Søndagstanker — Søndag 24. februar 2019
Kristi forklarelsesdag

Hvorfor er det så mange av oss som går toppturer? Fjelltoppene har en nesten magisk tiltrekningskraft på oss. Utsikten er fantastisk, himmelen er nær. Å stå på toppen stemmer sinnet til ettertanke og andakt. Det er som om Gud er litt nærmere der oppe på!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 9, 28-36

Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.

Peter og brødrene Johannes og Jakob, ble med Jesus opp på fjellet for å be. Det var ikke uvanlig at Jesus søkte opp mot fjellet når han ønsket ro og stillhet. Så de tre apostlene hadde ingen anelse om at denne toppturen ville bli annerledes enn alle andre. Det ble en tur som satt i dem resten av deres liv.

Jeg er svært glad i å gå på topptur. Det er ikke så viktig om det er et høyt fjell, bare jeg kommer meg opp på toppen. Fra hytta i Valdres ser jeg opp på mange topper. Jeg har besøkte dem alle. På toppen føler jeg ærefrykt for naturen, for livet, for Gud. Jeg setter meg ned og nyter utsikten.
Peter, Johannes og Jakob sovnet. De var slitne etter turen. Med ett våkner de og får se noe som setter skrekk i dem. Jesus er ikke den samme lenger. Det lyser av ham og hans klær er blendende hvite. To menn snakker med ham. De er fortidens store forbilder, profetene Moses og Elia.

Gud er nær på toppene. Når jeg ser ut over Jotunheimen fra Utsikten ved Tyinholmen, er det lett å tro på Gud. Skaperverket er så mektig, så overveldende. Spisse topper, blendende hvite isbreer og det grønne vannet i Bygdin fyller meg med en takknemlighet til Gud.

Peter er så overveldet at han begynner å snakke over seg. Synet er så overveldende. Hva med en hytte, slik at dette overveldende synet, disse kjempene fra fortiden, kunne bli der litt lenger?

Men ingenting varer. Jeg må ned fra fjellet. Regnværet hoper seg opp i vest, maten er spist opp og tåken begynner å legge seg over toppen.

Tåken skjuler dem, det tordner til! Det høres ut som en stemme! De kaster seg ned, i frykt for det ukjente. Men da tåken letter og de våger de å se opp – møtes de av et kjent ansikt – Jesus. Han fører dem ned fra toppturen de aldri vil glemme.

Turen sitter i kroppen. Lenge etter at opplevelsen er over sitter bildet på netthinnen. Den fantastiske toppturen med de sterke inntrykkene.