noe med rommet i seg selv å gjøre, men jeg tror også det har med Jesus å gjøre. Det er som om deres indre uro forsvinner for en stund. Så går de ut igjen, og fortsetter sine urolige liv. Hvorfor går de ikke tilbake?

Ikke nødvendigvis til kirken, men til Jesus. Hva er det som gjør at mange hele livet leter etter mening, men avskriver at Jesus kan gi nettopp det?

«Stakkars kristne», sa en kvinne, «dere må ha det kjedelig som må gå på gudstjenester og møter og sånt noe.» Hun søkte Gud alle andre steder. Det med Jesus hørtes bare kjedelig ut for henne. Helt til hun fikk et råd om å begynne å be til Jesus. Nå er hun en kristen og er på ingen måte kjedelig.

Hvor lett det er å innbille seg ting. Som at det er kjedelig å tro på Jesus fordi man synes at gudstjenesten er kjedelig. Eller å tro at kristendom er irrelevant fordi den er totusen år gammel. Men gudstjenester finnes i alle fasonger og nettopp fordi kristendommen er relevant finnes den i blant oss, selv etter totusen år. Den har ikke overlevd av seg selv!

Søk veiledning! Det er mitt beste råd i dag. Søk veiledning hos både Gud og mennesker. Vi kan lære mye av hverandre. Men sannheten lærer vi å kjenne når vi søker Gud – Hans navn er Jesus.