Månedlige arkiver: august 2018

Å gjøre sin plikt

Søndagstanker — Søndag 26. august 2018
Vingårdssøndag

Når vi har gjort et godt stykke arbeid er det hyggelig med gode tilbakemeldinger. Positiv respons gjør godt og inspirerer til videre arbeid. Men når vi gjør det som forventes av oss, skal vi da ha takk?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 17, 7-10

Dersom en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til tjeneren når han kommer hjem fra markene: ‘Kom nå og sett deg til bords?’ Nei, han vil si: ‘Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.’ Takker han vel tjeneren for at han gjorde det han var pålagt? På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’»

Teksten i dag handler om tjenesten i Guds rike. Mange legger ned et stort frivillig arbeid i bedehus og kirker. Dugnadsånden i kristelig virksomhet er stor og imponerende. Men skal vi ha en ekstra velsignelse for alt vi gjør? Har ikke Gud pålagt oss å gjøre dette arbeidet?

Det ville vært rart om våre arbeidsgivere spanderte kake og holdt tale i lunsjen hver gang vi gjorde jobben vår. Slik kan vi ikke ha det. Når man er ansatt for å gjøre en jobb, så gjør man den uten forventning om belønning. En klapp på skulderen for vel utført jobb er bra, og så går man videre til neste oppgave. Dagens tekst beskriver en slik situasjon. Tjeneren gjør det som er forventet, og så får han sitt når jobben er gjort.

Apostelen Paulus sier at han bare gjør det som forventes av ham. Han forventet ikke noen spesiell takk. Gud la grunnlaget for vår tjeneste ved Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse. Hans og vår oppgave som kristne er å fortelle dette videre gjennom vår tjeneste i menigheten. Det er vår plikt, og den utfører vi gjennom lønnet eller frivillig arbeid i menigheten.

Som prest gjør jeg tjeneste i menigheten. Det forventes av meg. Min tjeneste er regulert i antall arbeidstimer og jeg får tilsvarende lønn. Jeg forventer ikke noen spesiell belønning fra Gud for det. For jeg gjør min plikt. På samme måte kan man ikke forvente noen særlig belønning fra Gud om man står på for søndagsskolen eller i menighetens lovsangsgruppe. At arbeidet er rikt og kan gi mange gleder er utvilsomt. Men det fører ikke til at Gud elsker deg mer enn andre. Høres det provoserende ut?

Tenk da motsatt. Tenk om det var slik at Gud belønnet oss ekstra hver gang vi gjorde noe for Guds rikes sak. Hvor ville vår motivasjon være? Nettopp – på belønningen. Vi ville strevd for å oppnå gunst hos Gud. Og vi ville begynt å rangere hverandre etter innsats og belønning. Noen ville ikke klart å holde tempoet oppe, og velsignelsene hadde uteblitt. Vi ville fått et A og et B-lag i kirken og på bedehuset, de utvalgte og de utenfor.

Mennesker som arbeider på provisjonslønn har det gjerne slik. Jo mer de arbeider, desto mer lønn får de. Noen faller ut og klarer ikke tempoet. De mister inntekt og til slutt jobben. Å bli verdsatt etter evne er et slitsomt kall.

I vår tjeneste for Guds rike er vi fritatt for dette strevet. Vi gjør det som forventes av oss, og vi gjør det på den måten vi kan og har evner og egenskaper til. Noen kan gi mye tid, andre mindre. Noen ber, andre forkynner. Noen snekrer med barna på juniorklubben, andre steker vafler til foreningsmøtet. Vi gjør det vi kan og Gud er den som skaper vekst. Det er befriende at det ikke er vår fortjeneste. For grunnlaget er lagt av Gud. Gud er den som gir løfter. Gud er den som gir nåde. Gud er den som gir frelse. Vi «vanner og sår» som Paulus sier, men Gud gir vekst.

Sist, men ikke minst. Gud er ingen slavedriver, slik som teksten forteller om. Gud er god, og lover å være med oss i gode og vonde dager. Gud forventer ikke mer av oss enn vi kan klare. Derfor kan du gå med glede til din tjeneste for Gud, elsket av Ham som gav sitt liv for deg.

Å forvalte rett

Søndagstanker — Søndag 19. august 2018
13. søndag i treenighetstiden

En forvalter tar vare på verdier som penger og eiendom. Men det kan også være ikke-materielle ting, som tro, visjoner, budskap og holdninger. Dermed blir vi alle forvaltere. Og en forvalter skal til enhver tid kunne vise regnskap over sitt arbeid.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 12, 41-48

Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Herren svarte:

        «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Tillit er en skjør verdi. Når tilliten brytes må selv de mest profilerte forvaltere gå av og trekke seg tilbake. For noen bærer mer ansvar enn andre. En eiendomsforvalter skal sørge for at eiernes verdier brukes og utvikles på en god måte. En pengeforvalter skal med klokskap investere svimlende store summer. En tillitsvalgt skal forvalte velgernes tillit og en statsminister skal forvalte et helt lands verdier og sikkerhet. Det stilles store krav til en forvalter og det forventes at vedkommende gjør sitt beste i trofasthet mot det oppdrag han eller hun har fått.

Det samme gjelder evangeliet. De tolv apostlene fikk del i et revolusjonerende budskap. Jesus forventet mye av dem i deres forvaltning av det. De hadde fått del i himmelens hemmeligheter. Nå skulle de spre det videre i troskap mot Herren. Også i dag skal evangeliet forvaltes rett. Dets forvalterne finnes i kirker og bedehus, på teologisk fakulteter og bispekontorer. Det forventes at de som har inngående kjennskap til evangeliet forvalter det til velsignelse for folket.

Den som har fått mye forventes det mye av.

Av og til blir enkelte mennesker beskrevet med ordene «hel ved». Det er mennesker som ikke later som, men som er gjennomgående ekte. Ekte i møte med andre, i møte med seg selv og i møte med Gud.

Dagens tekst oppfordrer oss til troskap mot det vi har fått å forvalte og til klokskap i våre vurderinger, slik at vi til enhver tid kan stå til regnskap for det vi har gjort. Vi kalles til å være helhjertede i våre liv.

Å hjelpe med det man kan

Søndagstanker — Søndag 12. August 2018
12. Søndag i treenighetstiden

Det er tungt å jobbe mot et mål alene. Alle, enten det er i jobb eller hjemme, trenger noen som støtter og motiverer.  Da blir det langt enklere å møte de  utfordringene som kommer.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 8, 1-3

I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.

Jesus trengte mange som støttet ham i sitt arbeid. Det var et stort følge som vandret fra landsby til landsby i Galilea. De trengte mat, vann og andre forsyninger. De trengte husrom og var avhengig av velvilje fra imøtekommende landsbybeboere.  Mye av dette kostet penger. Kun noen få hadde mulighet til å huse et slikt følge på egen kostnad.

I dagens tekst blir noen av de gode hjelperne i Jesu følge navngitt. Det er tre kvinner, Maria Magdalena, Johanna og Susanna.

Etter å blitt helbredet fra sine plager, valgte de å hjelpe Jesus med de ressurser de rådde over. Deres takknemlighet gav seg uttrykk i givertjeneste. «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.» For Jesus var disse gavene avgjørende viktig.

På samme måte er det avgjørende viktig at kristne i Norge gir til kirken, misjonen, diakonien og alt det gode arbeidet som fødes ut av Jesustroen. Her har kristenfolket i Norge bidratt i enorm dugnad gjennom mange, mange år.

Det tre kvinnene i Jesu følge gav ut i fra takknemlighet og ut fra evne. Takknemlighet er en god motivasjon. Søk etter den fremfor noe annet. Begynn å takke Gud for alt som er rundt deg, for mennesker som har betydd noe for deg, for naturen, for livet. Da blir man ikke så fokusert på seg selv og sitt eget og sine egne behov. De tre kvinnene omsatte denne takknemligheten til handling. Som en god venn av meg sa her om dagen; Gode ord betyr ingenting, hvis de ikke omsettes i handling!

Presset til å gi til gode formål er stort i Norge. Nesten hver dag får jeg en telefon eller et brev eller e-post hvor gode og stort sett verdige formål blir presentert. Du kjenner det kanskje igjen. Så hva skal man gjøre når behovene er større enn din og min mulighet til å hjelpe? Paulus skriver at ingen skal gi av tvang eller ulyst. La ingen tvinge deg til å gi ved å påføre deg dårlig samvittighet eller ved å si at det er Gud som har sagt det. Gi det du kan, enten i form av frivillig arbeid eller i penger. Og er det perioder du ikke kan gi, fordi din økonomi eller tid ikke tillater det, så skal du med frimodighet si nei. Vi er mange som skal dele kostnadene til misjon og kirke, og når alle med god vilje bidrar etter evne, så blir det nok.

Kristustro = frihet

Søndagstanker – Søndag 5. august 20181

1. søndag i treenighetstiden

Ikke alle er enige i denne overskriften. Er det for lettvint? For meg er det slik.  Min tro på Kristus er min basis til frihet, ikke til ufrihet og tvang. Og jeg er sikker på at det er ment å være nettopp slik!

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 2, 23-28

En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til dem som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.»

Frihet er så mangt. Hva betyr det? Å gjøre hva man vil eller at alle lever under samme rettferdige vilkår. Ingen kan gjøre hva man vil, ingen kan leve alene i et samfunn og tro at man er hevet over loven eller fellesskapets rammer. Ingen!

Men vi har en frihet til å stemme. Vi velger våre ledere, og vi kan selv velge å søke makt. Vi kan si vår mening uavhengig om andre er enig eller ikke.

Vi kan underordne oss en autoritet eller selv søke å være en autoritet for andre. Vi har mange friheter.

Slik er det også med troen på Jesus. Hvis du har et sterkt behov for rammer i ditt liv og regler for hvordan du skal leve, så finnes det sikkert et kristent miljø nær deg som kan tilby det. Om du vil leve ditt kristenliv fritt og uavhengig, så finnes det miljøer også for det.

Men hvordan du organiserer ditt liv og lever ut din tro er ikke kristentroens kjerne. Kjernen er troen, troen på Jesus!

Og Jesus setter ikke mennesker i en tvangstrøye. Tvert i mot. Det var jo det som var så ødeleggende på Jesu tid. Loven med alle sine regler og bud ble et hinder slik at mennesker ikke så Gud.  Ingen kommer til Faderen ute ved meg, sier Jesus. Vi kan prøve all verdens regler eller kaste oss ut i en anarkistisk frihet uten at det gir oss frelse. Frelsen er å kjenne Jesus, Guds sønn. Det er han som omdefinerer Loven. Det er han som kaller til frihet der religiøsitet kaller til lover og regler.

Nettopp dette understreker apostelen Paulus: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.»

Paulus så, men sitt skarpe teologiske øye, at nettopp frihet er Jesustroens kjerne. Derfor kjempet han så hardt mot alle som ville innføre lov og tvang i de første kristne menighetene. I etterfølgelse av Jesus som gav sabbaten tilbake dets gudgitte innhold.  

Så hvis du har behov for rammer i ditt kristne liv, så lev et liv med rammer. Har du behov for frihet rundt ditt kristne liv, så lev i frihet. Husk bare at kristentroens innerste kjerne er troen på Kristus. Det er ditt liv med Kristus som definerer og former deg som en kristen.