Månedlige arkiver: juni 2019

Født på ny?

Søndagstanker — Søndag 23. juni 2019
2. søndag i treenighetstiden

Tekst: Evangeliet etter Johannes 3, 1-13


Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»

Han visste at Jesus var fra Gud. Allikevel nølte han med å vende seg til ham. Det var et dramatisk skritt å ta – hva ville kollegaene si! Men hva er viktigst? Hensynet til andre eller seg selv?

 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»  

Nikodemus forstår ikke. Han tenker bokstavelig. «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?»

Han får ikke noe svar. Tvert i mot får han enda mer å gruble på.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.

Jesus ser at Nikodemus er forvirret: Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» Født av Ånden? Nikodemus hører, men forstår ikke. Dette er ord han kjenner, men ikke på den måten. Vind, ånd, født på ny? Det er nok best jeg spør en gang til: «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Han føler seg som en elev som blir stilt til veggs av sin lærer. Dette burde han kanskje forstått. Nikodemus kjenner skriftene. Esekiel skrev om ånd og vann og nytt liv. Kan det være det samme? Jesus avslutter: Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen.

Samtalen er over. Nikodemus, den lærde, går. Vi møter han to ganger senere i evangeliet når han forsvarer Jesus overfor sine kollegaer og når han er med på å gi Jesus en verdig begravelse. Det er ingen tvil om at møtet med Jesus har gjort noe med han.

Å bli født på ny/igjen, kan også forstås som å bli født ovenfra. Å bli født ovenfra må bety at det er Gud som handler, og at vi mennesker bare må ta imot. Akkurat som i dåpen. Gud gir og vi tar imot. Da er man født på ny ovenfra, for å leve et liv sammen med Gud. Jeg tror Nikodemus ble født på ny. Han valgte å tro på Jesus og lot livet sitt ble preget av det. Det var et godt valg!

En gang døpt, alltid døpt. På samme måte som du blir født en gang og aldri kan ugjøre det, kan du aldri ugjøre din dåp.

Du kan vende deg mot din mor som har født deg, og mot din Gud som har født deg ovenfra i dåpen. Allikevel står fødsel og dåp fast.

Kan en mor glemme, kan Gud glemme?

Nå er det på tide!

Søndagstanker — Søndag 16. juni 2019
Treenighetssøndag

Hva er det på tide å gjøre? Jo, Paulus er klar – nå er det på tide å vende om. For vi er ikke lenger uvitende om sannheten.

Tekst: Apostlenes gjerninger 17, 22-34

Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» å gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.

Det var en gang….. Når du hører denne begynnelsen, vet du at du hører på et eventyr. Apostlenes gjerninger er en bok som man nesten skulle tro var et eventyr. Den er spennende, dramatisk, engasjerende, detaljert og oppbyggelig. Men det er ikke et eventyr. Boken forteller hvordan hva som skjedde etter Jesu oppstandelse. Hvordan disiplene snudde motgang til medgang og hvordan datidens sivilisasjon tok imot nyhetene om at Gud var steget ned til vår verden.

Mennesker over hele den kjente verden tok imot nyheten med å omvende seg. Det vil si, de forandret retning i sitt liv. De snudde seg fra det onde og vendte sin oppmerksomhet mot den gode! Jesus fra Nasaret.

I dag når vi hører kallet til omvendelse, så tenker vi kanskje at dette er gammelt nytt. Vi har hørt det før, det kan da ikke være så nøye!

Vi vet mer i dag enn hva Paulus visste om verden og om hvordan livet har blitt til. Allikevel kalles vi til et retningsskifte. For kallet har ikke forandret seg, selv om vi tenker annerledes om verden. Mennesket søker fremdeles etter den ukjente Gud som kan gi dem ro i sjelen og hensikt i livet.

I dag lyder kallet fra tusen kirker i Norge: Du trenger ikke lete lenger. Gud har vist seg for oss i mennesket Jesus!

Dette kallet skal hver ny generasjon få lov til å høre. Det er godt nytt for generasjon etter generasjon. For på samme måte som mennesker i alle generasjoner søker mening, møter Gud hver generasjon med mening. Det er godt nytt i vente!

Fredsarven

Søndagstanker — Søndag 9. juni 2019
Pinsedag

Hva gir jeg videre? Hva består min arv av? En bolig, en bil, noen gjenstander og kanskje litt penger? Jesus etterlot seg fred. Fred?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 23-29

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Det er kanskje feil å si at Jesus etterlot seg en arv. Jesus er jo ikke død. Allikevel etterlot han seg noe til sine venner da han gikk tilbake til sin Far.

Han etterlot seg sin fred. En fred han hevder er helt annerledes enn den fred vi kan finne her på jorden.

Hva kan han mene med det?

Fred kan jo bety så mangt. Det er noe vi føler, noe vi lever i, noe vi savner. Fred er både konkret og noe sjelelig. Vi kan ikke ta på fred, så det er ingen gjenstand. Allikevel er det noe vi alle tror på, håper på og lengter etter.

«Her er det så fredelig», kan vi si. Da er det fravær av lyder, støy eller travelhet man tenker på. Kirkerommet oppfattes av mange som fredelig – selv om barn leker bak i kirken, menigheten synger og naboen snorker lett. Freden er i noe annet enn lydløsheten.

Fred kan bety fravær av konflikter og krig, fravær av uro og spenninger. Men fred kan være en indre fred, en fred til tross for uro og spenninger, krig og konflikter.

Fred er altså så mangt. Hva kan Jesu fred bety? Her må hver kristen gi sitt svar. Når jeg skal dele min opplevelse betyr Jesu fred identitet og sammenheng. Da Gud kalte meg til å bli en kristen, var det dette som virkelig ble annerledes. Jeg var ingen rotløs person og jeg manglet ikke identitet i min familie og slekt. På ingen måte! Allikevel fikk jeg en opplevelse av at alt falt på plass. Jeg var ingen tilfeldighet, en av mange. Jeg var villet, ikke bare av mine foreldre, men av Gud. Jeg hørte til og ble regnet med i et større fellesskap, den store sammenhengen. Selve verden så annerledes ut.

Fortsatt sitter dette i meg, mange år etter. Jeg vet hvem jeg er, elsket og tilgitt, regnet med av Gud. Og jeg vet hvor jeg går når mitt liv er over. Det er Jesu fred for meg. Derfor lar jeg ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet i møte med livet og fremtiden. Det er jammen nok å bli angstfylt av. Men nei, jeg nekter å si at det er håpløst.

For Den hellige ånd minner meg på at det er Gud som rår. Det er i Jesus veien, sannheten og livet finnes.

Pinsedag er dagen da freden vendte tilbake til redde disipler. Så lenge de hadde Jesus i sin midte var de trygge. Nå kom freden tilbake gjennom Den hellige ånd. Ånden blir i alle som hører Gud til, og aldri skal han forlate sin menighet.

Så vær ikke redd! Guds fred være med deg!

Veiledning når det kniper

Søndagstanker — Søndag 2. juni 2019
Søndag før pinse

Veiledning når det kniper er tittelen på en bok jeg lånte av min kone. Den var til stor hjelp. Det gjør godt å få veiledning når man trenger hjelp. Plutselig ser man utveier og løsninger. For meg er det vanskelig å be om hjelp, og det tror jeg mange med meg strever med. Men å be om hjelp kan være det smarteste man gjør.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 12-15

Jesus sa: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Løftet om Den hellige Ånd ligger og dirrer i luften. Vi står i et tomrom mellom påske og pinse. Navnet på søndagen forteller at vi er på vei mot noe stort – søndag før pinse. Det vil skje noe som vi må forberede oss på, noe som vil endre vårt liv.

Vi venter på pinse og vi venter på Den hellige ånd. Når Jesu ord lød første gang må ventetiden ha vært intens og ulidelig spennende. Hvem var egentlig denne sannhetens ånd som skulle komme?

I dag vet vi hvem som kom. Den hellige ånd forvandlet redde disipler til modige misjonærer og forkynnere. De fikk kraft til å gå videre. Dette skal vi se nærmere på når pinsen kommer.

I dag er det et ord jeg ønsker å stoppe opp ved. Det er ordet veiledning. Jesus sier at Ånden skal veilede disiplene til sannheten.

Når Jesus sier han er veien, sannheten og livet, så vil jo det bety at åndens oppgave er å lede oss til Jesus. I vår kirke sier vi at ånden gis ved dåpen. Dermed er Åndens oppgave å vise oss vei til Jesus gjennom hele vårt liv. Fra dåp til død peker Ånden oss mot Jesus.

Det er spennende å høre mennesker fortelle om sin vei til kristen tro. Noen forteller at de ikke fant ro i livet før de aksepterte at Jesus er Herre og Gud. De var som om deres indre kompass hele tiden pekte en vei, uavhengig av hvilken retning de beveget seg i.

Jeg snakker også med mange som forteller at det gir dem en ro i kroppen av å komme til kirken. Det har nok noe med rommet i seg selv å gjøre, men jeg tror også det har med Jesus å gjøre. Det er som om deres indre uro forsvinner for en stund. Så går de ut igjen, og fortsetter sine urolige liv. Hvorfor går de ikke tilbake?

Ikke nødvendigvis til kirken, men til Jesus. Hva er det som gjør at mange hele livet leter etter mening, men avskriver at Jesus kan gi nettopp det?

«Stakkars kristne», sa en kvinne, «dere må ha det kjedelig som må gå på gudstjenester og møter og sånt noe.» Hun søkte Gud alle andre steder. Det med Jesus hørtes bare kjedelig ut for henne. Helt til hun fikk et råd om å begynne å be til Jesus. Nå er hun en kristen og er på ingen måte kjedelig.

Hvor lett det er å innbille seg ting. Som at det er kjedelig å tro på Jesus fordi man synes at gudstjenesten er kjedelig. Eller å tro at kristendom er irrelevant fordi den er totusen år gammel. Men gudstjenester finnes i alle fasonger og nettopp fordi kristendommen er relevant finnes den i blant oss, selv etter totusen år. Den har ikke overlevd av seg selv!

Søk veiledning! Det er mitt beste råd i dag. Søk veiledning hos både Gud og mennesker. Vi kan lære mye av hverandre. Men sannheten lærer vi å kjenne når vi søker Gud – Hans navn er Jesus.