Søndagsstanker — Søndag 20. januar 2019
3. søndag i Åpenbaringstiden
Det er spennende å spørre folk hva de tror på. Da får man gjerne svar som kjærligheten, det gode, fellesskapet. Det blir hakket mer spennende er å spørre hvem de tror på. Hva ville du ha svart?
Tekst: 2. Mosebok 3, 13-15
Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.
I en undersøkelse for Norsk Monitor i 2016, svarte for første gang 50 % av Norges befolkning at de ikke trodde på Gud. Ingen slike undersøkelser er helt nøyaktige, men den gir oss absolutt grunn til å tro at gudstroen er nedadgående. Samtidig hører jeg i samtaler med mennesker at de tror på svært mye. Noen tror på en kraft i universet, en energi, en årsak. Det finnes tro på krefter som ikke kalles Gud.
Moses derimot trodde på en gud, men når Gud kaller, måtte han få vite sin Guds navn. Han får svaret: Jeg er.
Jeg er er et godt navn, og gir mer innhold enn navnet Gud. Gud er jo egentlig bare et ord som er en fellesbetegnelse på en helligdom, noe en holder for hellig og opphøyd. Gud kan være så mangt – og mennesker fra de fleste religioner tror på gud. Men ikke alle tror på Jeg er.
Det navnet forteller mye. Ordet Jeg forteller om en person, og ordet er forteller om en egenskap, en tilstedeværelse.
Den gud som kalte Moses er altså en person, tilstede, reell og virkelig. Dette begynner å bli spennende.
Det er flere som har forsøkt å definere hvem Gud er. Paulus skriver i sitt brev til menigheten i byen Korint: Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer. Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi. (1 Kor 8,5-6)
Nå blir det enda tydeligere hvem Jeg er er. Jeg er er vår alles Far som har skapt alt, og vi får nok et navn å forholde oss til: Jesus Kristus.
I personen Jesus har Jeg er vist seg for oss! Slik står det i Evangeliet etter Johannes: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne (Jesus), som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.
Oppsummert kan vi si at Jeg er er en person, skaper av alt som omgir oss, tilstede og virkelig og hans navn er Jesus.
Å tro på en kraft er upersonlig, som kraften i stikkontakten. Du ber ikke til den. Men du kan be til personen Jesus. Å tro på en årsak høres mer ut som en fysikktime. Jesus er mer enn en årsak, han er årsaken til alt.
Før jul spurte en reporter folk på gata om hvem som betydde mest for dem, Jesus eller julenissen. Det var få som sa julenissen. Jesus betyr mye for folk. Mange har et positivt bilde av Jesus. Fortsatt fylles våre kirker opp til høytidene, og i konfirmasjoner og dåp, vielser og begravelser lytter tusenvis til fortellingene om Jeg er som viste seg i personen Jesus. Det gir grunn til å tro at troen lever godt i Norge.