Månedlige arkiver: juni 2018

Hvem er kirken?

Søndagstanker — Søndag 1. juli 2018
6. søndag i treenighetstiden

Det arbeides iherdig med å finne en ny og god kirkeordning i Norge. Men hva er kirken, hvem eier kirken og hva er kirkens oppdrag?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 16, 13-20

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»

Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.

Kirken er ikke vår. Det er «min kirke» sier Jesus. Kirken er der hvor mennesker møtes som bekjenner at «Jesus er Messias, Guds levende sønn». Kirken er ikke et spesielt hus eller bygning. Kirken er en samling mennesker som samles i hus vi kaller kirke. Ikke rart at dette blir noe forvirrende. Ditt og mitt oppdrag er å finne gode løsninger for at en kirkeforsamling skal fungere best mulig. Derfor bygger og vedlikeholder vi kirkehus hvor vi møtes. Men kirkens oppdrag er gitt av Jesus selv: Vi skal legge til rette for at troen på Jesus skal få utfolde seg.

Til dette arbeidet kalles alle døpte til å ta del. Peter fikk en spesiell lederrolle i den første kirke. Men hans rolle falt ved hans død. Etter det måtte andre overta oppdraget. Og slik har ansvaret blitt ført videre i slekt etter slekt til vår generasjon. Nå er det vi som bygger videre på det fundamentet som er lagt.  Derfor er kirkeforsamlingen og kirkehusene i stadig endring i sin form etter som tidende forandrer seg. Men oppdraget er det samme – å løse mennesker fra alt som binder dem gjennom fortellingen om Jesus, han som er Veien, Sannheten og Livet.

I en tid hvor mange mennesker spør hvem Jesus er, må vi stadig vende tilbake til vårt opprinnelige mandat for å se om vi er på rett kurs. Er våre gudstjenester lagt opp slik at mennesker blir styrket i troen? Er vår forkynnelse relevant? Hvor ligger vårt fokus? Taler kirken til det samfunn den lever i?

Selv om kulturelt arbeid og sosiale tilstelninger blir arrangert i våre kirkehus, er ikke kirkehuset rolle å være et åpent kulturhus.  Arrangementer i kirkehuset, konserter, utstillinger, foredrag, og sosiale tilstelninger er midler for å fortelle om Jesus. Det er også kultur. Men alle kulturelle uttrykk kan ikke fremføres i kirken. Det skal ha et overordnet mål – det skal vise til Kristus og vårt oppdrag. Slikt kan skape strid, for kirkehuset er et sted som mange har en sterk tilknytning til. Men for å være tro mot det oppdraget Jesus gav oss, må vi også vurdere hva som styrker troen og fellesskapet og hva som ikke gjør det. Da setter vi rammer – vi binder.

Vi skal være rause i møte med menneskers forskjellige søken. Vi skal våge nye uttrykksformer og måter å formidle troen på Jesus på. Tro finner stadig nye uttrykk. Men troens kjerne må være det samme. Når tro ikke lenger har kjerne, slik som at Gud er en energi eller kraft, må kirkeforsamlingens oppgave være å gi hjelp til å gi den innhold. Jesus er ikke en upersonlig kraft. Han var i høyeste grad en person, «født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet. Stod opp fra de døde tredje dag.»

Når konfirmantene går i prosesjon inn i kirken er det viktig å gå rett. Da sier jeg: «Hold blikket fast på Jesus ved altertavlen. Da går du rett.»  Det får bli vår felles utfordring: Hold blikket på Jesus! Da går kirken frimodig inn i tiden.

Overgangen fra gammel til ny tid

Søndagstanker — Søndag 24. juni 2018
Sankthansdagen

Når jeg hører ordet overgang tenker jeg på fotball. Spillere skifter klubb, noen ganger i følge med svimlende summer. Denne søndagens overgang handler om noe helt annet. Men den kostet Johannes livet.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 11, 7-14

Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:
           Se, jeg sender min budbærer foran deg,
           han skal rydde veien for deg.
Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han. Fra døperen Johannes’ dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river det til seg. For alle profetene og loven har profetert fram til Johannes. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skulle komme.

Døperen Johannes må ha vært en oppsiktsvekkende mann der han levde i ørkenen ved elven Jordan og kalte mennesker til oppgjør og nytt liv.  Han var tydelig og gikk hardt ut mot maktmisbruk og synd. Det radikale budskapet ble godt mottatt. Johannes ble kjent i hele landet, og mange fulgte Johannes som disipler. Det var for øvrig fra disse at Jesus fikk sine første disipler.

Så kjent ble Johannes Døperen at Josefus, den store jødiske historieforfatteren, omtaler ham.

Men hvem var Johannes?

Johannes var den siste i rekken av profeter som jevnlig stod frem og kalte folket til oppgjør og trofasthet mot Loven. Som den siste profet var han overgangsmannen mellom gammel og ny tid. Derfor kaller Jesus han for mer enn en profet – han var Elia, den sagnomspunne profeten som skulle opptre før Messias kom. Og hvem var Messias? Johannes er tydelig på det. Det er Jesus. Derfor avslutter Johannes sin tjeneste med å gi ord og handling til Jesus. Johannes blir så henrettet av Herodes for sin skarpe irettesettelse av kongen.

Johannes gikk foran og Jesus kom etter. De tre evangeliene, Matteus, Markus og Lukas, gir fortellingen om Johannes stor plass. Da Johannes døper Jesus lyder Guds stemme: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede». Lovens tid var over, nådens tid er kommet!

Det er i denne nådens tid vi fortsatt lever. Derfor teller vi vår tidsregning fra Jesu fødsel. I denne nye tid er Guds rike nær. Det er kommet til oss ved Jesus.  Nå gjelder «nåde fremfor rett» i Guds rike. Grip sjansen! Overgangsvinduet står åpent.

Evangeliet – bare for spesielt interesserte?

Søndagstanker — Søndag 17. juni 2018
4. søndag i treenighetstiden

Er evangeliet for alle – eller er det for de som har en spesiell interesse for religion og fromhet? Når man leser dagens tekst, kan det virke slik. Men det kan jo ikke være sånn. Hva med oss hverdagsmennesker?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 16, 24-27

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

Forrige søndag leste vi en tekst hvor Jesus kalte sine nærmeste disipler. Han inviterte de inn i det vi kaller mesterlæring. Han brukte tre år på å undervise sine nærmeste disipler. De fikk se, oppleve, høre, være i praksis og gi rapporter om sine opplevelser. Etter hvert kaller han de sine venner. De fikk en grunnleggende utdannelse i å være Jesu disipler.

I dagens tekst oppsummerer Jesus for sine disipler hvilken form for tjeneste de skal gå inn i. Så først og fremst er dette disippeltrening. De hadde forlatt alt for å følge Jesus. Nå får de vite at det kommer til å koste dem alt. De måtte være villige til å risikere å miste alt, også sitt liv.

Og i ettertidens perspektiv vet vi at nettopp det skjedde. Alle disiplene, så nær som Johannes døde martyrdøden. Så når evangeliene fikk sin endelige form var de fleste av disiplene døde. Det må ha vært utfordrende lesing for den første kristne kirke.

Hva så med oss?

Er det noe i denne teksten som angår oss? Så absolutt. Spørsmålet til oss alle lyder: Hvor er ditt fokus?  Å etterfølge handler om prioriteringer. Å følge Jesus handler om hva vi til syvende og sist verdsetter høyest. Vi kan miste oss selv, vår sjel, i jakten på nytelser og materiell velstand. Men vi kan aldri miste Gud når vi gir Gud prioritet. Og i Gud ligger vårt håp for i dag og i vårt kommende møte med det evige.

«Kom og se!»

Søndagstanker — Søndag 10. juni 2018
3. søndag i treenighetstiden.

Ingenting er bedre enn å selv se når man lurer på noe. Alle som rekrutterer mennesker, vet dette. De som søker etter frivillige til idrettslag og menighet vet at det å få se hva virksomheten gjør, kan skape engasjementet man trenger. – Hva driver dere på med? Kom og se!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 35-51

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»

Hver gang vi hadde ungdomsklubb på Aur prestegård hang det noen ungdommer utenfor. De hadde noen av sine venner der inne, men å gå inn selv var litt vanskelig. De var jo ikke med i den gjengen. Den beste måten for å få de til å komme inn, var å be noen ungdommer gå ut og invitere dem inn. «Kom og se!» Da kom de, en etter en, og fikk se, spise, ta del og kjenne på hva vi gjorde der inne. Neste gang var det lettere å komme inn.

De aller fleste av oss har det vel sånn. Vi trenger noen som introduserer oss til nye fellesskap. Det er ikke så lett å ta et eget initiativ, selv om man gjerne vil. Dette gjelder ikke minst når vi snakker om et kirkelig fellesskap. Man er liksom med, men uten å være med. Å gå i kirken på en gudstjeneste kan være en bøyg for mange. Det er ikke lett å komme alene inn i kirken og møte de mange blikkene. Da er det så enkelt på julaften og 17. mai. Når alle går i kirka kan man bli med i mengden.

I møte med det ukjente er det godt å ha en kjentmann med seg. En som gjør en trygg og som gjør det enkelt å gå inn.  Alle mine konfirmanter må gå i kirken ti ganger i løpet av konfirmasjonstiden.  Det er skremmende for enkelte. Men de går sammen, og de møter en prest eller kateket der som tar i mot dem. Da blir det straks enklere. En av dem møtte opp 16 ganger i løpet av tiden som konfirmant. Hun ble begeistret for gudstjenesten og likte seg i kirka. Jeg er sikker på at den begeistringen vil leve videre i henne.

Når de første disiplene nølende møtte Jesus sa han: Kom og se! Han inviterte de med seg på en opplevelse, og så fikk de se hva som skjedde videre.  Han avkrevde ingen trosbekjennelse, eller løfter om evig troskap. Alt han sa var: Kom og se!

Men hvis de valgte å bli, skulle de få se mye mer! Akkurat som min konfirmant. Hun fikk mer enn hun først trodde.

Troens enkelthet

Søndagstanker — Søndag 3. juni 2018
2. søndag i treenighetstiden

Hva slags arv har du fått? Du tenker kanskje på arv i forhold til penger eller eiendom. Nei, hva slags livsarv har du fått – hvilke vilkår, holdninger, begrensninger og muligheter har du arvet fra foreldre og slekt?

Tekst: Paulus brev til Galaterne 3, 23-29

Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.

Denne søndagen har jeg to konfirmasjonsgudstjenester i Aurskog kirke. 36 konfirmanter skal avslutte sin konfirmasjonstid med en forbønnshandling. Det gleder jeg meg til. Det tror jeg blir en strålende dag. Konfirmantene både gleder og gruer seg, men de aller fleste gleder seg til festen, maten og gavene som kommer.

De skal få ta del i familiearven. Ikke bare i form av gaver, men mest i forhold til familiens tradisjoner, relasjoner og indre forhold er.  Hvordan feirer familien? Hvordan snakker man sammen i festlige lag – er det taler, synger man det sanger? Hva spiser man når det er konfirmasjon og hvordan kler man seg. Her kan konfirmanten lære mye om respekt, folkeskikk, språk, bordskikk og hensyn. Alt dette er også familiearv som formidles og som preger konfirmanten videre i livet.

Også i Bibelen er familiearv særdeles viktig. Og den omhandler langt flere enn de nærmeste i slekt med Jesus, Paulus, Peter eller Maria Magdalena. Den omfatter oss alle. «Vi er Abrahams barn, vi som er døpt til Kristus», sier Bibelen.  Det betyr at vi fra det høye nord, er i familie med Abraham og hans slekt gjennom dåpen til Kristus!
Slekta ble med ett så mye større! Og den viktigste arven vi får fra den slekta er frihet, likhet og brorskap!

Stopp litte grann, sier du kanskje. Er ikke dette revolusjonens slagord? Jo, det er det, hentet rett fra Paulus brev til galaterne. For i Kristus blir vi satt fri fra frykt om vi er gode nok. Kristus er god nok, og vi deler hans rettferdighet. Det gjør vi sammen med et mye større fellesskap – et bror- og søsterskap av mennesker over hele kloden som er døpt til Kristus. Og ingen kan påberope seg å være mer verdig enn andre til dette – her stiller vi alle likt.

I menneskelige øyne skal vi kjempe for frihet, likhet og brorskap! Det er gode slagord og verdige mål. Men når du møter en kristen bror og søster, så skal du ikke tro at du har en høyere rang, status, eller verdi i Guds øyne enn han. Overfor Gud er vi alle like og det gir fantastiske muligheter for samarbeid og godhet.

Og hvis du lurer på alle de andre, som ikke er døpt til Kristus. Har vi kristne en høyere status enn dem? Er vi bedre enn dem? Da får vi minne hverandre på Jesu ord om å elske sin neste som seg selv. Så gir svaret seg selv.