Hvordan skal vi ordne vår givertjeneste?

Søndagstanker — Søndag 15. juli 2018
8. søndag i treenighetstiden

Mange i Norge trenger økonomisk rådgivning etter å ha mistet kontrollen over sine penger. Men de aller fleste har noenlunde orden på økonomien og gir penger til gode formål. Det er flott å gi. Ja, faktisk er det helt nødvendig. Da lærer man noe om verdier. 

Tekst: Evangeliet etter Markus 12, 37b-44

Den store folkemengden lyttet gjerne til ham, og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.» Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Har du hørt om «enkens skjerv»? Dagens tekst forteller om denne enken som gav alt hun hadde til tempelet. Det var bare noen øre, og monnet lite. Men Jesus berømmet enken for hennes gave. For hun gav i tillit til at Gud ville sørge for henne. Er det noe å lære her?

Som kristne blir vi kalt til å dele, også våre penger. Det er mange verdige formål å gi til: Nødhjelp, menighetsarbeid eller fadderbarn for å nevne noen.  Samtidig er dette en stor industri, og telefonselgere ringer stadig vekk og presenterer gode formål. Det gjelder det å ha is i magen og ryddighet i givertjenesten.

Å gi er en måte å vise nestekjærlighet på, sier Paulus. Samtidig er det en viktig påminnelse om at vi selv kan trenge hjelp en gang. Paulus skriver til menigheten i Korint om gir veiledning i dette. De var i stand til å gi av sin overflod, og han oppfordrer dem til å gjøre det. For kanskje de selv ville trenge hjelp senere. På den måten blir det en balanse i regnskapet. Når alle deler, får alle nok, synes å være den ultimate løsningen.

Men når gir vi nok? Når er det balanse i regnskapet? Noen gir ti prosent av sin inntekt til menigheten. Andre igjen setter av en fast sum i måneden til ett eller flere formål. Noen gir til «alle» som spør og andre igjen gir ingenting.  Hva er rett?

Å gi er rett – det kan vi holde for sant. Hvor mye er en annen sak. Vårt samfunn er totalt annerledes enn Israel i gammeltestamentlig tid. Vi betaler skatt, langt over ti prosent, til fellesskapet, og fellesskapet er med på å dekke utgifter til våre menigheter. Så vi alle er med på det store spleiselaget.  Allikevel er det mange store og udekkede behov og det ser ikke ut som om behovene for hjelp blir mindre.

Det hele koker ned til hva vi prioriterer. Å kun prioritere seg selv er ren egoisme og det bør man unngå.  Å gi mer enn man egentlig klarer er heller ikke bra, for da sniker bitterhet og forventning om belønning seg inn.

Hva da med enken? Hun gav alt og ble berømmet for det. Men Jesus sa ikke: «Gjør som henne».  Han berømmet hennes vilje til å gi og hennes tillit til Gud.

Alle kan gi noe til sin neste. Enten av sin tid, gjennom frivillig arbeid eller av sine penger.

Alle bør gi – da lærer vi nestekjærlighets verdi.

Gi da slik at du kjenner at det koster deg noe. Da gir du nok.