Søndagstanker — Søndag 30. desember 2018
Romjulssøndag

«Dette må du se før du dør» – det er mange boktitler som vil fortelle oss hva som er viktigst i livet.  Jeg har flere – «tusen album, 1000 filmer, hundre hovedsteder», osv. Men er det egentlig så viktig?   

Tekst: Evangeliet etter Lukas 2, 25-35

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.         
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»

Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.

Simeon hadde en viktig ting å gjøre før han døde. Han skulle se Frelseren. Det hadde han fått som et løfte fra Gud. Derfor holdt han seg nær templet i Jerusalem og ventet tålmodig. Hvor mange hovedsteder han fikk med seg i livet vet vi ikke. For han var det en ting som var viktig.

Hva er viktig for deg? Hva må du gjøre innen du dør? I dag har vi muligheter til å oppleve og å reise som ingen generasjon før har hatt. Jeg har så absolutt fått min del av det. Jeg har vært i mange land og sett og opplevd mye. Og mange har reist enda mer enn meg. For enkelte av oss er en helgetur til en ny hovedstad noe man gjør regelmessig. Begrepet «bucket list» er kommet for å bli. Det er en liste over ting man må gjøre før man dør.

Samtidig er det veldig krevende å få med seg alt dette viktige. Det koster penger og tar tid. Det krever vilje til å fokusere og å forsake andre viktige gjøremål.

Dør man lykkeligere etter å ha sett alle hovedsteder i Europa? Kanskje. Kanskje dør man lykkeligere hvis man har vandret Grønland på langs og Sahara på tvers, eller etter å ha besteget Jotunheimens ti høyeste topper. Jeg er ikke sikker.

Ett vet jeg i hvert fall. Du dør lykkeligere hvis du har møtt Jesus før du dør. Han er den viktigste person du kan møte.  Ja, så viktig er dette møtet at han kommer deg i forkjøpet og møter deg i din dåp. Der får du ditt første møte med han som er et «lys for verden».

Hvorfor er dette så viktig? Hvis Jesus er Gud, så er ingenting viktigere enn det.  Det er flott å ha opplevelser i kroppen – særlig hvis du kan dele de med andre. Det er flott å ha spist mat fra alle land i verden, særlig hvis du har delt den med andre. Men ingenting kan være større enn å møte vår og verdens Skaper og Frelser i Jesus. Han er «Ordet som ble menneske». Han er den som alle ting er blitt til ved. Hva kan overgå det?

Simeon fikk se Jesus. Han fikk fred før han døde. – Min fred gir jeg dere, sier Jesus, ikke den fred som verden gir.  Vi får ikke fred av å ha sett alle land i verden. Tvert imot – det må være ganske stressende å få det til. Finn freden først. Så kan du oppleve verdens Guds rike skaperverk med ro og fred i deg.

Søndagstanker — Søndag 23. desember 2018
4. søndag i adventstiden

Hun var gravid med en annen. Den gang som i dag skjer dette hele tiden. Menn og kvinner oppdrar barn som har andre biologiske mødre og fedre. Men dette var noe annet. Både Maria og Josef fikk vite at dette barnet var av Den hellige ånd. Utenkelig! 

Tekst: Evangeliet etter Matteus 1, 18-25

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.

Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Marias lydighet da hun fikk vite at hun skulle bli med barn er beundringsverdig. Men det er også Josefs lydighet. Han gjør som engelen i drømmen sier, han adopterer barnet Maria bærer og gir ham navnet Jesus. Josef og Maria må ha hatt en lang alvorsprat om hva de begge hadde opplevd. De må begge ha vært samstemt og enige om at dette barnet var annerledes. Og i tro ble barnet født inn i familien og gitt en oppvekst som tømmermannens og Marias førstefødte. Det er lite vi vet om Josef. Men både han og Maria skal ha ære for sin lydhørhet og lydighet.

Hvor mange engler som åpenbarte seg for dem i Jesu oppvekst forteller ikke evangeliene noe om. Det må ha vært underlig å oppdra et barn som de hadde blitt fortalt skulle bli verdens frelser. Kanskje det travle og krevende livet skjøv erindringene om englebesøk i bakgrunnen. Men borte ble det ikke!

Det er fjerde søndag i advent! Dagen som så ofte forsvinner i travelheten rundt jul. Men historien om Josef er verdt å minnes. Det er mange menn i dag som tar ansvar for andre menns barn og gir de en god og kjærlig oppvekst. Intet barn skal stilles ansvarlig for sine fedres valg, gode eller dårlige. Det kan være vanskelig å likebehandle eget barn og andres barn. I familier med større barn fra tidligere forhold kan det også være vanskelig for den «nye faren» å få respekt. Men det må vi som er voksne tåle. Et barn er et barn og skal gis så vel omsorg som kjærlighet.

Josef lærte Jesus å tømre. Slik bidro Jesus til familien frem til han startet sin gjerning som overreisende predikant. Josef gav Jesus tillit og Menneskesønnen gav tretti år av sitt liv i tjeneste for sine aller nærmeste, Maria og Josef!

Til alle fedre som oppdrar andres barn – gi aldri opp. For Jesus sier av egen erfaring: «Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»  (Matt. 18.5)

Søndagstanker — Søndag 16. desember 2017
3. søndag i adventstiden

Vi sier at handlinger forteller mer enn ord. Ingen som sulter blir mett av ord og løfter om mat. Handlinger skaper troverdighet og gjør oss trygge. Slik er det også med troen. En tro som har slått rot i et menneske vises i handlinger. Slik kan troen få troverdighet.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 5, 31-36

Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. 

Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Denne teksten skal ikke handle om meg og deg. Vi kan nok til tider streve med oss selv og de valg og handlinger vi gjør. Nei, i dag handler bibelteksten om Jesus som viser til sine handlinger.

Han ble anklaget av jødiske «lærde» fordi han hadde helbredet en mann på hviledagen. Det var et alvorlig brudd i de «rettroendes» øyne. Men enda verre var at han kalte Gud sin Far og på den måten gjorde seg lik Gud.

Det er da Jesus viser til gjerningene. Visstnok hadde andre talt godt om ham. Johannes Døperen var vel ansett og kjent for alle. Han gav Jesus det beste vitneutsagn. Men når ord ikke nådde frem, så lar Jesus sine gjerninger vise hvem han er.

Dagens tekst fikk meg til å finne frem min bibel og lese litt ekstra. For hvilke gjerninger gjorde Jesus? Jo, jeg har lest evangelienes fortellinger mange ganger.  Men det var spennende å lese en gang til og la fortellingene utfordre meg til å se Jesus i gjerningenes lys. Det var jo slik jeg kom til tro, jeg fant fortellingen om Jesus troverdig. Igjen sitter jeg styrket tilbake. Fortellingen om Jesus er sterk og troverdig. Hans gjerninger forteller om en Gud som elsker. En Gud som bryr seg om meg.

Det nærmer seg jul. Ventetiden er snart over. For så høyt elsker Gud verden at han gav sin sønn, den enbårne, til oss alle. En sønn, hvis gjerninger taler om sin Fars kjærlighet til vår verden. Finn gjerne frem din bibel og les en gang til om hvordan Guds kjærlighet til oss vises gjennom Sønnens gjerninger. Lev deg inn i fortellingen og tenk at du er den syke ved Betesda, eller den blinde utenfor Jeriko, så vil du selv se hvor høyt elsket du er!

Søndagstanker — Søndag 9. desember 2018
2. søndag i adventstiden

Advent er en ventetid mot jul. Vi venter på barnet. Det er en forventningsfull og gledelig ventetid. Men ventetid kan også handle om død – om å vente på det vonde.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 21—24

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.

Venting er noe av det jeg er dårlig på. Når jeg skal ut om kvelden, får jeg ikke gjort noe før jeg skal dra. Når jeg venter på et svar, blir mitt fokus vendt mot det manglende svaret. Jeg er ikke alene om det. Ventetid er nesten blitt borte i samfunnet i dag. Hvem venter på et brev når en e-post eller SMS kommer umiddelbart? Men jeg venter tålmodig i advent. For jeg vet at det kommer noe kjent og hyggelig.

Men hva når vi venter på noe vondt og vanskelig? Det er det Jesus forbereder sine venner på i dagens tekst. Teksten er Jesu avskjedstale til sine venner. Han vet at foran ham venter smerte, lidelse og død. Men de skal få se ham igjen — på en annen måte, en måte som bringer fullkommen glede. Da vil ventetiden være over og det vonde blir glemt.

Hva er det han snakker om? Når vi venter på døden er det ingen glede i det! Ved en sykeseng er det sorgen som fyller oss.

Akkurat som vi må dø for å skue Gud, måtte Jesus dø for at vi skulle oppleve hans oppstandelse og seier over døden. Derfor forbereder han sine venner til å møte både smerten og gleden. Og ennå har vi det beste i vente – Jesu fødsel, død og oppstandelse ligger bak oss. Foran oss ligger dagen da verden skal skinne i et nytt lys – i Kristi lys ved hans gjenkomst. Da vil alle våre spørsmål finne sine svar, og vår glede kan være fullkommen.

Inntil den dagen kommer, har vi fått en stor ventegave – bønnens gave. La oss ta den i bruk og be om fred i Jesu navn. Om fred i sjel og sinn, om fred i familien og fred der uro herjer og mennesker hater.

Søndagstanker — Søndag 2. desember 2018
1. søndag i adventstiden

Nå har vi sjansen til å gjøre en forskjell! Etter å ha opplevd handlefeberen på Black Friday ønsker jeg ikke å se det samme skje i adventstiden. Advent handler om fokus på noe som skal komme. Men ikke på salg og røverkjøp. Det handler om mitt liv, mitt håp, min Gud.    

Tekst: Evangeliet etter Matteus 21, 10-17

Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
           Fra småbarns og spedbarns munn
           har du latt lovsang lyde!»

Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Fortellingen om Jesus som renser tempelet hører påsketiden til. Allikevel introduserer teksten vårt nye kirkeår. Godt nytt kirkeår og god advent til dere alle!

Nå går vi inn i et nytt år, med nye tekster som skal lyde i kirkene våre. Samtidig følger kirkeåret sin vante rytme, og gir oss en trygghet opp i alt som skjer og «flyter» rundt oss. Kirken er er sted hvor vi finner ro dit i et hektisk liv. Men på tempelplassen i Jerusalem var det ikke ro som preget atmosfæren. Det var det et hektisk liv, med barn som løp omkring, handelsboder med levende dyr, veksling av valuta, forskjellige språk som virret i luften, soldater som gikk vakt, bønn og ritualer. Templet var verdens sentrum for det jødiske folket. Der var selve Guds trone.

Hvorfor reagerer Jesus så kraftig på dette yrende folkelivet rundt Guds trone.  Er det ikke slik vi ønsker det var her også, et yrende folkeliv i og rundt kirkene våre. Det var nok ikke mengden av troende Jesus reagerer på. Jeg tror at det har noe med fokus å gjøre.

Tenk om blide handelsfolk stod ved din kirke i adventstiden og solgte julenisser. Det er umusikalsk. Nisser og Jesus passer dårlig sammen, gjør det ikke? Eller tenk om vi feiret jul uten en tanke på annet enn gaver, mat og familiefest? Å, sier du kanskje, det er jo slikt som skjer rundt omkring overalt. Ja, nettopp! Slik var det også på Jesu tid. Det er ikke alt som passer, kommersielle interesser var sterke dengang som nå. Og når det pågår lenge nok, blir man vant til det. Kanskje man irriterer seg over det, men hva skal man gjøre…?

Takk og lov for Jesus som reagerer. Han renser templet. Han gjør det som prestene burde ha gjort for lenge siden. Så vender han seg mot de syke og ved å ta hånd om dem sier han: Dette er rett fokus!  Nestekjærlighet, solidaritet med de svake. Og når barna synger lovsanger han gir han dem rett. Lovsang til Gud, glede og bønn skal prege tempelet. Ikke handel og penger.

Har vi noe å lære av dette når vi går inn i adventstiden? Jeg har i hvert fall det. Advent handler om å forberede seg til julens under: Gud kom til oss i mennesket Jesus Kristus. Det vil jeg feire, aller helst sammen med min familie, mine venner og i min menighet.

Hva trenger jeg for å forberede og gjennomføre det? Hva trenger du?

Alle valg vi tar får konsekvenser. Enkelte valg får store konsekvenser, andre små. I dag kan vi lære å snu fokus vekk fra alt vi «trenger» til hva som er sentralt. Vi har akkurat opplevd Black Friday. Ikke la advent blir en Black Advent! Gi advent en sjanse til å skinne lyst! En skinnende advent med lilla lys! Med takk, lovsang og nestekjærlighet i fokus. Hva med å be noen inn på kaffe? Strekke ut en hånd til noen som sliter, tenne et lys i din kirke og be om rett fokus? God advent!