Å tro på Jesus er virkelig et under i seg selv!

Søndagstanker — Søndag 23. september 2018
18. søndag i treenighetstiden

Det er ganske så uforståelig at så mange av oss tror på Jesus. Har vi innbilt oss hele greia? Nei. Er vi manipulert? Nei. Tvunget? Nei. Det er rett og slett et under!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 8, 5-15.

Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Fortellingen om Jesus er i sitt vesen grensesprengende, både geografisk og menneskelig. Hvorfor skulle vi, i det høye nord, være interessert i hva en jødisk religiøs leder i Israel utførte for vel to tusen år siden? Både hans bakgrunn og religiøse forståelse er krevende å sette seg inn i, og det kreves både tidshistorisk, språklig og religiøs kompetanse til for å forstå hva som skiller Jesus fra andre religiøse ledere. Til tross for det, så griper både lærde og ulærde mennesker fra alle folkeslag tak i troen på Jesus. Så vel barn som voksne er i stand til å tro på Jesus, så det kan ikke komme av kunnskap eller krav til intellektuell kapasitet. Å si at alle kristne er manipulert til å tro på Jesus, er verken sant eller realistisk.

Det er altså noe ved Jesus som er grensesprengende tillitsvekkende til tross for alt som kompliserer. Det er et under at mennesker tror på ham!

Og nettopp det er kjernen i hele greia!

Det er et under at mennesker fra alle verdens land kan si: «Jeg tror på Jesus og jeg tror at han er Guds sønn.“

Vi har noen fortellinger i Bibelen som forteller om hendelser hvor troen krysser grenser. En av dem er dagens tekst. En ikke-jødisk offiser har en så grunnleggende tro på at Jesus kan hjelpe hans syke tjenestegutt, at han ber om et fjernunder. En ordre som kaster sykdommen ut, akkurat som han selv kan beordre sine soldater. Selv for Jesus var dette overraskende offensivt. Jesus skjønte at her var det en mann som virkelig forstod hva tro var – å stole utelukkende på han som var troens utgangspunkt – Jesus.

Er det så enkelt? Det er skrevet mye om hva tro er og ikke er. Men jeg kan ikke forstå at tro er noe vi skal produsere. Tro er tillit. Har du tillit til Jesus, så er det tro.  Har du tillit til at du en dag skal møte Jesus, så er det tro. Har du tillit til at du blir døpt til hans navn, er det tro. Og denne tillit er Guds gave, en kjærlighetserklæring fra Gud til deg. Hvorfor skulle vi ha tillit til Jesus? Hva tilsier at jeg etter min død skal få hvile i hans armer? Ingenting! Allikevel tror jeg det.

Tro kan komme som en overbevisning. Tro kan komme som en erfaring i møte med eget og andres liv. Tro kan vokse frem som en plante, sakte, men sikkert.

Offiseren i Kapernaum hadde sannsynligvis hørt om, eller kanskje til og med sett Jesus i virksomhet. Derfor trodde han. Troen kommer på mange måter. Ta den imot som en gave fra Gud. Ikke fordi du fortjener, men fordi du er elsket.