Månedlige arkiver: oktober 2018

«Det er ikke meg, men alle andre, det er noe feil ved!»

Søndagstanker — Søndag 28. oktober 2018
Bots- og bønnedag

Det skal en viss grad av selvinnsikt til for å leve sitt liv sammen med andre. Har du møtt noen som alltid skylder på andre når det møter vanskeligheter? Da forstår du hva jeg mener. Selvinnsikt gjør oss litt mer ydmyke i møte med andre. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas 18, 9-14

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Hvem sammenligner du deg med – fariseeren eller tolleren? Fariseeren var datiden religiøse elite. De levde etter Loven, de gav penger til gode formål, de sørget for at hjulene gikk rundt på «bedehuset og i menigheten». Fariseerne var gode å ha.  Tollerne derimot gjorde tjeneste for okkupantene, de stjal penger fra vanlige folk og levde på andres penger.

Jeg føler meg mer som en fariseer enn tolleren. Heldigvis for meg, og deg, så slipper vi å velge side her. For hovedpersonen i fortellingen av Jesus er verken toller eller fariseer. Det er Gud. For Gud er mottaker av begges bønner. Det er Gud de henvender seg til.

De vil begge ha Guds «gunst». Kun en får det – han som har selvinnsikt i møte med den hellige Gud!

Gud er ikke en «kompis» vi henger sammen med. Gud er ikke en som vi ber overse litt snusk, fordi vi tross alt gjør så godt vi kan. Gud er hellig! Da profeten Jesaia fikk se Gud, skrek han av redsel! For han var en mann med urene lepper! Han hadde syndet mot Gud, han var dødsdømt i møtet med den hellige.

Overfor Gud må vi bøye oss ned. Kun den uten selvinnsikt står rett i ryggen når Gud kommer.

Vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi gjør Gud om til en ufarlig gammel gubbe. Bots- og bønnedag er en god dag å tenker gjennom hvilket gudsbilde man har.  Vi kan mene mangt om Gud, men likeverdige er vi ikke. Det er Gud som gir rettferdighet, ikke oss.

Formaning og tilrettevisning er veien til livet

Søndagstanker — Søndag 21. oktober 2018
22. søndag i treenighetstiden

«Dere trenger ikke å banne sånn for å snakke sammen!» Jeg følte meg skikkelig gammeldags, men klarte ikke å dy meg. Det var i garderoben i svømmehallen, rett etter svømmekurs. Guttene, en gjeng på 8-10 år, bannet i vei. Deres fedre stod like ved, uten å si et ord. Guttene så rart på meg…og bannet nølende videre.

Tekst: Ordspråkene 6,20-23a

Hold fast på din fars bud, min sønn,
forkast ikke rettledning fra din mor!
          
Bind dem alltid til ditt hjerte,
knytt dem om halsen!
          
Når du går, skal de lede deg,
når du ligger, skal de verne deg,
og når du våkner, skal de tale til deg.
          
For budet er en lykt, rettledningen et lys,
formaning og tilrettevisning er veien til livet.

Teksten i dag er hentet fra en bok vi sjelden er innom i Det gamle testamentet – Ordspråkene.  Det er en samling med visdomsord, ordtak og menneskelig erfaring i møte med seg selv, sine omgivelser og med Gud. Dagens tekst er innledningen til en samling visdomsord med overskriften: Utroskap ødelegger livet.  Les gjerne videre, men innledningen er universell: Lytt til din mor og fars gode råd, formaninger og rettledning, så skal det gå deg vel.

Gode råd fra foreldre er gull. Det vet man når man ikke har lyttet og gjort akkurat det de advarte mot. I etterpåklokskapens lys kan man erge seg over alle gode råd man ikke fulgte. Det er nok en erfaring mennesker gjennom alle tider har erfart, så rådet om å lytte og ta dyrekjøpt erfaring i bruk er klokt.

Men – for det er alltid et men. I et samfunn som ikke endrer seg, er råd fra de gamle gode å ta med seg. Sønn ble som far og datter ble som mor. Da er det godt å vite hva som fungerer og hvordan man skal te seg. Men hva med et samfunn som endrer seg raskt. Hvilke råd og formaninger skal man da lytte til? I vår tid, endringens tid, kan barna mer enn foreldrene på mange områder. Kan da gammel visdom hjelpe?

Selvsagt kan den det!

Noe står fast selv om globalisering, klimaendringer og teknologi endrer våre livsbetingelser. Trofasthet, redelighet, ærlighet er gode verdier å formidle til sine barn. Folkeskikk likeså. Derfor klarte jeg ikke å la være å si fra til gutta i garderoben. For jeg trenger ikke å ufrivillig høre på bannskap. Om det hjalp, neppe. Men kanskje de tenker seg om en gang til neste gang de ser meg.

Det gode budskapet denne søndagen er at veien til livet og lyset går via Gud. Jesus er verdens lys. Han er ennå til stede, og tar oss i mot. Lytt til den som viser deg vei til Jesus og livet med ham!  Som han selv sier: «Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn»

Når det utenkelige skjer

Søndag 14. oktober 2018 — 21. søndag i treenighetstiden

Dagens tekst er ikke en tekst som er ment å beskrive hvordan livet etter døden er. Det er ikke en fortelling om helvete eller himmel.  Ei heller en fortelling om trøsten de fattige og syke skal få. Hovedpersonen er en rik mann som i all sin rikdom glemmer sin Gud og dermed sin medmenneskelighet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 16, 19-31

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’  Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine.  Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’  Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’  Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’  Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

«Jeg skal gjerne tro på Jesus, men da må han vise seg for meg.» Ordene kom fra en konfirmant. De kunne ha kommet fra mange jeg kjenner. Det er ikke nok med at jeg forteller om Jesus, eller at Bibelen forteller om Jesus, eller at kirkens tilstedeværelse forteller om Jesus. Nei, med mindre man selv ser Jesus, kan man ikke tro. Ikke rart at vi kaller vår tid for individualismens tidsalder.

Men jeg skjønner min konfirmant godt. Hun kan ikke tro bare fordi jeg anbefaler det. Så hva skal hun gjøre?

Danske Charlotte Rørth forteller i sin bok «Jeg møtte Jesus» om et møte med Jesus som forandret hennes liv. Hun hadde ikke noe ønske verken om å møte Jesus eller å bli en kristen. Allikevel møter Jesus henne. Boken ble utsolgt på tre dager i Danmark! Også i Norge har den solgt meget godt. Charlotte fikk sitt liv forandret, men hennes mann, hennes nærmeste venn, avskriver det hele! Og «reflekterte» kritikere i Danmark kaller boken for nonsens! Det er jammen ikke lett å overbevise det moderne sekulære mennesket!

Har man første bestemt seg for ikke å tro, skal det mye til for å forandre mening. I dagens tekst forteller Jesus på dramatisk vis, at selv om mennesker står opp fra de døde, vil mange ha svært vanskelig for å tro. Troen passer ikke inn i deres verden.

Det gjorde den heller ikke for svenske Elisabeth Sandlund. Hun var en hardbarka ateist som ble en kristen. I sin bok  ”Drabbad av det oväntade» (2004) forteller hun sin historie om møtet med Jesus.

I ”gamle dager” skrev ikke folk bok om sitt møte med Jesus. De fortalte det på bedehuset eller på møter hjemme i stua. Det var mange som hadde opplevd det samme at det ikke var så merkelig. I dag skriver vi bøker om det, for det er så uventet og merkelig for sekulære mennesker å møte gudsdimensjonen i livet sitt.

Derfor er det så godt å oppleve at det stadig kommer nye mennesker til nattverden når jeg har gudstjeneste. For i all vår rikdom begynner savnet etter Gud og medmennesklighet å merkes. Vi er ikke nok i oss selv….

«Det Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille.»

Søndagstanker – Søndag 7. oktober 2018
20. søndag i treenighetstiden

Måten mennesket lever sammen i sine nære relasjoner har alltid vært en utfordring. For mange mener mye om hvordan det skal være. Men hva da med de som faller utenom flertallssystemet?

Tekst: Evangeliet etter Markus 10, 2-9

Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone?» De ville sette ham på prøve. «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne.  Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne,  og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

Når Jesus blir spurt om retten til skilsmisse, velger han å presisere, ikke bare ekteskapets ukrenkelighet, men også foreningen mellom mann og kvinne. Hvis Jesu ord er Den norske kirkes rettesnor, kan det virke som om vår kirke er ute av kurs. Både skilte mennesker og likekjønnede par har full tilgang til vår kirkes samlinger. Kirkens dører er åpne for alle, uavhengig av legning eller sivil status.

Men det kan ikke være her problemet ligger! Selvsagt må det være slik! Kirken er ikke og har ikke et moralpoliti som står på kirketrappa og siler ut mennesker etter laster, synder, fortid, holdninger og legning. Hadde det vært slik, ville ingen kommet inn. For alle mennesker er syndere og trenger Guds nåde i sine liv. Nettopp derfor inviterer vi til gudstjeneste.

Men hvis Jesus sier at Gud har skapt mann og kvinne og sammenføyd dem til et livslangt fellesskap, hvorfor har vi da både skilte og gjengifte, homofile og lesbiske medarbeidere i vår kirke, en kirke som har innført likekjønnet ekteskap?

Jeg tror ikke Jesus tar feil. Men jeg tror heller ikke at Jesus har gjort det til kirkens oppgave å støte mennesker fra seg. Hvem våger å ta på seg en slik oppgave? Ikke jeg!

Jeg tror ingen annen organisasjon har jobbet så godt og grundig med samlivsetikk i Norge som Den norske kirke. Ingen! Det har vært en omfattende og tung jobb. For det kan ikke gjøres lettvint når kirken nå velger å se bort fra Jesu egne ord i sine holdninger og handlinger. Tabloide angrep mot kirken på dette området bør legges døde. Vi vedtar oss ikke bort fra ubehagelige valg, vi kjemper oss gjennom dem og søker å finne løsninger som favner Jesu egen forkynnelse og intensjon. Jeg vil alltid peke på Jesus og si til alle som søker liv, nåde, tilgivelse og trøst: Gå til ham! Uavhengig av sivil status eller legning til den som spør. For det er hos ham livet finnes. Jeg skal engang stilles til ansvar for mine valg, ikke dine, andres eller Den norske kirkes. De omtrentlige valg må vi alle bære og ta ansvar for, i håp om at vi gjør det i nestekjærlighetens tjeneste.