Månedlige arkiver: februar 2019

En annerledes topptur

Søndagstanker — Søndag 24. februar 2019
Kristi forklarelsesdag

Hvorfor er det så mange av oss som går toppturer? Fjelltoppene har en nesten magisk tiltrekningskraft på oss. Utsikten er fantastisk, himmelen er nær. Å stå på toppen stemmer sinnet til ettertanke og andakt. Det er som om Gud er litt nærmere der oppe på!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 9, 28-36

Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.

Peter og brødrene Johannes og Jakob, ble med Jesus opp på fjellet for å be. Det var ikke uvanlig at Jesus søkte opp mot fjellet når han ønsket ro og stillhet. Så de tre apostlene hadde ingen anelse om at denne toppturen ville bli annerledes enn alle andre. Det ble en tur som satt i dem resten av deres liv.

Jeg er svært glad i å gå på topptur. Det er ikke så viktig om det er et høyt fjell, bare jeg kommer meg opp på toppen. Fra hytta i Valdres ser jeg opp på mange topper. Jeg har besøkte dem alle. På toppen føler jeg ærefrykt for naturen, for livet, for Gud. Jeg setter meg ned og nyter utsikten.
Peter, Johannes og Jakob sovnet. De var slitne etter turen. Med ett våkner de og får se noe som setter skrekk i dem. Jesus er ikke den samme lenger. Det lyser av ham og hans klær er blendende hvite. To menn snakker med ham. De er fortidens store forbilder, profetene Moses og Elia.

Gud er nær på toppene. Når jeg ser ut over Jotunheimen fra Utsikten ved Tyinholmen, er det lett å tro på Gud. Skaperverket er så mektig, så overveldende. Spisse topper, blendende hvite isbreer og det grønne vannet i Bygdin fyller meg med en takknemlighet til Gud.

Peter er så overveldet at han begynner å snakke over seg. Synet er så overveldende. Hva med en hytte, slik at dette overveldende synet, disse kjempene fra fortiden, kunne bli der litt lenger?

Men ingenting varer. Jeg må ned fra fjellet. Regnværet hoper seg opp i vest, maten er spist opp og tåken begynner å legge seg over toppen.

Tåken skjuler dem, det tordner til! Det høres ut som en stemme! De kaster seg ned, i frykt for det ukjente. Men da tåken letter og de våger de å se opp – møtes de av et kjent ansikt – Jesus. Han fører dem ned fra toppturen de aldri vil glemme.

Turen sitter i kroppen. Lenge etter at opplevelsen er over sitter bildet på netthinnen. Den fantastiske toppturen med de sterke inntrykkene.

Sorgen og gleden de vandrer i hope…

Søndagstanker — Søndag 17. februar 2019
Såmannssøndagen

Kontraster tiltrekker hverandre. Det ene utfyller og definerer det andre. Det gode blir synlig mot det onde, det onde blir synlig i møte med det gode. Denne kontrasten kjenner vi igjen. Både ømhet og hat kan blusse opp sterkt og uventet i oss alle.   

Tekst: Evangeliet etter Matteus 13, 24-30S

Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’» 

Jesu billedbruk om ugress i åkeren tør være godt kjent for mange. Kveke i åkeren er svært vanlig. Kveke er en av de mest vanlige åkerugress. Den er vanskelig å bli kvitt og den trekker næring, sol og plass fra kornet. I tillegg holder den vedlike smittsomme sykdommer som rammer kornet. Derfor er det viktig å bekjempe kveken, men når kornet først har begynt å spire er det for sent å sprøyte. Da er slektskapet med kornet så nært at det vil drepe dem begge.  De må begge vokse opp, og så må ugresset fjernes. 

Slik er dem med oss mennesker også. Det finnes ikke bare gode og bare onde mennesker. Vi har en blanding av dem begge i oss.  Vi klarer ikke å tvinge det onde ut av oss, ei heller klarer vi bare å være gode. Å leve med denne tosomheten er en del av det å være menneske.  

Samtidig hører vi Kristus til! 

Vi har et håp om at det gode skal seire, slik Kristus seiret over det onde. Ved å søke det gode i livet, blir det onde mindre. Ved å bruke tid på det gode påvirkes vi i riktig retning. Dette gjelder både i våre personlige liv som i samfunnslivet. Hvis du ønsker godhet, må du gi godhet. Ønsker du raushet, må du selv være raus. Vil du at barna dine skal være åpne og inkluderende, vær det selv! 

Kirken er et sted hvor vi øver oss i alt dette. Gjennom gudstjenester og samlinger søker vi kontakt med vårt store forbilde – Jesus. Han møtte mennesker med respekt, tydelighet og kjærlighet. Han så tydelig at mennesket trengte hjelp til å finne rett fokus. Derfor sier han: Jeg er veien, sannheten og livet. Vi trenger trøst. Derfor sier han: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  Vi trenger håp. Derfor sier han: Se, jeg gjør alle ting nye! 

Ugresset og kornet vokser i lag. Det gode og det onde lever tett sammenvevd i oss.  Derfor må du og jeg leve i en ufullkommen tilværelse. Men en dag skal ugresset, det onde, renses vekk. Det er det Gud som skal gjøre. Inntil da skal vi leve nær Jesus, slik at vi ikke mister fokus.   

Hold fast!

Søndagstanker — Søndag 10. februar 2019
6. søndag i Åpenbaringstiden

Vi blir stadig færre i Norge som sier at vi har en religiøs tro. Men jeg tror ikke det er færre som har tro. Troen får nye ansikter og ideer. Det gode liv finnes bl.a. i mindfulness og meditasjon. Allikevel er det verdt å holde fast på Kristus. For i ham finnes mer enn tilfredstillelse her og nå.

Tekst: Evangeliet etter Markus 13, 21-27

Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal
           solen bli formørket
           og månen miste sitt lys.
       Stjernene skal falle fra himmelen,
           og himmelrommets krefter skal rokkes.
Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. 

Det er lett å bli imponert over verdensrommets bevegelser og hendelser. Når solen og månen blir formørket, når stjerneskudd faller og romteleskop gir oss bilder av fjerne galakser, kan vi føle oss små og ubetydelige. Men solen og månen reflekterer ikke over sin egen og andres tilstand, det gjør vi. Så hvem som er liten og hvem som er stor kan sees på forskjellige vis.    

Vi har sett mange måneformørkelser, det skremmer oss ikke lenger. Vi vet hva som skjer og astronomene forklarer hendelsene minutt for minutt på sakte-tv.  

Men en dag skal vi være vitne til noe som aldri er skjedd før og som ingen astronomer kan forklare. Da, sier Bibelen, skal Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Fra den dagen vil ingenting bli som før. Da vil Gud gjøre alle ting nye, som det står i Åpenbaringsboken. Noen kaller dette for Dommens dag. Jeg vil foretrekke å kalle den for Gledens dag! For da er all vår sorg over. Døden skal ikke være mere, savn og sykdom skal forsvinne og Gud selv skal vandre sammen med oss. Det gir grunn til forventing og glede. 

Alle inviteres til å dele denne gledens dag. Derfor forkynner vi Kristus, derfor løfter vi frem disse håpstekstene i våre kirker og bedehus, når vi døper våre barn, ved vielser, i konfirmasjoner og begravelser.  Alle vil vi ha med, som både Arbeiderpartiet og Søndagsskolen sier, og alle som hører Kristus til vil være blant «de utvalgte». 

Det provoserer kanskje at det er noen «utvalgte» som skal få ta del i denne festen. For da må vel noen nødvendigvis stå utenfor?  Jo, bibeltekstene bekrefter det. Noen blir stående utenfor, og leseteksten til søndagen bekrefter det. Der står det at «de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn» blir stående utenfor. 

Jeg synes dette er vanskelig. Samtidig er det heldigvis verken deg eller meg, men Gud som har det siste ordet i saken. Kristus kom for å frelse, ikke for å dømme, derfor skal vi være rause med å invitere til fellesskap med Kristus og rause med å inkludere alle.

Vår fremste utfordring er å holde fast på Jesus som frelseren. De er mye religiøsitet i våre nabolag. Nå som da er det mye og mangt som lokker og som vil ta vårt fokus fra oss. Men ingen andre er som Jesus. Han er Veien, Sannheten og Livet. Hold fast på det. Tro på ham!

«Vil du bli frisk?»

Søndagstanker — Søndag 3. februar 2019
5. søndag i Åpenbaringstiden

For et merkelig spørsmål!  Hvem vil ikke være frisk. Hvem vil svare nei på et slikt spørsmål? Eller er spørsmålet relevant? Hvis man har vært syk over lenger tid, eller har en kronisk funksjonshindring, så kanskje man er så vant til sin situasjon det at en helbredelse ikke er i tankene engang. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes 5, 1-15

Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse,  for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.

Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.

Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» 1Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.

I dag har vi en lang bibeltekst å lese. Men den er verdt tiden det tar å lese den. Her får vi mye informasjon, og spennende reaksjoner fra flere. For å ta stedet Betesda-dammen først. Stedet er funnet etter arkeologiske utgravninger og ligger der teksten forteller – ved Saueporten i Jerusalem. Igjen får vi bekreftet evangelienes presise fortellinger. Hva som forårsaket bevegelsen i vannet vet vi ikke, men det er helt tydelig at dette fenomenet tiltrakk seg mange syke mennesker. Og teksten stiller heller ingen kritiske spørsmål til at man ble helbredet når vannet var i bevegelse. Så la oss gå ut fra at det skjedde. Men mannen på båren hadde ikke klart å vinne kappløpet om å være den første i vannet når det ble opprørt. Etter 38 år med sykdom lå han blant de siste i helsekøen ved Betesda-dammen. Man kan ikke annet enn å beundre hans utholdenhet.

Jesus stiller ham så spørsmålet «Vil du bli frisk?». Er det så merkelig? Jeg vil tro at barmhjertige mennesker sørget for mat og drikke til de syke ved dammen. De lå under skyggen av buegangene og hadde til tross et fellesskap der med de andre. Å være syk trenger jo ikke å være bare elendighet. Det er en situasjon som man kan venne seg til.

Jeg har ikke skrevet noe om det i min blogg før, men jeg har selv en kronisk sykdom som har gitt meg en del plager. Jeg har i 22 år levd med øyesykdommen grønn stær. Det er en sykdom som gjør deg blind hvis den ikke behandles. Særlig de siste to årene har den gitt meg en del utfordringer og plager. Etter fire operasjon på Ullevål i løpet av det siste året, ser det ut som om situasjonen har stabilisert seg inntil videre.

Gjennom alle disse årene har jeg fått den beste behandling. Øyeleger, sykepleiere og annet helsepersonell har stått på for meg, og mine arbeidsgivere og min nære familie har møtt meg med raushet og forståelse når jeg har trengt hvile og rekonvalesens etter operasjoner og inngrep. Jeg lever godt med min sykdom. Så godt, at jeg har aldri oppsøkt noen for å be om å bli helbredet. Selv om en god venn av meg med varme hender flere ganger har tilbudt meg forbønn. Jeg innrømmer at det nesten skremmer meg litt. For jeg blir jo så godt i varetatt med min sykdom. 

Tenk om det var meg Jesus spurte: Vil du bli frisk? Jeg vet ikke hva jeg hadde svart!

Mannen på båren visste heller ikke hva han skulle svare. Han svarte verken ja eller nei, men begynte å forklare hvilke problemer han hadde. Det var vel for godt til å være sant å tro at et slikt spørsmål virkelig ville gi noen forandring. Og hvem var egentlig denne mannen som spurte? Ikke kjente han Jesus og hvorfor og hvordan skulle han hjelpe ham? 

Allikevel får han hjelp. Der og da, og mannen tar båren sin og forlater sin kjente plass ved i helsekøen ved Betesda-dammen. 

Hvorfor Jesus hjalp akkurat denne mannen, vet vi ikke. Var det fordi han aldri ville rekke å komme til det helbredede vannet og dø med sin sykdom? Eller var det for å vise alle at Gud ser til de svakeste fremfor de med spisse albuer og et stort støtteapparat rundt seg?

Kanskje var det for å vise et lite glimt av himmelrikets krefter? Vi vet ikke, men jeg tror fortellingen har vært til inspirasjon og trøst for mange mennesker med kroniske lidelser og sykdom.

De andre syke som lå ved dammen ble ikke helbredet. De fortsatte å leve sine liv med sykdommen og de utfordringer det gav. Det betyr ikke at de var mindre verdt. Jesus helbredet noen, andre gikk han forbi. Det vil alltid være syke og fattige i vår verden, og ansvaret for å gi de pleie og hjelp er vårt store fellesprosjekt. Jesus har gitt oss et eksempel og åpnet opp Guds rike for oss.  Det var hans oppgave.

Derfor føler jeg meg privilegert når mennesker av god vilje og med stor ekspertise hjelper meg med mine plager. Min gudstro blir ikke svakere eller borte av den grunn. Tvert i mot, jeg takker Gud for all hjelp jeg får.

Men tenk om jeg fikk spørsmålet av Jesus «Vil du bli frisk?» Jeg håper jeg hadde vært modig og svart ja!