Søndagstanker — Søndag 12. mai 2019
4. søndag i påsketiden

Når min eldste sønn skulle leveres i barnehagen, var det en kamp i meg. Han ville ikke la meg gå. Å, som jeg strevde med å gi han fra meg, og som han strevde med å gi slipp. Heldigvis ble det bedre etter hvert.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 1-11

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Det er ingen tvil om at Tomas elsket Jesus. Når Jesus vil dra til Betania etter at Lasarus døde, blir han advart. Jesus var i livsfare der, så nær Jerusalem. Men Jesus hører ikke på advarslene. Da sier Tomas til de andre: Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham! Tomas var forberedt til å følge Jesus gjennom alt.

Også Filip, en tidligere disippel av Johannes Døperen, var en av de første som ble kalt av Jesus. Han ble umiddelbart overbevist om at Jesus var Messias, og introduserer Natanael for Jesus som «ham som Moses har skrevet om i Loven, og som også profetene har skrevet om».

Etter å ha fulgt Jesus gjennom tre år, begynner Jesus å forberede sine venner om at han må dra fra dem. Da slår usikkerheten og frykten inn.

Tomas vil vite nøyaktig hvor han går, så han kan følge etter. Filip vil skape seg trygghet. Hvis Jesus drar, må han først vise dem Gud, slik at han ikke mister motet.

De to apostlene blir forsikret om at Jesus selv er nok. Han er veien, han og Far er like. Det er nok å kjenne ham. Og om ordene ikke skulle være nok – så minner Jesus dem på hva de har vært med på og alle de mektige gjerningene Jesus hadde gjort.

Å skilles fra en du har kjær er skremmende og vondt. Tomas og Filip våger å sette ord på sin frykt. Det skal de ha stor takk for.

Tenk om vi kunne våge å spørre når vi var usikre. Sette ord på det vanskelige i stedet for å holde det inne i oss. Det er ikke lett, jeg kjenner selv på det, og lager meg tanker og scenarier i hodet som ikke stemmer i det hele tatt. Hvorfor sa han det? Hva mente hun, egentlig. Er jeg god nok? Hva skal jeg gjøre nå?

Tomas og Filip fikk svar som har hjulpet utallige mennesker med å finne ro i tro og liv. Å kjenne Jesus er nok. Han er veien, sannheten og livet, har du lært ham å kjenne, så kjenner du vår himmelske Far.

Så enkelt er det. «Tro på Gud og tro på meg!» Det er nok.