Søndagstanker — Torsdag 30. mai 2019
Kristi Himmelfartsdag

Jesus ber til Gud om å bli herliggjort. Han får svar på sin bønn. Han blir tatt opp til himmelen og får tilbake den herlighet og makt han tidligere hadde. Men det var en korsmerket Jesus som vendte tilbake!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 1-5

Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:

«Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Kristi Himmelfartsdag er kroningsdagen til Jesus. Han vender tilbake til himmelriket og får tilbake kongekronen han engang forlot for å bli sendt til vår «arme jord».

Derfor feirer vi helligdag! Slik vi feirer helligdag når vi kroner våre konger i Nidarosdomen i Trondheim, feirer vi på Kristi Himmelfartsdag Jesu kroning i himmelen saler. For Riket er hans, makten og æren i evighet, slik vi ber i Vår Far.

Jesus ber om å få tilbake sin herlighet i dagens bibeltekst. Det er en bønn han fikk oppfylt. Men veien frem til den ble virkeliggjort var tung. Den gikk gjennom forræderiet til Judas, gjennom romerske piskeslag, folkets hån, korsets pine og dødens makt. Det var en korsmerket Jesus som steg opp til sin kronestol. Veien til herlighet gikk gjennom menneskets mørkeste sider.

Før Jesus forlot oss, fullførte han den oppgaven han var satt til. Å gjøre Gud kjent for oss, slik at vi, du og jeg, også kan finne frem til det evige liv: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.

Å kjenne Gud og ham som Gud har sendt, er det evige liv. Kjenner du ham, har du det evige liv i deg. Det er et veldig løfte.

Forstår du dette, spør Paulus sine venner i Efesos. Når du kjenner Gud, så kjenner du ham som har alt under sine føtter, forklarer han. Jesus er satt som Herre:  over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle. (Ef. 1. 21-23)

Det betyr at ingenting som måtte hende oss er sterkere enn ham. Ingen makter kan endre det som er gjort. Ingen navn skal bli større enn hans, ingen åndskrefter kan overvinne Jesus. Og denne makt, Jesus, er satt som Herre over kirken – Guds hellige folk.

Når man ser kirken fra avstand, kan den se skrøpelig og falleferdig ut. I Norge står det et kirkebygg «på hver en bakketopp» som minner oss om at Kristus er kongen over alle konger. Men kirken er ikke bygninger og monumenter, den er mennesker som kjenner Gud gjennom frelseren Jesus. De er Jesu vitner på jord.

Det er en veldig arv vi har fått, å formidle det gode budskap til kommende generasjoner. Synes du det ser overveldende ut? Fortvil ikke! Gud står sammen med oss. Hans Ånd, som «gir visdom og åpenbaring» vil minne oss om den veldige kraft vi har ved vår side.

Til kroningsdagen på Kristi Himmelfartsdag synger vi en gammel salme, hvor både himmelens hær, de hellige og hans menighet på jorden sammen oppfordres til å krone Jesus som universets konge. Du finner den på nr 220 i vår nye salmebok.

Lov Jesus namn og herredom, høgenglar i hans slott!
Ber krona fram med hyllingsljom,
og kron han, kron han
Kron han, kron han allheims drott!

Du vitneflokk i himmelkor som tolmods krans har nått,
Kved kongskvad for den Herre stor,
og kron han, kron han
Kron han, kron han allheims drott!

Du frelste hær av Adams ætt, løyst ut av naud og nott,
Pris han som nåde gav for rett,
og kron han, kron han
Kron han, kron han allheims drott!

Kvart folk i kvar ei hemsens bygd her under soltjeld blått,
Gjev han åleine herrehøgd,
og kron han, kron han
Kron han, kron han allheims drott!

Ja, gjev me med Guds kvite hær av all vår hug og hått,
syng songen ny for Herren kjær,
for Jesus, Jesus, Jesus,
Jesus, allheims drott!

(Salme 220 i Norsk Salmebok)

God kroningsdag!

Søndagstanker — Søndag 26. mai 2019
6. søndag i påsketiden

Hvilke ritualer må gjennomføres og hvilke ord må sies for å få Guds oppmerksomhet? I det siste har jeg sett mange kompliserte ritualer på tv. Sjamanismen byr på kompliserte ritualer, mange ord og sterke følelser. Må det være slik?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 6, 7-13

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: 

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme. 
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød, 
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere. 
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet. 
Amen.

Kan det være så enkelt? Ingen besvergelser, hemmelige ord, bevegelser, tente lys og duftende røkelse?

Ja, så enkelt er det å få Guds oppmerksomhet. Selv uten å be har vi Guds oppmerksomhet, sier Jesus, men ordene i Vår Far gir oss hjelp til å gjenkjenne og etterlyse Guds handlinger. Det er befriende enkelt.

Allikevel dras vi mennesker mot det rituelle. Kanskje vi kjenner på at vi må fortjene Guds oppmerksomhet, og bli belønnet når vi gjør de riktige handlingene. Det er jo sånn overalt ellers, vi strever og får lønn for strevet. Hvis du tenker Gud er slik, gjør du Gud veldig liten. Da er din gud en gud med liten g. En av mange, en som ikke engang kan være tilstede uten å bli lokket frem av dine kjempende ord. Da er det ikke «Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper», du tilkaller, men noe helt annet. Gjør ikke den feilen, gå ikke for det nest beste. Det gjør deg ikke nødvendigvis godt.

En gudstjeneste består av mange ord. Ingen av ordene er nødvendige for Gud, de er nødvendige for oss. Vi bruker ordene for å minne hverandre på hvem som handler i dåpen, hvem som er tilstede i nattverden, hvem som har talt og handlet gjennom Bibelens ord og vår historie. Vi trenger ordene og vi trenger å dele dem med hverandre.

Slik er det med bønnen Vår Far. Når vi ber sammen deler vi håp og tro og minner hverandre om at vi står midt i Guds store verden. Når vi ber alene går vi inn i Guds store rom med alt vårt smått. Den er ikke et magisk verktøy for å få Gud i tale, men den hjelper oss til å se et større bilde.

Salmen «Alltid freidig» sier dette på en måte som har vært til støtte for mange: «Aldri redd for mørkets makt! Stjernene vil lyse; med et Fadervår i pakt skal du aldri gyse.»

Du har det du trenger i den korte bønnen Vår Far. Det er bare å ta den i bruk!

Søndagstanker — Søndag 19. mai 2019
5. søndag i påsketiden

Mai måned i Norge er en fantastisk tid. Naturen våkner, åkrene får grønnskjær og hvitveisen pynter grøfter og skråninger. Kvinner og menn, barn og unge feirer livet, friheten og grunnloven 17. mai. Men det aller flotteste er konfirmantene!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 6-11

Jesus sier: «Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.»

Hvert år, på denne tiden, skjer det en fantastisk transfigurasjon rett foran våre øyne. Det er forvandlingen våre konfirmanter gjennomgår. De legger vekk hverdagsklærne og trekker i finstasen. Vekk med olabukser, hettegensere og siste mote. Frem med bunader, dress og kjoler. Guttene blir unge menn, jentene blir unge kvinner. De retter seg i ryggen og viser frem en side ved seg som jeg blir like begeistret for hvert år. De viser oss at de er å regne med. De er her, midt i blant oss, og viser oss at de er den kommende generasjonen på vei mot storhet.

Da ber jeg – Gud, bevar dem vel gjennom livet! Den samme bønnen ber vi hver søndag i kirkene våre. Vi ber om at Gud skal bevare våre konfirmanter. Er ikke det en flott bønn! Det er mange vi ber for i kirken, syke, ensomme, flykninger og andre som strever. Men konfirmantene ber vi for om de strever eller ei, bare fordi vi vil dem vel i livet.

Ordene er hentet fra Jesus selv. Han ber til sin Far at alle som er overgitt til ham skal bli bevart i denne verden. Vår felles verden er flott, men den kan være et farlig sted. Konfirmantene er nødt til å finne sin egen vei i livet. Det er ikke uten risiko. Selv om vi så gjerne vil legge alt til rette for dem, kan vi ikke det. Men vi kan legge dem over i Guds hender og be om at Gud bevarer dem i Jesu navn. Bevart i Gud, hva som enn skjer. Vær med du også, be for våre konfirmanter!

Søndagstanker — Søndag 12. mai 2019
4. søndag i påsketiden

Når min eldste sønn skulle leveres i barnehagen, var det en kamp i meg. Han ville ikke la meg gå. Å, som jeg strevde med å gi han fra meg, og som han strevde med å gi slipp. Heldigvis ble det bedre etter hvert.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 1-11

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Det er ingen tvil om at Tomas elsket Jesus. Når Jesus vil dra til Betania etter at Lasarus døde, blir han advart. Jesus var i livsfare der, så nær Jerusalem. Men Jesus hører ikke på advarslene. Da sier Tomas til de andre: Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham! Tomas var forberedt til å følge Jesus gjennom alt.

Også Filip, en tidligere disippel av Johannes Døperen, var en av de første som ble kalt av Jesus. Han ble umiddelbart overbevist om at Jesus var Messias, og introduserer Natanael for Jesus som «ham som Moses har skrevet om i Loven, og som også profetene har skrevet om».

Etter å ha fulgt Jesus gjennom tre år, begynner Jesus å forberede sine venner om at han må dra fra dem. Da slår usikkerheten og frykten inn.

Tomas vil vite nøyaktig hvor han går, så han kan følge etter. Filip vil skape seg trygghet. Hvis Jesus drar, må han først vise dem Gud, slik at han ikke mister motet.

De to apostlene blir forsikret om at Jesus selv er nok. Han er veien, han og Far er like. Det er nok å kjenne ham. Og om ordene ikke skulle være nok – så minner Jesus dem på hva de har vært med på og alle de mektige gjerningene Jesus hadde gjort.

Å skilles fra en du har kjær er skremmende og vondt. Tomas og Filip våger å sette ord på sin frykt. Det skal de ha stor takk for.

Tenk om vi kunne våge å spørre når vi var usikre. Sette ord på det vanskelige i stedet for å holde det inne i oss. Det er ikke lett, jeg kjenner selv på det, og lager meg tanker og scenarier i hodet som ikke stemmer i det hele tatt. Hvorfor sa han det? Hva mente hun, egentlig. Er jeg god nok? Hva skal jeg gjøre nå?

Tomas og Filip fikk svar som har hjulpet utallige mennesker med å finne ro i tro og liv. Å kjenne Jesus er nok. Han er veien, sannheten og livet, har du lært ham å kjenne, så kjenner du vår himmelske Far.

Så enkelt er det. «Tro på Gud og tro på meg!» Det er nok.

Søndagstanker — Søndag 5. mai 2019
3. søndag i påsketiden

UUten mat og drikke, duger helten ikke!» Ja, vi har hørt det mange ganger. Vi trenger mat og drikke for å leve. Men et menneske trenger også mye mer. Et menneske trenger håp. Uten håp er mennesket bare en skygge av seg selv.

Tekst: Evangeliet etter Markus 6, 30-44

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.   

Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.   

Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.

Det sies at de to brødundrene er de mest imponerende, men også de mest unødvendige under Jesus gjorde. 9000 menn og i tillegg tusenvis av barn og kvinner, fikk spise seg mette på mat Jesus fremskaffet av «ingenting». De samme menneskene hadde nok klart å gå til nærmeste gårdsbruk eller butikk for å kjøpe mat til seg selv og sine. Ingenting tilsier at det var sult i landet.
Så hvorfor underet?

Jeg tror det har med Jesu medfølelse å gjøre. Menneskene som strømmet til, kom ikke for å få mat, men for noe annet. Apostlene hadde vært på prekenturne og gjort det godt. De hadde utvidet sitt arbeidsområde og mange mennesker var sterkt berørt av forkynnelsen apostlene hadde brakt til torgs. Nå kom folket for å få møte mannen bak, Jesus. De kom i tusenvis og lot ikke apostlenes behov for hvile hindre seg.

Jesus fikk inderlig medfølelse med folket. De var «som sauer uten gjeter», sier teksten. Og Jesus tar rollen som folkets gjeter. Derfor brødunderet. Men hva gjør en gjeter? Hva var det folket trengte?

En gjeter har mange arbeidsoppgaver. Gjeteren skal lede flokken til steder hvor den kan finne mat og drikke. Gjeteren beskytter flokken mot angrep og farlige situasjoner og sørger for at flokken er trygg.

Jesus så at menneskene trengte mye, mye mer enn bare mat og drikke. Mat kunne han gi dem, brødunderet finner sted. Men det vi ikke får vite i teksten er undervisningen Jesus gav. Den blir ikke gjengitt, men jeg vil tro den handlet om å gi folk trygghet på at de var elsket av Gud. At de hadde trygghet og håp i troen på deres himmelske Far. Det var like viktig som å gi folket mat.
Jesus sier i Johannesevangeliet: Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene.

Å bli sett gir håp. Å være elsket gir håp. Å være elsket av Gud er det største et menneske kan oppleve.