1.søndag i påsketiden.
Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 24-31
Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:
Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»
Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Kjære gullkonfirmanter, kjære ledsagere, kjære dåpsfølge og kjære alle sammen.
Mye har forandret seg siden gullkonfirmantene sto til konfirmasjon. Mye har forandret seg i livet til nybakte foreldre.
Ingen av oss er som vi en gang var, selv om vi gjerne liker å tro det.
Ingenting er egentlig som før. Alt har endret seg. Eller har det det, som Tomas Feldberg sier i Tidsbonanza!
Jeg har oppdaget at i all endring som har foregått, så er det noe som ikke forandrer seg stort – det er måten vi mennesker opptrer på.
Vi lærer annerledes,
vi lever annerledes,
vi tenker annerledes,
men i bunn og grunn er vi de samme.
Vi er fremdeles like mye styrt av ufornuft som av fornuft.
Om vi er klokere, tror jeg ikke vi er visere.
Vi blir like sure nå som da, like glade, like bitre og like lykkelige eller ulykkelige.
Kanskje mer ulykkelige egentlig, ettersom alt skulle ligge til rette for at vi skulle ha det så bra.
Og vi har et like stort sprik i oss når det kommer til gudstro.
Fortellingen om Tomas synes jeg illustrerer på en glimrende måte hvor like vi er nå som da.
Tomas tror etter hvert på den oppstandne Jesus. Det gjør han i likhet med 35% av Norges befolkning i følge avisen Vårt Land, 17. april i år.
I motsetning til Tomas har ingen av oss fått anledning til å møte Jesus ansikt til ansikt på samme måte som han. Derfor er det imponerende av mer enn en tredjedel av oss tror på en oppstanden Jesus. Ingen sak å tro når beviset står rett foran deg!
Men, hva er det med Tomas som ikke tror før han selv får møte Jesus ansikt til ansikt?
- Var han bare trassig og snurt fordi han ikke var tilstede da Jesus kom.
- Hadde han vanskelig for å stole på andre?
- Var han rett og slett så hekta på fakta at han ikke kunne tro på noe uten å få ta og se på det.
- Eller var han så skuffet av Jesus at han ikke orket noe mer av ham?
La oss ta det siste først. Selvsagt var han skuffet!
Disiplene hadde for bare 14 dager siden gått inn i Jerusalem med tusenvis av mennesker som jublet ropte og sang for Jesus. Jesu venner solte seg i glansen av sin populære leder. De var hans nærmeste allierte og de så frem til heder og ære, kanskje også en posisjon i Jesu nye regjering….?
Nå satt de gjemt inne i et hus i Jerusalem og håpet at ingen skulle finne dem. De snek seg ut en og en for å ikke skape oppmerksomhet, de snakket lavt og var redde for å ende opp som deres leder.
Selvsagt var Tomas skuffet.
Akkurat like skuffet som mange nordmenn er av enkelte som gir seg ut for å være kristne. De som hadde en håpløs konfirmantprest som bare var streng og gammeldags og fordømmende, eller som den skinnhellige naboen som sladret om alt og alle men satte opp et pent og fromt ansikt i kirka, eller onkel Per som drakk og slo og allikevel forlangte respekt for sin gudstro.
Det er så mange som har møtt mennesker som ikke hørte, som ikke gjorde, som ikke støttet, som ikke var hederlige, at de ikke orker noe mer av slikt i livet sitt.
Og hvis disse menneskene i tillegg var kristne, så røyk gudstroen ut samtidig.
Selvsagt er Tomas skuffet – men jeg tror ikke det var det som gjorde at han ikke ville tro på Jesu oppstandelse.
Han hadde håpet og opplevd så mye, og nå var håpet borte. Når du tar håpet vekk fra et menneske, så er det mye som rakner.
Da rakner troen på fremtiden. Hvorfor i det hele tatt gidde å bry seg, ingenting blir jo bedre. Bitterheten er like rundt hjørnet og roper på deg.
Man blir sur og gretten og ønsker at alle skal få det like surt og grettent som du har det.
Og bak neste hjørne står desperasjonen og venter på deg for å ta deg med til håpløsland – der hvor alle nett-troll bor som ikke unner andre hverken glede eller spenning.
Kanskje var det en desperat Tomas som ropte Nei!
Kanskje Tomas ikke klarte å stole på noen mer.
Han hadde stolt på Jesus og så ble det ikke slik han hadde tenkt.
Akkurat som de mange jeg gikk sammen med i ungdomsforening i ung alder. Vi sto sammen på møter og sang «O Happy Day» og fortalte om vår tro med en fantastisk frimodighet. Vi hadde det fint, vi sto sammen og troen var det selvfølgeligste i vår verden.
Men nå, når jeg møter flere av dem, er troen parkert bakerst i garasjen. Det glimter til i øynene når man snakker om det som var, men troen som var så sterk – er det bare filler igjen av.
Hva har skjedd?
De fikk en kjæreste eller ektefelle som ikke ville være med på møter og gudstjenester, og for å være en god partner så blir man hjemme.
Noen fikk venner og studiekamerater som snakket nedsettende om kristendommen og de klarer ikke å si i fra om at det er viktig for dem.
Andre flyttet til et nytt sted og klarte ikke å finne fotfeste i en ny menighet eller i et nytt fellesskap og ble stående alene.
Så tror man at mangelen på tro skyldes at troen ikke var sann, at det bare var en ungdomsflørt med det religiøse.
Men det er jo ikke sant – tvert imot – den døde en sakte død av kvelning, av mangel på luft og miljø. Ingen klarer å leve alene med sin tro.
Da blir troen erstattet av noe annet. Savn, nostalgi, eller sinne fordi det som var så fint ikke er mer.
Kanskje trodde Tomas at alt det som var med Jesus bare var løgn og det er derfor han sier nei!
Eller er det bare slik noen er. De trenger solide fakta for å kunne forstå og tro, slik som noen mennesker som må lese bruksanvisningen før de tar noe nytt i bruk. Tro kan være vanskelig …
Heldigvis for oss alle, vi som ikke umiddelbart trenger, og de som trenger en bruksanvisning, så har vi evangeliets tekst. For i siste verset av dagens tekst, så har vi en forløsende setning.
Der står det at evangeliet er skrevet med en hensikt – for at vi skal tro. I evangeliet har vi «bruksanvisningen» som skal hjelpe oss til tro. Den er rikholdig nok «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»
«Kan jeg stole på evangeliet da?» er neste spørsmål.
Kan jeg stole på fortellingen om Jesus.
Jo, det kan du.
Evangeliene har en unik og sterk troverdighet. De er skrevet i nær tid etter Jesu liv, og er skrevet ned av forfattere som stod Jesus nær.
Evangeliene har vært utsatt for mange forsøk på å devaluere deres troverdighet. Men de har overlevd alle angrep og gir et enestående vitnesbyrd om en mann som sier seg å være både menneske og Gud.
Jesus sier «salige er de som ikke ser, men likevel tror» direkte til oss. Og det på tross av mennesker som skuffer oss.
På tross av at livet ble annerledes enn det vi håpet – på tross av alt, så tilbyr Jesus oss fred med oss selv og med Gud. «Min Herre og Gud,» sa Tomas til slutt. Måtte vi alle klare å si det samme.
Amen.
