Månedlige arkiver: april 2018

En stille forvandling

Søndagstanker — Søndag 29. april 2018
5. søndag i påsketiden

Vinteren var lang i år. Det virket som den aldri tok slutt. Men sakte så vi tegnene på endring. Og nå liggeren åkrene bare, hestehoven har forlengs vist seg og trekkfuglene vender tilbake. For ingen tvilte vel på at våren ville vinne?

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 13, 18-21

 Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»

Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Kan Guds rike opprettes på jorden? Noen har gjennom historien løp forsøkt å etablere kristne samfunn hvor Guds lover gjaldt. Det endte i katastrofe. Tvang og maktmisbruk ble brukt for å få mennesker til å underordne seg. Ledere ble tyranner.

I vår tid har islamister forsøkt å opprette sitt gudsrike med makt. Mennesker som ikke deltok med ønskelig entusiasme eller som tilhørte andre trossamfunn ble forfulgt, presset på flukt eller drept.

Guds rike vil aldri komme til oss som en statsdannelse. Ingen nasjon kan utnevne seg til å være Guds rike. Det er ikke slik det fungerer.

Guds rike er noe som vokser frem av vanlige menneskers tro og handlinger. Det skal engang vise seg i sin fylde i en omskapt verden – ikke før. Men vi kan få noen glimt av gudsrikets egenskaper når vi møter eller blir møtt av mennesker med godhet og omsorg. Vi kan kjenne sann glede og dyp takknemlighet, vi kan kjenne ærefrykt for livet og naturen, vi kan kjenne lovsang og tilbedelse.

Slike egenskaper vil særprege Guds rike. Noen ganger får vi et glimt av det, og vi kan lære oss å verdsette disse øyeblikkene.

Jesus gir oss noen bilder på hvordan dette kan skje. En deig som blir gjennomsyret av en surdeig, et lite frø som vokser fra til et stort tre.  Felles for disse hverdagsbildene er hvordan noe som kan se lite og uanselig ut med tid blir noe stort og vakkert.

Det hele startet med 12 disipler. De hadde ingen makt, ingen våpen, ingen maktmidler. Allikevel finner vi i dag kirker i alle land, åpne eller skjulte. Mennesker av nær sagt alle folkeslag har grepet troen på Jesus. Hvis du søker etter tegn på når det fullendte Gud rike skal komme, så er nettopp dette et av dem.

Jesus sa selv; «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Aldri før har så mange folkeslag hørt evangeliet, og aldri før har så mange misjonsorganisasjoner arbeidet målbevisst for å nå de gjenværende.

I følge organisasjonen Wycliffe Global Alliance, som er verdens ledende koordineringsorganisasjon for oversettelsesarbeid, har 3223 i det minste én del av Bibelen tilgjengelig av de 7097 språkene som snakkes i verden i dag. I 2015 var dette tallet 2932; det vil si at økningen i løpet av ett år er på nesten 300 språk. Fortsatt er det 1700-1800 språk der det mest sannsynlig fortsatt er behov for at bibeloversettelse kommer i gang. Disse språkene snakkes av 160 millioner mennesker.

Dette er gode nyheter. Guds rike vokser i verden, antall mennesker som deler troen på Kristus øker og det til tross for lavere deltakelse på norske gudstjenester. Vi må huske at vi bare er en liten del av verden.

Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!
(Skeie/Tveit)

Vi trenger ikke tvile på at Gudsriket engang skal bryte gjennom. Det trenger bare tid.

Kjærlighetens navn er Jesus

Søndagstanker — Søndag 22. april 2018
4. søndag i påsketiden

Kjære leser. Dette er min søndagstanke nr. 201. Gjennom fire år har jeg delt tanker og ord med dere. Denne søndagen ønsker jeg å dele en tale med deg som jeg holdt i en begravelse nylig. Jeg arbeider nå som prest i Nes, og har fått det privilegium å være prest sammen med mennesker i sorg.  I slike situasjoner blir det viktig å tale sant om både liv og død. Her er et forsøk på det.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 13, 30-35

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Kan vi planlegge våre liv? Vi vil så gjerne ha kontroll over både liv og død, og rekke alt vi ønsker før døden innhenter oss. Samtidig vet vi av andres og egen erfaring at nettopp livet ikke lar seg planlegge. Uforutsette hendelser dukker opp, sykdom rammer og vi må hele tiden justere våre planer til livets skiftende omstendigheter.

Slik er livet. Det finnes ikke noe som heter et normalt liv – det normale er at hver og en av oss må leve våre unike liv, med alle de muligheter og begrensinger det gir.

Samtidig er det en befrielse at det er slik. For da kan vi leve ekte i våre egne liv, og slippe å måle krefter og evner og muligheter med andre. Å leve et helt liv, om det så blir langt eller kort er vår skjebne. Et helt liv måles da ikke opp mot noen andres liv, men mot vårt eget.

Gud sier i sitt ord at livet har sine faser. Alt har sin egen tid. Den stadige variasjon og endring gjør oss til den vi er.  Kanskje vi selv synes at vi kommer til kort, at vi skulle gjort mer eller annerledes. Og så lenge vi kan tenke sånn, kan vi jo nettopp det. Vi kan gjøre noe annerledes, vi kan endre våre liv. Vi har fortsatt muligheter. Det er først når døden kommer at endringsmulighetene opphører. Vi sier jo så kjekt: Så lenge det er liv, er det håp.

Men det er også så sant. Så lenge det er liv i oss er det håp. For håpet er menneskets adelsmerke. Vi håper og vi lengter etter mer.

Lengselen er noe Gud har lagt i oss. Det er som om en streng vibrerer i oss som ønsker å slå ut i sin fulle tone. Å innfri sitt potensiale, kaller noen det, men en slik språkbruk er gjerne knyttet til å yte enda mer, være enda mer produktiv.  Da blir det fort et strev. Nei, lengselen i oss er en lengsel etter tilhørighet og fellesskap. Og den ytterste lengsel i mennesket er etter Gud. For i Gud er vårt fulle potensiale.

Vi kan merke noe av dette når vi opplever oss på rett plass i livet, enten som foreldre, i arbeid eller i forhold til et annet menneske. Når alt stemmer. Da faller vi til ro og opplever at vi er naturlige og tilfreds. Lykkelig er den som finner dette. Allikevel er det kun en liten smak av lengselens fylde. Kun i Gud blir alle våre lengsler innfridd.

Bibelen forteller også noe om dette. Den sier at menneskets strev engang skal belønnes. All vår lengsel skal innfris når Gud selv skal vandre sammen med oss på en gjenopprettet jord. Da skal sorg, tårer, sykdom og smerte være borte, og Gud selv skal tørke tårene vekk fra våre øyne.

Mens vi venter på at dette skal skje, lever vi våre liv. Vi kan ha en forvisning om at noe mer skal tilfalle oss engang der fremme. Men det betyr ikke at vi lever våre liv uten håp. For Gud er en Gud for både levende og døde.

Vi lever i tro, håp og kjærlighet. I troen på at Gud er med oss alle dager, både de gode og de vonde dagene. Vi lever i håpet om at alle våre lengsler skal innfris av Gud som elsker oss. Og vi lever i kjærlighet. Vi kan få både kjenne og gi kjærlighet. Og når vår kjærlighet brister, skal vi og få vite at selv i møte med døden er kjærlighetens makt større.

Kjærlighetens navn er Jesus. I ham er livets fylde.

Merket for livet

Søndagstanker — Søndag 15. april 2018
3. søndag i påsketiden

Rett før vi blir døpt i kirken, tegnes vi med et korstegn «til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.» Du er korsmerket allerede før din dåp! Og i dåpen kalles du ved navn. Gud kjenner deg ved ditt navn og ved sitt merke!

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 10, 1-10

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.»

Ved dåpen ble du merket for livet! Fra den dagen tilhører du Herren Jesus Kristus. I en konfirmanttime ble en konfirmant «liksomdøpt» mens de andre stod rundt og så på. Jeg tegnet korstegnet over konfirmanten og sa: «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.» – Hva! Eier jeg ikke meg selv lenger – utbrøt en av konfirmantene. Plutselig skjønte han det. Når vi døpes til Kristus, tilhører vi Kristus. Vår relasjon til Gud blir med ett forandret. Vi hører ham til! Og etter at vann og ånd er øst over våre hoder, forsterkes dette: «Den allmektige Gud har i dåpen gitt deg sin Hellige Ånd, født deg på ny og tatt deg inn i sin troende menighet.»

I dagens tekst brukes Jesus bilder på seg selv som var lette å forstå i hans samtid, og som fremdeles er forståelig for de fleste av oss. Selv om vi ikke har sauer lenger i hvert et hjem, skjønner vi noe om at husdyr knyttes til den som pleier dem. De blir kjent med sin herres stemme og stoler på ham.

Som sauene i inngjerdingen kjenner sin gjeters stemme når han ropet, kjenner vi, vi som er døpt til Kristus, vår Herres stemme når han kaller på oss. Og Jesus legger enda et bilde til lignelsen. Han er porten som sauene går gjennom – en port som fører til liv og overflod.

Så her er vi – døpte mennesker i flokk og rad som sauene i en inngjerding.  Klarer vi å gjenkjenne Jesu stemme?

For det er mange som roper på vår oppmerksomhet. Hva lytter vi etter? La meg gi deg en liten fortelling av Kristina Reftel:

«En kvinne gikk sammen med en indianerkvinne og viste henne rundt i byen sin, New York City. Biler, sirener, mennesker laget lyder overalt. Det var støyende og travelt. Plutselig sier indianerkvinnen: – Jeg hører en gresshoppe! Kvinnen skjønte ikke at det gikk an å høre noe slikt i all støyen. – Jo, jeg hører en gresshoppe, sa indianerkvinnen. Hun gikk bort til en stor leirkrukke foran en butikk. Der løftet hun et blad, og der var gresshoppen. -Du må ha verdens beste hørsel for å høre en gresshoppe i all denne støyen, sa kvinnen. – Nei, sa indianerkvinnen. – Jeg hører ikke bedre enn deg. Det kommer an på hva man lytter etter! Se her! Så tok hun noen mynter opp av lommen og kastet dem på fortauet.

Hva tror dere skjedde når myntene klinget mot fortauet? Jo, mange mennesker stoppet opp og snudde seg. De lyttet etter det de var opptatt av.

Gud kaller oss ved navn. Vi er hans barn og vi er merket av en usynlig tatovering vi fikk i dåpen – et kors. Så er det opp til oss å lytte etter Guds stemme. Det må vi øve oss opp i, for det er så mange stemmer som roper etter oss og krever vår oppmerksomhet. Men ingen annen gir oss det samme som Jesus. Det er mange som tilbyr oss kortvarig lykke og tilfredstillelse. Jesus lover oss liv og overflod.

En ny start

Søndagstanker — Søndag 8. april 2018
2. søndag i påsketiden

En ny start kan redde et forhold som er gått i lås og få uvenner til å bli venner igjen. En ny start kan gi livsviljen tilbake når alt synes håpløst eller når skammen er så stor at ingen vei synes åpen. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 15-19

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.»

Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

Dagens tekst er i tiden straks etter Jesu oppstandelse. Jesus møter sine venner ved Galileasjøen. Et måltid er rammen for møtet og Jesus selv står for maten. Det er etter dette måltidet Jesus tar et oppgjør med Peter. Peter hadde fornektet Jesus tre ganger langfredag. Nå rettes dette opp ved at han tre ganger kan gi Jesus sin tilslutning og kjærlighet. Etter dette blir Peter lederen for kirken — hans fall ble tilgitt, han fikk legge skammen bort og få fornyet tillitt.  Peter ledet kirken helt til han selv led martyrdøden i Roma. Han fikk en ny start.

Vi trenger alle en ny start av og til. Når forholdet til vår ektefelle blir tomt og taust, når venner og venninner glir bort, når motivasjonen forsvinner og skyldfølelse eller skam gjør oss motløse og apatiske. Da trenger vi å gjenopprette tilliten, be om unnskyldning, ta ny kontakt og få snakket ut om situasjonen. Det kan være vondt, men helt avgjørende viktig. En ny start kan bety ny motivasjon, fornyet kjærlighet og tillit, gi modne vennskap og et friere liv.

Når to mennesker gifter seg spør presten om de har vilje til å elske hverandre. Vil du…..?  Så lenge viljen til å elske er der er det håp. Slik er det også når man søker en ny start. En ny start forutsetter vilje.

Når to uvenner gjør opp kan man ikke love at alt blir som det var. Men det må være en vilje til å få vennskapet til å fungere.  Når man ber om tilgivelse, må det være en vilje tilstede for å tilgi, slik at en ny start kan etableres.

Uten vilje blir det ingen ny start. Vilje kan være vanskelig å finne, særlig hvis man er forulempet og såret. Så la oss starte med den som har vilje til å gjøre opp og starte på nytt. Gud!

«Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» (Jes. 1.)

Denne invitasjonen står åpen. Gud vil, til en hver tid, gi oss en ny start. Så skjer det merkelige og fantastiske. Når Gud gir oss en ny start blir det lettere å gi og ta imot invitasjonen til en ny start til mennesker rundt oss. Når vi møter Guds gode vilje, blir vår egen vilje styrket. Når vi møter Guds aksept, blir det lettere å akseptere andre.

Av og til trenger vi alle en ny start. Begynn med det grunnleggende forholdet til Gud.  Kanskje det blir langt lettere etterpå å gå videre til dine nærmeste eller situasjoner du står i som trenger en ny start!

Lykke til!