Månedlige arkiver: mars 2019

En velsignet mentor!

Søndagstanker — Søndag 24. mars 2019
Maria budskapsdag

Når det skjer overganger i livet er det godt å ha en mentor. En mentor kan gi deg råd, få deg selv til å tenke klart og hjelpe deg til å ta beslutninger. Jomfru Maria trengte helt klart en mentor og hun dro til sin slektning Elisabet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 39-45

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Vi vet ingenting om Marias mor. Det hadde vært naturlig for Maria å snakke med sin mor om sin graviditet. Men tenåringer (Maria var ikke eldre) den gang som nå kan noen ganger snakke lettere med en som ikke er så nær. Og Marias mor kan jo ha hatt problemer med å forstå hva som egentlig skjedde. Engelens ord om at hennes slektning Elisabet var blitt med barn i høy alder, ansporet Maria til å besøke henne. Så der har vi det – den unge jenta og den voksne Elisabet søker hverandre i møte med sin første graviditet.

Deres møte er vakkert beskrevet. Elisabet ser ikke ned på den unge jenta. Hun løfter henne opp med sine ord, og Guds ånd viste Elisabet at barnet Maria bar var unikt.

Maria ble hos Elisabet i tre måneder, helt frem til Elisabet fødte. Kanskje var Maria med på fødselen og fikk se Johannes før hun reiste hjem. Det sier ikke bibelteksten noe om. Den forteller heller ikke hva de to snakket om og gjorde i tiden før fødselen. Men hva snakker to kvinner om når de sammen venter barn? De forbereder hverandre, styrker og trøster hverandre etter hvert som svangerskapet gir nye utfordringer og ubehag.

Marias ja og vilje til å bære frem Jesus er prisverdig. Hun blir med ett den viktigste kvinnen i historien. Om ni måneder feirer vi barnets fødselsdag. Han ble verden frelser. Men også Elisabets barn var velsignet. Mentoren var velsignet med et barn hun ikke lenger trodde hun kunne få. Og hennes sønn fikk en rolle i historien som ingen annen. Han, Johannes, ble den siste profeten som forberedte folket på at Messias, frelseren, skulle komme, og han fikk æren av å innvie Jesus til sin tjeneste da han døpte ham i Jordan-elven.

Maria er et eksempel på mange måter. I dag vil jeg løfte frem hennes praktiske grep, det å skaffe seg en veileder når fremtiden var i endring. Hun fant sin mentor i Elisabet og brukte tid sammen med henne. Trenger du en mentor? Et menneske som kan hjelpe deg i din livssituasjon. For endringer rammer oss alle og endringer fører til nye utfordringer. Gjør som Maria. Søk hjelp og råd! Det er ikke et svakhetstegn. Det er et styrketegn!

«De kommer fra Øst og Vest…»

Søndagstanker — Søndag 17. mars 2019
2. søndag i fastetiden

Se, jeg gjør alle ting nye, står det i Åpenbaringsboken. Den kristne tro har et håp i seg for evigheten, Guds rike. For å komme dit må man være frelst. Men hva er nå det?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 13. 22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Fastetiden er full av alvorlige tekster. Forrige søndag handlet det om Jesus i Getsemane-hagen, hvor han i fortvilelse ber om å få slippe lidelsen som kom. Nå møter vi en tekst som i hvert fall burde ryste trygghetssøkende folkekirkelige nordmenn. – Hva, blir ikke alle frelst!

Her om dagen hadde jeg konfirmanter i Årnes kirke. Vi gikk gjennom trosbekjennelsen og sammen klarte vi å lære den utenat. Der dukker navnet Kristus opp, og jeg forklarte entusiastisk at det norske ordet frelser betyr redningsmann. Da spør en gutt: Hvordan blir man frelst?

Hva ville du ha svart? Jeg slo opp på Wikipedia og leste hva det står om frelse i kristendommen. Det var ikke rent lite! Og ganske så vanskelig forklart. Hvis du hadde spurt på Bjørkelangen bedehus, hvor jeg tilbrakte mange dager i min ungdom, ville du fått et svar som likner på dette: Tro på Jesus, bekjenn dine synder og ta imot Gud nåde.

Vi lager oss alle fasiter på hvordan man blir frelst basert på hvordan vi selv har opplevd å komme til tro. Noen vil si i dåpen, andre gjennom nattverden. Andre i vår intensjon om å leve etter Guds vilje eller i en hengiven overgivelse til Jesus.

Men tilbake til min konfirmant. Han fikk et tredelt svar. 1. Du blir frelst i dåpen. 2. Du blir frelst gjennom nattverden (fordi den gir deg del i Kristus). 3. Du blir frelst når du søker Jesus med et ærlig sinn.

Andre ville svart annerledes og mer fyldig. Men det nytter ikke å bli dogmatisk når en konfirmant spør og hans venner lytter nysgjerrig. Da må det være så enkelt at de kan gjøre jobben.

Så får vi håpe det er nok for Herren når han en gang kommer og kaller inn til fest! For Jesus har det med å overraske og å snu våre forestillinger på hodet. Selvsikre gjør han usikre og usikre gir han trygghet, de første blir de siste og de siste blir de første. Inntil da: Gå i fred og tjen Herren med glede!

Tid for tro!

Søndagstanker — Søndag 10. mars 2019
Første søndag i fastetiden

Hvis du skulle dø i morgen, hvem ville du vært sammen med i dag?
Barn, søsken, foreldre, din ektefelle? Jesus valgte å være sammen med sine nærmeste venner, Jakob, Peter og Johannes. Den stunden preget resten av deres liv. Alle som har tatt farvel med en man har kjær, preges for livet. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus 26,36-45

Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. 4Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.»

Fortellingen om Jesus er en merkelig gudehistorie. Ikke rart at den vakte både latter og hån når den ble presentert så vel for antikkens søkende som for det moderne, kritiske mennesket. En gudesønn som lider, ja, ikke bare lider, han velger å lide! For et tåpelig bedrag! Samtidig vekker fortellingen om Jesus en gjenkjennelse hos de mange som har smakt livets bitre sider, slik som smerte, sorg, gru, fortvilelse og håpløshet. Det kom ingen Zevs som reddet situasjonen, ingen udefinerbar gudommelig kraft steg frem. Selv Jesu venner sovnet da det gjaldt som mest å holde seg våken. Alle sviktet.

Bibelen har ingen superhelter. Selv den store David svikter. Han dreper en mann for å få tilgang til hans attraktive kone.  Også Samson, kjempen med de store kreftene, blir rundlurt i en forræders armer. Bibelen taler sant om mennesket – om en ånd som er villig til å ofre seg og gjøre rett, men også om en kropp som er svak og som søker letteste vei. Så er det denne Jesus da. Han velger lidelsens vei når han kunne valgt en annen lettere vei. Valgte han feil?

Han valgte rett! Han valgte å kjempe kampen fremfor å flykte fra den. En kamp som endte i død. Den ukjente forfatteren av Hebreerbrevet skriver at Jesus ble «opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham» på grunn av det valget.

Hva kan det bety?

Evig frelse betyr liv. Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Dødskreftene er overvunnet. Vår død fører oss ut i noe annet, noe større. Det betyr ikke ikke-eksistens, slik som hinduisme og buddhisme og moderne ny-spiritualitet søker etter. Det er heller ikke selvrealisering som ikke-religiøs tro søker etter. Det handler om en annen form for eksistens.  Dette tilbudet om evig frelse gjelder alle mennesker, og innebærer en form for gjenopprettelse av det tapte paradis. En tilstand som Jesus beskriver slik:

Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.

Jakob, Johannes og Peter glemte aldri kvelden da Jesus overgav seg til døden. Resten av deres liv og deres død bar preg av det.  Mange kjenner sangen «Den stunda i Getsemane». I den synger vi: Av kjærleik der du sveitta blod, av kjærleik der du bad, av kjærleik skjelvande du stod, så eg går frelst og glad.

Fastetiden er en tid for undring og forsakelse. En kan undre seg over det «å være frelst og glad». Nå søker vi ikke frelse, men god helse, stod det i avisen Vårt Land. Men i møte med døden må selv god helse gi tapt. Nå er det tid for tro!

Hører du etter?

Søndagstanker — Søndag 3. mars 2019
Fastelavnssøndag

Det er ikke alltid jeg hører etter. Selv om man snakker direkte til meg er oppmerksomheten min et helt annet sted. Andre ganger hører jeg bare det jeg vil høre. Kjenner du deg igjen?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 18, 31-34

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.


De skjønte ikke, det var skjult for dem, de forsto ikke! Lukas, som har skrevet denne teksten, kan ikke få understreket nok hvor lite disiplene fikk med seg av det Jesus sa om sin lidelse og død. De var på en helt annen kanal – og tok ikke inn andre signaler.

Gjennom evangeliene gir Jesus flere varsler om hva som er i ferd med å skje. Men hans venner får det ikke med seg.  Først etter Jesu lidelse, død og oppstandelse, klarte de å forstå hva som ble sagt.

Kommunikasjon er vanskelig. Det er så lett å høre feil, forstå feil, tolke feil, ha en annen forståelse og høre noe annet enn det som blir sagt. Når man er glad vil man helst høre glade ord, er man trist er glade ord fånyttes.

Vi er i ferd med å gå inn i fastetiden. Gjennom den skal vi forberede oss til påsken.  Men først skal vi feire Fastelavn. Men noen særlig feiring innbyr ikke teksten til! Akkurat slik hadde apostlene det. De var i feststemning og på vei til Jerusalem. De hadde store forhåpninger til hva som ventet dem der – alt annet enn lidelse. 

Fastelavn – festen før fasten – innbyr oss til å spise fet og god mat. Fastetidens forsakelser kunne være harde.  Derfor lager vi boller med krem, syltetøy, marsipan og melis. Det kommer hardere tider!

Ingen av oss unngår lidelse. Før eller siden mister vi noen som står oss kjær, før eller siden rammer sykdommen også oss. Vi må ned i dalene. Da er det godt å ha noen topper innimellom som styrker oss.

Nå skal vi gjennom kirkeåret vandre sammen med Jesus opp mot Jerusalem. Det er lange motbakker å gå, og når vi først kommer frem er det mer lidelse i vente. Men tiden frem til da kan vi utnytte til å styrke vår utholdenhet og tro slik at vi klarer å bære det som kommer oss i møte.

Motbakker er tunge, men de går oppover, mot oppstandelsens lys!