Søndagstanker – Søndag 13. januar 2019
2. søndag i Åpenbaringstiden
Det er sterkt å høre mennesker forteller om sitt liv og om hendelser som har preget deres hverdag. Alle har sin egen fortelling, den er ekte og ingen har rett til å betvile den. Et vitnesbyrd har stor kraft.
Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 29-34
Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»
Døperen Johannes hadde en fortelling som endret hans liv. Først ble han kalt av Gud til å døpe mennesker med vann til omvendelse. For en merkelig beskjed å få! Så får han vite at han, gjennom sin dåpstjeneste skal forberede folket til å ta imot Guds sønn! Og endelig får han selv se denne personen komme i mot seg, en mann med Guds ånd over seg, og Johannes utbryter: Han er Guds Sønn! Flere av Johannes sine etterfølgere slutter seg da til Jesus. Johannes blir arrestert og drept. Jesus blir det nye samlingspunktet.
På en reise i datidens Sovjetunionen ble jeg kjent med en mann med en lang kriminell bakgrunn. Han var tatt inn fra gata av en russisk prest, Georgij Edelstein. Denne presten var også utstøtt, og fikk ikke lov til å arbeide som prest. Hans mappe hos det hemmelige politiet var tykk og omfattende. Edelstein var en dissident som ikke lot være å fortelle mennesker om Jesus i et ateistisk samfunn. Men Georgij lot seg ikke kue. Han flyttet ut på landsbygda utenfor byen Kostroma og begynte å restaurere falleferdige kirker som var brukt som fjøs, garasjer og lager. Arbeidsstyrken hans var tidligere kriminelle som ingen ville vite noe av. De ble gitt tillit og et sted å bo. Deres takk var å rydde, støpe, snekre og sette i stand kirkene. De fikk mat av naboer og ukjente. De levde i tro på at maten og materialene kom. Sakte, men sikkert ble kirkene igjen brukt til gudstjeneste. Mannen jeg ble kjent med lånte meg sin seng og delte sin mat med meg. Vi spiste stekte poteter og vasket oss i kaldt vann. Til tross for enkle forhold takket han Gud for Georgij og for sitt nye liv. Da vi dro gav han meg et ikon. Det hadde han malt selv. Ikonet henger i min stue og jeg ser på det hver dag. Det er et vitnesbyrd om et forandret liv etter møtet med Gud og Georgij!
Ta vare på ditt vitnesbyrd, din trosfortelling, og gi den til mennesker som kommer deg i møte. Kanskje den kan gi styrke, mot og oppmuntring til flere. Det er gjennom vitnesbyrdet fra menneske til menneske evangeliet har spredd seg utover verden. Det hele startet med Johannes, nå er det din og min tur å peke på Jesus og si: Han er Guds Sønn!