Søndagstanker — Søndag 16. september 2018
17. søndag i treenighetstiden

Sommer og høst, vinter og vår. Årstidene har som overskrift liv og død. Uten liv, ingen død, uten død, intet liv. Den ene er avhengig av den andre. Slik er rytmen i tilværelsen. Men en dag skal rytmen forstyrres.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap 7, 11-17

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Tenk at du følger en kjær venn til det siste hvilested. Så, underveis til graven, blir dere stanset av et følge som kommer motsatt vei. Et følge som ikke er preget av sorg, men av glede. Og det som så skjer, sprenger alle grenser. Lederen for følget blir så grepet av din og dine venners sorg, at han går bort til kisten og vekker den døde tilbake til livet! For et sjokk – for en glede!

Dette skjedde i byen Nain. Mange mennesker, fra byen og i Jesu følge, var vitne til underet. Et under er et forvarsel om noe som skal skje. I dette tilfellet, et varsel om at døden skal overvinnes. Ikke rart at ryktet om Jesus som en stor profet spredte seg i hele området. For han hadde samme makt som profeten Elia som i gammel tid vakte opp enkens sønn i byen Sarepta.

Enkens sønn måtte dø igjen. Døden fikk en utsettelse. Det endelige oppgjøret med døden stod Jesus selv for. Det skjedde ved hans oppstandelse fra de døde. Jesus stod opp i Guds kraft til et nytt liv. Ikke et liv som han igjen måtte dø fra, men til et evig liv. Og dette nye livet gir Jesus videre til sine venner.

Når vi begraver våre døde lyder følgende ord fra Jesus: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. (Joh, 11, 25-26)

Vår død er gjort til liv for oss. Takk til Gud!