Søndagstanker — Søndag 4. mars 2018
Tredje søndag i fastetiden
Hvor sterkt tror du? Et ufint spørsmål å få. For hvordan kan man måle tro? Tro sies å være tillit, tillit til Gud. I våre sterke øyeblikk vil vi gjerne ordne opp selv, men så kommer de dagene hvor vi ikke har noe å gi. Da kommer bønnen lett. I vår svakhet trygler troen etter Guds styrke.
Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 9, 17-29
En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»
Denne teksten har vært til trøst for mange gjennom alle tider. For noen er troen så selvfølgelig og enkel, for andre er den vanskelig å gripe og den gjennomsyres av tvil. Faren i teksten, han som har en sønn som er alvorlig syk, har kommet til et punkt hvor ingenting står fast lenger. Han er så fortvilet at det gjør vondt å lese om ham. Hvordan han kom i kontakt med Jesus og hans venner vet vi ikke, men kanskje hadde han hørt om Jesus gjennom andre og hørt at han hjalp mange mennesker som slet med sykdom og onde ånder. Nå var han der, men Jesu disipler klarte ikke å hjelpe gutten. Så når Jesus kommer tilbake til sine venner, prøver han en siste gang ved å henvende seg direkte til ham. «Om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»
Jo, det var mulig å gjøre noe! Jesus helbredet gutten. Ikke fordi faren fremviste en stålfast tro, men fordi han henvendte seg til Jesus – til tross for all sin tvil og usikkerhet.
Denne uken har forfatteren Arne Berggren hatt morgenandakten på NRK P1. Onsdag fortalte han om det å be og hvordan det har vært veien inn til tro for ham selv og mange voksne mennesker i vår tid. Nølende har de begynt å be og fått oppleve at det gjorde noe med dem. Troen vokste frem. Bønnen forutsatte ingenting. Ingen tro, ingen bestemt gudsoppfatning, ingen ritualer. Bare bønn.
Når vi ber involverer og inviterer vi Gud til våre liv. Og våre liv er vevd inn i andres, og dermed blir mange involvert. Bønn til en som ser, hører og handler er kraftige saker. Det fikk faren i vår tekst oppleve – han bad om hjelp og fikk hjelp. La oss be!