Søndagstanker — Søndag 11. mars 2018
Fjerde søndag i fastetiden

Når du hører ropet «Se opp!» bør du gjøre nettopp det. Se opp for å unngå noe som faller ned, eller se opp mot noe vakkert eller viktig. Vi har to fortellinger i Bibelen hvor det å «se opp» er livsviktig. Den ene handler om en slange, den andre om Jesus.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 3, 11-16

Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Bibelens mest kjente vers, Johannes 3, 16, også kalt den lille bibel, er blant dagens tekst. Dette verset lyder over oss når vi blir døpt og når vi blir begravet. Det sies at selve essensen i evangeliet kommer frem i dette ene verset. Det handler om kjærlighet og om livets gave. Men det eneste ordet mange hører er ordet «fortapt». Men uten ordet fortapt, ville da setningen ha noen mening – for så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv. Hvorfor skulle Gud gi oss sin Sønn hvis ikke noe sto på spill? Det virker jo unødig. Er det ingenting å miste eller vinne? Er det ingen dom, er det heller ingenting å frykte eller kjempe for? «Jeg er glad i dommen,», sa en lærer på Teologisk fakultet her om dagen da en student hadde fjernet ordet dom i en begravelse, og fortsatte: «Hvem skal da rette opp uretten mennesker gjennom alle tider er utsatt for. Hvor blir det da av rettferdigheten?» At det ikke er pedagogisk riktig å snakke om fortapelse i alle sammenhenger er noe helt annet. Det trenger man ikke.

Men tilbake til ropet «Se opp!». Vi har en fortelling fra Mosebøkene hvor slanger bet og drepte folket. Slangene var en straff fra Gud for sin ulydighet og utålmodighet. Når folket bad om redning, fikk Moses beskjed om å lage en kobberslange og henge den opp på en stake. Alle som så på slangen ble berget fra de giftige bittene. De måtte se opp!

På samme måte brukes bildet på Menneskesønnen, Jesus, som også må «bli løftet opp». Den som ser opp på ham, skal bli reddet fra slangens giftige bitt. Og her er slangens gift all den urett, synd, vantro, ulydighet og død vi mennesker har blitt forgiftet med gjennom livet. Å se opp på Jesus gir oss livet tilbake. Så enkelt kan det sies. Og trenger det å være vanskeligere enn det? Se opp på Jesus. Han som steg ned fra himmelen og ble en av oss, ble løftet opp på en kors, døde, men på korset drepte han døden. Og hans oppstandelse viser oss at livet vant.

Se opp! Der er livet, midt i døden. Tro trenger ikke være så vanskelig. Å se vekk fra sitt eget og se opp på Jesus, er troshandling nok.