Søndagstanker — Søndag 27. januar 2019

4. søndag i Åpenbaringstiden

Min gamle sjef i Norsk Misjon i Øst, John Victor Selle, møtte mange utfordringer i sitt arbeid for de forfulgt kristne. Men ofte når det så vanskelig ut, sa han: Det er håp i hengende snøre! Alle som hadde vært på fisketur, skjønte hva han mente, men noen måtte tenke seg om både en og to ganger. 

Ordtak er en viktig del av vårt språk. De er korte, fortettede setninger med et erfaringsrikt innhold. Mennesker har til alle tider laget seg ordtak, og Bibelen har et rikholdig utvalg av datidens ordtak. Kan de fortsatt gi mening? Dagens tekst er hentet fra den urgamle boken Salomos Ordspråk. Synes du disse gir mening? 

Tekst: Ordspråkene 14, 21-22. 26.31

Synd gjør den som forakter sin neste,
salig er den som viser medynk med de fattige.
De som tenker ut ondt, farer alltid vill,
de som har godt i sinne, møter godhet og troskap.
Et sannferdig vitne berger liv,
den som farer med løgn, er en sviker.
Den som undertrykker den svake, håner hans skaper,
den som hjelper den fattige, gir Gud ære.

Man trenger ikke å ha studert verken litteratur eller historie for å finne mening i disse ordtakene.  Men til stor forskjell fra mange andre ordtak, peker disse ordtakene ut en retning.  De prøver å gi tilhøreren hjelp til å leve et rett liv. De beskriver noe opphavsmannen opplevde i sin samtid: svik, forakt, onde tanker og hensikter, løgn og undertrykkelse.  Deretter viser de de gode alternativene: medynk, godt i sinne, sannferdighet, hjelpsomhet. 

Slik kunne den enkelte snu sitt eget og andres liv til det bedre. Og det på en måte som Gud velsigner. Det er nemlig slik Gud ønsker at vi lever.

De aller fleste nordmenn vil si ja til medfølelse, gode tanker, sannferdighet og hjelpsomhet. Det er flotte verdier som man gjerne møter. Og de aller fleste vil nok også være enig i at løgn, undertrykkelse, svik og forakt ødelegger både mennesker og samfunn. 

Bibelens ordtak har fortsatt noe viktig å si oss. Og hvis du slår opp i Bergprekenen i Matteusevangeliets kapitel fem, så vil du se at Jesus målbærer de samme gode verdiene.

Dagens politisk klima i Norge er preget av harde ord og sterke meninger om sine motstandere. På sosiale medier spys det ut nedsettende ord og personangrep. Hvis man skal dra bibelteksten inn i vår samtid, så ville jeg ha valgt vers 22 som et råd til alle som har sterke og uforsonlige meninger: De som tenker ut ondt, farer alltid vill, de som har godt i sinne, møter godhet og troskap.

Søndagsstanker — Søndag 20. januar 2019
3. søndag i Åpenbaringstiden

Det er spennende å spørre folk hva de tror på. Da får man gjerne svar som kjærligheten, det gode, fellesskapet. Det blir hakket mer spennende er å spørre hvem de tror på. Hva ville du ha svart?

Tekst: 2. Mosebok 3, 13-15

 Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.

I en undersøkelse for Norsk Monitor i 2016, svarte for første gang 50 % av Norges befolkning at de ikke trodde på Gud. Ingen slike undersøkelser er helt nøyaktige, men den gir oss absolutt grunn til å tro at gudstroen er nedadgående. Samtidig hører jeg i samtaler med mennesker at de tror på svært mye.  Noen tror på en kraft i universet, en energi, en årsak. Det finnes tro på krefter som ikke kalles Gud.

Moses derimot trodde på en gud, men når Gud kaller, måtte han få vite sin Guds navn. Han får svaret: Jeg er.

Jeg er er et godt navn, og gir mer innhold enn navnet Gud. Gud er jo egentlig bare et ord som er en fellesbetegnelse på en helligdom, noe en holder for hellig og opphøyd.  Gud kan være så mangt – og mennesker fra de fleste religioner tror på gud. Men ikke alle tror på Jeg er.

Det navnet forteller mye.  Ordet Jeg forteller om en person, og ordet er forteller om en egenskap, en tilstedeværelse.

Den gud som kalte Moses er altså en person, tilstede, reell og virkelig. Dette begynner å bli spennende.

Det er flere som har forsøkt å definere hvem Gud er. Paulus skriver i sitt brev til menigheten i byen Korint:  Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer. Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi. (1 Kor 8,5-6)

Nå blir det enda tydeligere hvem Jeg er er. Jeg er er vår alles Far som har skapt alt, og vi får nok et navn å forholde oss til: Jesus Kristus.

I personen Jesus har Jeg er vist seg for oss! Slik står det i Evangeliet etter Johannes: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne (Jesus), som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Oppsummert kan vi si at Jeg er er en person, skaper av alt som omgir oss, tilstede og virkelig og hans navn er Jesus.

Å tro på en kraft er upersonlig, som kraften i stikkontakten. Du ber ikke til den. Men du kan be til personen Jesus. Å tro på en årsak høres mer ut som en fysikktime. Jesus er mer enn en årsak, han er årsaken til alt.

Før jul spurte en reporter folk på gata om hvem som betydde mest for dem, Jesus eller julenissen. Det var få som sa julenissen. Jesus betyr mye for folk. Mange har et positivt bilde av Jesus. Fortsatt fylles våre kirker opp til høytidene, og i konfirmasjoner og dåp, vielser og begravelser lytter tusenvis til fortellingene om Jeg er som viste seg i personen Jesus. Det gir grunn til å tro at troen lever godt i Norge.

Søndagstanker – Søndag 13. januar 2019
2. søndag i Åpenbaringstiden

Det er sterkt å høre mennesker forteller om sitt liv og om hendelser som har preget deres hverdag. Alle har sin egen fortelling, den er ekte og ingen har rett til å betvile den. Et vitnesbyrd har stor kraft. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 29-34

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»

Døperen Johannes hadde en fortelling som endret hans liv. Først ble han kalt av Gud til å døpe mennesker med vann til omvendelse. For en merkelig beskjed å få! Så får han vite at han, gjennom sin dåpstjeneste skal forberede folket til å ta imot Guds sønn! Og endelig får han selv se denne personen komme i mot seg, en mann med Guds ånd over seg, og Johannes utbryter: Han er Guds Sønn! Flere av Johannes sine etterfølgere slutter seg da til Jesus. Johannes blir arrestert og drept. Jesus blir det nye samlingspunktet.

På en reise i datidens Sovjetunionen ble jeg kjent med en mann med en lang kriminell bakgrunn. Han var tatt inn fra gata av en russisk prest, Georgij Edelstein. Denne presten var også utstøtt, og fikk ikke lov til å arbeide som prest. Hans mappe hos det hemmelige politiet var tykk og omfattende. Edelstein var en dissident som ikke lot være å fortelle mennesker om Jesus i et ateistisk samfunn.  Men Georgij lot seg ikke kue. Han flyttet ut på landsbygda utenfor byen Kostroma og begynte å restaurere falleferdige kirker som var brukt som fjøs, garasjer og lager. Arbeidsstyrken hans var tidligere kriminelle som ingen ville vite noe av. De ble gitt tillit og et sted å bo. Deres takk var å rydde, støpe, snekre og sette i stand kirkene. De fikk mat av naboer og ukjente. De levde i tro på at maten og materialene kom. Sakte, men sikkert ble kirkene igjen brukt til gudstjeneste. Mannen jeg ble kjent med lånte meg sin seng og delte sin mat med meg. Vi spiste stekte poteter og vasket oss i kaldt vann. Til tross for enkle forhold takket han Gud for Georgij og for sitt nye liv. Da vi dro gav han meg et ikon. Det hadde han malt selv. Ikonet henger i min stue og jeg ser på det hver dag. Det er et vitnesbyrd om et forandret liv etter møtet med Gud og Georgij!

Ta vare på ditt vitnesbyrd, din trosfortelling, og gi den til mennesker som kommer deg i møte. Kanskje den kan gi styrke, mot og oppmuntring til flere. Det er gjennom vitnesbyrdet fra menneske til menneske evangeliet har spredd seg utover verden. Det hele startet med Johannes, nå er det din og min tur å peke på Jesus og si: Han er Guds Sønn!

Søndagstanker — Søndag 6. januar 2019
Kristi Åpenbaringsdag.

Vi mennesker er flinke til å skjule oss. Det er så mye som vi ikke tør å stå frem med. Å være hele seg, ærlig og åpent, kan få store omkostninger. Men det gjør oss ikke godt å leve i skjul.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 12, 42-47

Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.

Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Å komme ut av skapet er blitt et begrep. Det handler om å komme frem og åpent vedkjenne seg sin seksuelle legning, slik at man kan slippe å skjule seg. Det kan ha store omkostninger å stå frem, men i vårt samfunn blir mennesker i hovedsak møtt med aksept når de «kommer ut av skapet». Og bra er det. Å skjule store deler av sitt liv for andre har også store omkostninger. Men det er ikke bare sin seksuelle legning mennesker skjuler. I dag er det å stå frem med sin kristne tro svært vanskelig for mange. Det er forbundet med så stor grad av latterliggjøring eller skepsis at man lar det være. Hvordan har det blitt slik?

Det er nok mange årsaker til det. Men en av dem er å miste status. Kan man være en profilert kristen i et samfunn hvor mange betrakter kristentro som avleggs, gammeldags og fordomsfullt?

I løpet av sin tid i Israel møtte Jesus flere som ikke våget å stå frem med sin tro på ham som Messias. To av dem var menn i høy posisjon i samfunnet. Nikodemus og Josef var medlemmer av datidens storting og trodde på Jesus i det skjulte. Nikodemus kom til Jesus om natten når ingen så ham. Josef gav Jesus den graven han hadde fått laget til seg selv. Å stå frem som Jesus-troende ville føre til at de mistet sin status.

Det er i denne konteksten Jesus roper ut dagens tekst: «Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.» Han kaller både Josef, Nikodemus og utallige andre som av forskjellige grunner ikke kommer ut av skapet. Og ropet har fremdeles gyldighet.  Jeg har møtt mange som ikke står frem. De sender sine barn til trosopplæring i våre menigheter, de stiller opp på «kake og trillebår-dugnad» når de blir spurt, men å åpent si at også de deler kirkens tro er svært vanskelig.

Som jeg skrev, det kan være mange grunner til det, men nå er tiden til å oppmuntre alle til å komme seg ut av mørke skap. For det er ikke godt å leve skjult. Det gjør godt å slippe lyset til i alle deler av livet.

Gud åpenbarte seg ved å sende sitt lys til verden. Det lyset var Jesus. Gud gav oss et ansikt, et menneske å tro på. Jesus har ikke til oppgave å dømme oss, men å frelse oss. Vi dømmer hverandre nok uten Jesus. Lyset kom for at vi skulle slippe å bli i mørkret. Å være i mørkret er slitsomt, det er lettere å leve når lyset slipper til.

Slipp lyset inn – kom ut av skapet!  Når mange nok gjør det, blir omkostningene mindre. Det er verken avleggs eller gammeldags å tro på Jesus. Det gjør godt!