Månedlige arkiver: juli 2018

Skammer vi oss over å tro på Jesus?

Søndagstanker — Søndag 29. juli 2018
Olavsdagen (Olsok)

I sin artikkel «Kristen identitet hos ungdom i Den norske kirke», intervjuer Ida Marie Høeg en rekke ungdommer om deres kristne tro. Et av funnene er at mange kristne ungdommer ikke er åpne om sin kristne tro sammen med andre fordi de møter fordommer og ubehag.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 9, 23-26

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

På Olsok, eller Olavsdagen, kan vi løfte frem vår nasjons tusenårige kristne historie. Vi trenger på ingen måte å glorifisere Olav Haraldsson og gjøre han til en bedre versjon enn det han var. Forskning har grundig avslørt Olav som en ærgjerrig og rå maktperson. Samtidig er det ingen tvil om at han ønsket å samle Norge til et kristent rike. Han var på mange måter en splittet person, både viking og korsfarer. Historien gjorde ham til Olav den hellige med helgenstatus og kirker oppkalt etter seg.

Men det faktum at Norge har en lang kristen tradisjon er ubestridt. Den kristne tro kom til Norge og fant grobunn i folket. Også landets lover speilet den nye kristne tro som nasjonsbyggende ideologi, og misjonsnasjonen Norge vokste frem. I dag er samfunnet sterkt preget av denne tradisjonen.

Men ingenting varer ved. Hver ny generasjon må oppdras i den kristne forsakelse og tro, som ordene lyder ved vår dåp. I dag er trosopplæring i fokus i landets menigheter, og antall barn som inkluderes i denne er rekordhøyt.

Allikevel er det vanskelig for kristen ungdom å snakke åpent om sin kristne tro på skoler og utdanningsinstitusjoner uten å møte ubehag fra medstudenter.  Norge er blitt et flerkulturelt samfunn med mange konkurrerende livssyn. Hvorfor gjør det at kristne «skammer» seg over sin tro?

Har vi blitt redde for å hevde en sannhet, fordi andre også løfter frem sine sannheter. Er det intoleranse?

Fremfor å snakke om Olav den hellige, kan vi bruke Olsok til å snakke om den kristne tro mange fremdeles holder for sann.  La oss oppmuntre hverandre til å snakke naturlig om vår kristne tro i alle sammenhenger, også i møte med mennesker med en annen eller ingen tro. Det har ingenting med intoleranse å gjøre. Hvis vi lar vårt kristne liv stilne i møte med andres tro, fremmer vi intoleranse. Vi må nemlig lære å tåle og lære av hverandre, ikke tie.

I den siste tiden har jeg hatt mange drosjeturer og møtt sjåfører fra en rekke land. Når de får høre at jeg er prest, kommer samtalen på glid. De vil gjerne både lære og fortelle. Og jeg blir litt rikere hver gang. For jeg skammer meg ikke over den tro jeg har på Kristus. Den bærer jeg med glede, fordi jeg har møtt ham som ikke skammer seg over meg – Jesus!

Nåde den som dømmer!

Søndag 22. juli 2018 — 9. søndag i treenighetstiden

Å dømme andres livsførsel er tabu i våre dager. Da havner man selv i problemer. Intoleranse og dømmesyke er vår tids dødssynd. Kanskje Jesus ville vært svært fornøyd med oss om han hadde vandret på jorden i vår tid? For han slo hardt ned på dømmesyken.    

Tekst: Evangeliet etter Johannes 8, 2-11

Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Fortellingen om kvinnen som blir grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd var problematisk for den tidlige kristne kirke. Den var for nådig og så lite fordømmende overfor et alvorlig problem, nemlig utroskap og ekteskapsbrudd, at fortellingen ikke fant sin plass i de skrevne evangeliene før kirken var godt etablert på 300-tallet. Men det er liten tvil om at fortellingen er sann. Den er radikalt evangelisk!

Jesus blir utsatt for en felle. Han kan ikke si til kvinnens anklagere at Moseloven ikke skal etterfølges og komme i konflikt med sine egne. Han kan heller ikke dømme kvinnen til døden, det var romernes rettighet. Så hva skjer? Han appellerer til anklagernes egen samvittighet og selverkjennelse – «Har du ikke synd, så kast den første steinen!»

Ingen er uten synd, ingen kaster. Til slutt er det kun kvinnen og Jesus igjen. Da trer evangeliet tydelig frem – «heller ikke jeg fordømmer deg.»

Jesus kom ikke for å dømme, men for å frelse! Tenk om vi kunne fått det budskapet enda tydeligere frem. Men det er vanskelig i dag å snakke om frelse, for da må man vel frelses fra noe!

Jesus er like tydelig mot kvinnen når det gjaldt hennes brudd på ekteskapet som han var på å ikke fordømme henne. Han sa: «Synd ikke mer fra nå av!» Han fastholder altså at ekteskapsbrudd er en synd, og han ber henne å holde seg borte fra det. Hun frigjøres og forpliktes. Kvinnen ble frelst fra døden.  Hvem var hun? En prostituert? Vi vet ikke, men fra nå av hviler det et stort ansvar på henne – å ikke begå den samme synden om igjen.

Synd er vanskelig å snakke om. Men mine konfirmanter er tydelige på hva de mener om utroskap. Det hater de! Kanskje snakker de ut fra egen erfaring ut fra sine foreldres valg.  Å ikke være trofast er alvorlig for dem. For det får så store konsekvenser. Tillit forsvinner, familier splittes opp, barn miste fortfeste. Vi kan synde mot hverandre, men kan vi synde i forhold til Gud?

Vi må fastholde at synd, det «å bomme på målet», er menneskets største problem. Vi synder mot Gud og mot våre medmennesker. Og konsekvensen er adskillelse.  Nettopp derfor løfter vi frem ordene: Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv!

Vi kalles til kamp mot synden og vi møter nåde hos Jesus. Nåde fra ham som er vår dommer.

Hvordan skal vi ordne vår givertjeneste?

Søndagstanker — Søndag 15. juli 2018
8. søndag i treenighetstiden

Mange i Norge trenger økonomisk rådgivning etter å ha mistet kontrollen over sine penger. Men de aller fleste har noenlunde orden på økonomien og gir penger til gode formål. Det er flott å gi. Ja, faktisk er det helt nødvendig. Da lærer man noe om verdier. 

Tekst: Evangeliet etter Markus 12, 37b-44

Den store folkemengden lyttet gjerne til ham, og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.» Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Har du hørt om «enkens skjerv»? Dagens tekst forteller om denne enken som gav alt hun hadde til tempelet. Det var bare noen øre, og monnet lite. Men Jesus berømmet enken for hennes gave. For hun gav i tillit til at Gud ville sørge for henne. Er det noe å lære her?

Som kristne blir vi kalt til å dele, også våre penger. Det er mange verdige formål å gi til: Nødhjelp, menighetsarbeid eller fadderbarn for å nevne noen.  Samtidig er dette en stor industri, og telefonselgere ringer stadig vekk og presenterer gode formål. Det gjelder det å ha is i magen og ryddighet i givertjenesten.

Å gi er en måte å vise nestekjærlighet på, sier Paulus. Samtidig er det en viktig påminnelse om at vi selv kan trenge hjelp en gang. Paulus skriver til menigheten i Korint om gir veiledning i dette. De var i stand til å gi av sin overflod, og han oppfordrer dem til å gjøre det. For kanskje de selv ville trenge hjelp senere. På den måten blir det en balanse i regnskapet. Når alle deler, får alle nok, synes å være den ultimate løsningen.

Men når gir vi nok? Når er det balanse i regnskapet? Noen gir ti prosent av sin inntekt til menigheten. Andre igjen setter av en fast sum i måneden til ett eller flere formål. Noen gir til «alle» som spør og andre igjen gir ingenting.  Hva er rett?

Å gi er rett – det kan vi holde for sant. Hvor mye er en annen sak. Vårt samfunn er totalt annerledes enn Israel i gammeltestamentlig tid. Vi betaler skatt, langt over ti prosent, til fellesskapet, og fellesskapet er med på å dekke utgifter til våre menigheter. Så vi alle er med på det store spleiselaget.  Allikevel er det mange store og udekkede behov og det ser ikke ut som om behovene for hjelp blir mindre.

Det hele koker ned til hva vi prioriterer. Å kun prioritere seg selv er ren egoisme og det bør man unngå.  Å gi mer enn man egentlig klarer er heller ikke bra, for da sniker bitterhet og forventning om belønning seg inn.

Hva da med enken? Hun gav alt og ble berømmet for det. Men Jesus sa ikke: «Gjør som henne».  Han berømmet hennes vilje til å gi og hennes tillit til Gud.

Alle kan gi noe til sin neste. Enten av sin tid, gjennom frivillig arbeid eller av sine penger.

Alle bør gi – da lærer vi nestekjærlighets verdi.

Gi da slik at du kjenner at det koster deg noe. Da gir du nok.

Å se og bli sett!

Søndagstanker — Søndag 8. juli 2018
7. søndag i treenighetstiden

Hva er viktigst for et menneske – å se eller bli sett? Uten tvil å bli sett. Å se gir oss inntrykk, men å bli sett gir oss identitet. Når andre ser oss blir vi bekreftet. Da vet vi at vi er til og at vi betyr noe for andre. Derfor legges det mye energi i det å bli sett. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 19, 1-10

Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

Fortellingen om Sakkeus er godt kjent.  Mannen som klatret opp i et tre for å se Jesus. Han hadde utvilsomt hørt noe om Jesus fra før. Nå var Jesus på gjennomreise i byen Jeriko, og Sakkeus ville gjerne se ham. Sjefen for det lokale tollvesenet kastet alle hemninger og klatret opp i treet for å få se. Så skjer det uventede. Han blir sett!

Det skapte en forandring i Sakkeus. Han ble sett, til tross for at han upopulær og foraktet. Fra den dagen var ikke Sakkeus den samme. Han tar et oppgjør med sitt gamle liv, gjør opp for seg, og blir en Jesu venn. Sagnet sier at han ender opp som biskop i byen Cæsarea.

Det er mange måter vi streber etter å bli sett på. Vi kan prøve å bli sett på gjennom våre ferdigheter, vårt utseende, våre materielle verdier, våre flotte hus og våre designartikler. I disse fotballtider ser jeg på spillere som vil bli sett på like mye ved sine frisyrer og tatoveringer som ved sine ferdigheter på banen. Og når jeg ser meg selv i speilet er det hele tiden noe jeg skulle ønske var litt annerledes, slik at også jeg blir sett.

Det er lett å glemme at alt dette er overfladisk og egosentrisk. Det som virkelig betyr noe er å bli sett som et helt og unikt menneske. Det gjør Gud. Gud ser tvers gjennom det overfladiske. Og når vi tenker etter, tror jeg at vi alle lengter etter nettopp det. Å bli bekreftet og verdsatt som den vi faktisk er.

Da spiller det ingen rolle om vi er hetero eller homo, om vi er rike eller fattige, om vi har eller ikke har skjønnhet og ferdigheter.

Det er en frihet ved å bli avslørt på denne måten. Når Gud ser meg, uten tilgjorthet, blir jeg satt fri. Da betyr alt rundt meg ingenting lenger. Det som betyr noe er at jeg er bekreftet og får en identitet som et elsket Gudsbarn.