Søndagstanker — Søndag 1. juli 2018
6. søndag i treenighetstiden
Det arbeides iherdig med å finne en ny og god kirkeordning i Norge. Men hva er kirken, hvem eier kirken og hva er kirkens oppdrag?
Tekst: Evangeliet etter Matteus 16, 13-20
Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»
Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»
Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.
Kirken er ikke vår. Det er «min kirke» sier Jesus. Kirken er der hvor mennesker møtes som bekjenner at «Jesus er Messias, Guds levende sønn». Kirken er ikke et spesielt hus eller bygning. Kirken er en samling mennesker som samles i hus vi kaller kirke. Ikke rart at dette blir noe forvirrende. Ditt og mitt oppdrag er å finne gode løsninger for at en kirkeforsamling skal fungere best mulig. Derfor bygger og vedlikeholder vi kirkehus hvor vi møtes. Men kirkens oppdrag er gitt av Jesus selv: Vi skal legge til rette for at troen på Jesus skal få utfolde seg.
Til dette arbeidet kalles alle døpte til å ta del. Peter fikk en spesiell lederrolle i den første kirke. Men hans rolle falt ved hans død. Etter det måtte andre overta oppdraget. Og slik har ansvaret blitt ført videre i slekt etter slekt til vår generasjon. Nå er det vi som bygger videre på det fundamentet som er lagt. Derfor er kirkeforsamlingen og kirkehusene i stadig endring i sin form etter som tidende forandrer seg. Men oppdraget er det samme – å løse mennesker fra alt som binder dem gjennom fortellingen om Jesus, han som er Veien, Sannheten og Livet.
I en tid hvor mange mennesker spør hvem Jesus er, må vi stadig vende tilbake til vårt opprinnelige mandat for å se om vi er på rett kurs. Er våre gudstjenester lagt opp slik at mennesker blir styrket i troen? Er vår forkynnelse relevant? Hvor ligger vårt fokus? Taler kirken til det samfunn den lever i?
Selv om kulturelt arbeid og sosiale tilstelninger blir arrangert i våre kirkehus, er ikke kirkehuset rolle å være et åpent kulturhus. Arrangementer i kirkehuset, konserter, utstillinger, foredrag, og sosiale tilstelninger er midler for å fortelle om Jesus. Det er også kultur. Men alle kulturelle uttrykk kan ikke fremføres i kirken. Det skal ha et overordnet mål – det skal vise til Kristus og vårt oppdrag. Slikt kan skape strid, for kirkehuset er et sted som mange har en sterk tilknytning til. Men for å være tro mot det oppdraget Jesus gav oss, må vi også vurdere hva som styrker troen og fellesskapet og hva som ikke gjør det. Da setter vi rammer – vi binder.
Vi skal være rause i møte med menneskers forskjellige søken. Vi skal våge nye uttrykksformer og måter å formidle troen på Jesus på. Tro finner stadig nye uttrykk. Men troens kjerne må være det samme. Når tro ikke lenger har kjerne, slik som at Gud er en energi eller kraft, må kirkeforsamlingens oppgave være å gi hjelp til å gi den innhold. Jesus er ikke en upersonlig kraft. Han var i høyeste grad en person, «født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet. Stod opp fra de døde tredje dag.»
Når konfirmantene går i prosesjon inn i kirken er det viktig å gå rett. Da sier jeg: «Hold blikket fast på Jesus ved altertavlen. Da går du rett.» Det får bli vår felles utfordring: Hold blikket på Jesus! Da går kirken frimodig inn i tiden.