Søndag 14. oktober 2018 — 21. søndag i treenighetstiden

Dagens tekst er ikke en tekst som er ment å beskrive hvordan livet etter døden er. Det er ikke en fortelling om helvete eller himmel.  Ei heller en fortelling om trøsten de fattige og syke skal få. Hovedpersonen er en rik mann som i all sin rikdom glemmer sin Gud og dermed sin medmenneskelighet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 16, 19-31

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’  Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine.  Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’  Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’  Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’  Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

«Jeg skal gjerne tro på Jesus, men da må han vise seg for meg.» Ordene kom fra en konfirmant. De kunne ha kommet fra mange jeg kjenner. Det er ikke nok med at jeg forteller om Jesus, eller at Bibelen forteller om Jesus, eller at kirkens tilstedeværelse forteller om Jesus. Nei, med mindre man selv ser Jesus, kan man ikke tro. Ikke rart at vi kaller vår tid for individualismens tidsalder.

Men jeg skjønner min konfirmant godt. Hun kan ikke tro bare fordi jeg anbefaler det. Så hva skal hun gjøre?

Danske Charlotte Rørth forteller i sin bok «Jeg møtte Jesus» om et møte med Jesus som forandret hennes liv. Hun hadde ikke noe ønske verken om å møte Jesus eller å bli en kristen. Allikevel møter Jesus henne. Boken ble utsolgt på tre dager i Danmark! Også i Norge har den solgt meget godt. Charlotte fikk sitt liv forandret, men hennes mann, hennes nærmeste venn, avskriver det hele! Og «reflekterte» kritikere i Danmark kaller boken for nonsens! Det er jammen ikke lett å overbevise det moderne sekulære mennesket!

Har man første bestemt seg for ikke å tro, skal det mye til for å forandre mening. I dagens tekst forteller Jesus på dramatisk vis, at selv om mennesker står opp fra de døde, vil mange ha svært vanskelig for å tro. Troen passer ikke inn i deres verden.

Det gjorde den heller ikke for svenske Elisabeth Sandlund. Hun var en hardbarka ateist som ble en kristen. I sin bok  ”Drabbad av det oväntade» (2004) forteller hun sin historie om møtet med Jesus.

I ”gamle dager” skrev ikke folk bok om sitt møte med Jesus. De fortalte det på bedehuset eller på møter hjemme i stua. Det var mange som hadde opplevd det samme at det ikke var så merkelig. I dag skriver vi bøker om det, for det er så uventet og merkelig for sekulære mennesker å møte gudsdimensjonen i livet sitt.

Derfor er det så godt å oppleve at det stadig kommer nye mennesker til nattverden når jeg har gudstjeneste. For i all vår rikdom begynner savnet etter Gud og medmennesklighet å merkes. Vi er ikke nok i oss selv….