Månedlige arkiver: mars 2018

Han er oppstanden!  

Søndagstanker — Søndag 1.april 2018
Påskedag

Har du opplevd et avgjørende skille i livet ditt? En hendelse eller et øyeblikk som du vet kommer til å endre livet ditt fra samme stund. Jeg har opplevd flere slike øyeblikk. Det ene var da jeg møtte den oppstandne Jesus. Livet ble annerledes fra da av. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 28, 1-10

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

De to kvinnene opplevde et avgjørende øyeblikk da de møtte den oppstandne Jesus ved den tomme graven. Fra samme stund ble deres liv endret.

Fra samme stund ble også våre liv endret, vi som lever snart 2000 år etter at det skjedde. Kvinnenes jublende glede har aldri stilnet. Gleden over Jesu oppstandelse har siden bølget gjennom verden som en dønning av håp. Denne bølgen av håp skyller over oss alle. Den er så mektig og rikholdig, vi blir overøst av herlighet og nåde.

Jesus er oppstanden!

Jesu oppstandelse var det definerende øyeblikket for oss alle. Fra det øyeblikket er håpet større enn håpløsheten, kjærligheten sterkere enn hatet og dødens makt knust.

«Livet vant, dets navn er Jesus. Halleluja. 
Han var død, men se han lever. Halleluja.
Dødens porter åpner han, halleluja, 
viser vei til livets land. Halleluja!»

Jesu oppstandelse er for den kristne veiskillet i historien. Ved sin oppstandelse viste Jesus at han virkelig var den han sa han var. Han var Gud!

Derfor er Jesu oppstandelse grunnlaget for vår tro. Vi tror på en Herre som er sterkere enn døden.

Jesu oppstandelse er vårt håp i livet! Vi tror på en Herre som gir håp, selv i møte med døden.

Derfor feirer vi Jesu oppstandelse hver eneste søndag i vår gudstjeneste.  Derfor deler vi fortellingen om Jesus med alle som vil høre. Derfor leser vi i Bibelen om ham og vi deler fortellingen med våre barn og unge. Derfor døper vi våre barn til ham og derfor overgir vi våre døde til ham.

Døden er en mektig fiende. Den tar oss en etter en. Men i møtet med døden går vi sammen med den oppstandne Jesus. Det forandrer alt.

For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde.

Rom 14,7-9

Gledelig påske!

Intet sagt, allikevel forstått

Søndagstanker — Søndag 25. mars 2018
Palmesøndag

Ingen visste hva som ventet Jesus den siste påsken i hans liv. Ingen utenom Jesus selv. Men en kvinne som vi ikke engang kjenner navnet til, forstod at noe skulle skje. Hennes intuisjon førte til at hun tok det mest dyrebare hun hadde og salvet Jesus til hans gravferd.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 26, 6-13

Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Var det Maria, søsteren til Marta og Lasarus? Eller Maria Magdala? Vi vet ikke. Allikevel er det kun om denne kvinnen Jesus uttrykkelig sier vi skal minnes for det hun gjorde. Hun gjorde en god gjerning mot Jesus i dagene før hans død. Hun forberedte ham til hans gravferd. Samtidig salvet hun hans hode med olje, slik man salver en konge til tjeneste. Den salvede – det er det ordet Messias betyr – fikk nå en helt bokstavelig betydning.  Jesus ble den salvede kongen som gikk mot sin seier.

Disiplene ble forskrekket over sløsingen med god og kostbar salve. De var vant til å leve enkelt. Nå fyller duften rommet de er i. De sanser ikke det samme som den navnløse kvinnen gjør, de forstår ikke hensikten med det hun gjør, ei heller har de lyttet til Jesu egne varsler om at han skal bli korsfestet. De hadde skapt seg en egen virkelighet i pakt med deres egne forventninger. I deres verden var det ikke plass til død og gravferd.

En kvinnes intuisjon skal man ikke ta lett på. Og Jesus forstår at kvinnen ser mer enn sine disipler. Han tar henne i forsvar og ærer det hun gjør. I evangeliene leser vi mye om menn. Og vi leser om menns uforstand og manglende evne til å forstå. Dette blir svært synlig nå i påsketiden. Både før og etter påskedramaet viser kvinner en rørende omsorg for Jesus. Han blir salvet før påskens drama og etter sin død går kvinnene til graven for å salve den døde Jesus, noe de ikke rakk før den hurtige begravelsen.  Dermed blir det også kvinnene som først får møte den oppstandne Jesus. Der mennene gjemte seg i mørkret møtte den oppstandne Jesus kvinnene i det åpne solskinnet.

En lovsang fra dypet av folkets lengsel

Søndagstanker— Søndag 18. mars 2018
Maria budskapsdag

Hvilke tekster ligger oss så nær at vi husker de ordrett? På konfirmantleir nylig sang vi «Ja, vi elsker» og konfirmantene sang med. Den kunne de! Mange godt voksne husker sanger og salmevers som de lærte på skolen. Maria, ei ung jente, laget en tekst basert på sin glede og sitt folks felles hukommelse. Den kalles Marias lovsang og har siden blitt sunget gjennom årtusener.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 1, 46-55

Da sa Maria:
      «Min sjel opphøyer Herren,
          
     og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
          
     For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
     Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
          
     for store ting har han gjort mot meg,
     han, den mektige; hellig er hans navn.
          
     Fra slekt til slekt varer hans miskunn
     over dem som frykter ham.
          
     Han gjorde storverk med sin sterke arm;
     han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
          
     Han støtte herskere ned fra tronen
     og løftet opp de lave.
          
     Han mettet de sultne med gode gaver,
     men sendte de rike tomhendte fra seg.
          
     Han tok seg av Israel, sin tjener,
     og husket på sin miskunn
          
     slik han lovet våre fedre,
     Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Marias lovsang, også kalt Magnificat, er slående i sin form. Maria henter ord fra tekster innlært gjennom generasjoner. Historie, lovsang, lengsler og hennes egne følelser og forventninger settes sammen til en helhet.

Denne sangen har siden vært en fast følgesvenn i den kristne kirkes liv. Den synges og leses gjennom tidebønner, i gudstjenester og i forbindelse med søndagens gudstjeneste, Marias budskapsdag.

Marias lovsang er hennes reaksjon på at Gud har utvalgt henne til et spesielt oppdrag. Hun skal føde et barn inn i verden, et barn som skal «være konge over Jakobs hus til evig tid». I dag er det ni måneder til jul og Jesu fødsel. Kongen som Maria skal føde er Jesus, vår frelser.

Gud handler inn i historien. Det kan vi lese om mange ganger før i bibelske tekster. Men denne ganger skjer det på en måte som gjør Gud sårbar. Å bli født inn i vår verden medfører risiko. Å leve er å bli utsatt for sykdom og vanskeligheter. Gud risikerer alt og kommer oss nær gjennom barnet Maria skal føde.

Vårt kongehus har vunnet mye av sin popularitet ved å være folket nær. Snart har vårt kongepar besøkt samtlige kommuner i Norge, og kronprinsparet deltar på konserter, utstillinger og besøker folk der folk ferdes. De deler våre gleder og våre sorger, og kongens gråt etter 22. juli 2011 styrket det nære bånd mellom folk og konge.

Men at Gud selv, ved sin sønn Jesus, kommer til oss og lever sammen med oss, overgår alt. Gud selv velger å leve, lide og omsider dø på menneskers vis. Dette skjer for å gjenskape en nærhet og tillit som var tapt. Jesus gråt sammen med sitt folk, han reiste rundt og besøkte folk der folk ferdes. Han så hvordan vi levde og hvordan vi døde. Gud delte våre gleder og feiret våre fester.

Maria så noe av denne storhet og ut fra den kom hennes lovsang. Det er en lovsang vi alle kan dele, når vi ser Guds storhet i vår egen nærhet.

Se opp!

Søndagstanker — Søndag 11. mars 2018
Fjerde søndag i fastetiden

Når du hører ropet «Se opp!» bør du gjøre nettopp det. Se opp for å unngå noe som faller ned, eller se opp mot noe vakkert eller viktig. Vi har to fortellinger i Bibelen hvor det å «se opp» er livsviktig. Den ene handler om en slange, den andre om Jesus.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 3, 11-16

Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Bibelens mest kjente vers, Johannes 3, 16, også kalt den lille bibel, er blant dagens tekst. Dette verset lyder over oss når vi blir døpt og når vi blir begravet. Det sies at selve essensen i evangeliet kommer frem i dette ene verset. Det handler om kjærlighet og om livets gave. Men det eneste ordet mange hører er ordet «fortapt». Men uten ordet fortapt, ville da setningen ha noen mening – for så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv. Hvorfor skulle Gud gi oss sin Sønn hvis ikke noe sto på spill? Det virker jo unødig. Er det ingenting å miste eller vinne? Er det ingen dom, er det heller ingenting å frykte eller kjempe for? «Jeg er glad i dommen,», sa en lærer på Teologisk fakultet her om dagen da en student hadde fjernet ordet dom i en begravelse, og fortsatte: «Hvem skal da rette opp uretten mennesker gjennom alle tider er utsatt for. Hvor blir det da av rettferdigheten?» At det ikke er pedagogisk riktig å snakke om fortapelse i alle sammenhenger er noe helt annet. Det trenger man ikke.

Men tilbake til ropet «Se opp!». Vi har en fortelling fra Mosebøkene hvor slanger bet og drepte folket. Slangene var en straff fra Gud for sin ulydighet og utålmodighet. Når folket bad om redning, fikk Moses beskjed om å lage en kobberslange og henge den opp på en stake. Alle som så på slangen ble berget fra de giftige bittene. De måtte se opp!

På samme måte brukes bildet på Menneskesønnen, Jesus, som også må «bli løftet opp». Den som ser opp på ham, skal bli reddet fra slangens giftige bitt. Og her er slangens gift all den urett, synd, vantro, ulydighet og død vi mennesker har blitt forgiftet med gjennom livet. Å se opp på Jesus gir oss livet tilbake. Så enkelt kan det sies. Og trenger det å være vanskeligere enn det? Se opp på Jesus. Han som steg ned fra himmelen og ble en av oss, ble løftet opp på en kors, døde, men på korset drepte han døden. Og hans oppstandelse viser oss at livet vant.

Se opp! Der er livet, midt i døden. Tro trenger ikke være så vanskelig. Å se vekk fra sitt eget og se opp på Jesus, er troshandling nok.

En dag for deg som tror – litt!

Søndagstanker — Søndag 4. mars 2018
Tredje søndag i fastetiden

Hvor sterkt tror du? Et ufint spørsmål å få. For hvordan kan man måle tro? Tro sies å være tillit, tillit til Gud. I våre sterke øyeblikk vil vi gjerne ordne opp selv, men så kommer de dagene hvor vi ikke har noe å gi. Da kommer bønnen lett. I vår svakhet trygler troen etter Guds styrke. 

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 9, 17-29

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

Denne teksten har vært til trøst for mange gjennom alle tider. For noen er troen så selvfølgelig og enkel, for andre er den vanskelig å gripe og den gjennomsyres av tvil. Faren i teksten, han som har en sønn som er alvorlig syk, har kommet til et punkt hvor ingenting står fast lenger. Han er så fortvilet at det gjør vondt å lese om ham. Hvordan han kom i kontakt med Jesus og hans venner vet vi ikke, men kanskje hadde han hørt om Jesus gjennom andre og hørt at han hjalp mange mennesker som slet med sykdom og onde ånder. Nå var han der, men Jesu disipler klarte ikke å hjelpe gutten. Så når Jesus kommer tilbake til sine venner, prøver han en siste gang ved å henvende seg direkte til ham. «Om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»

Jo, det var mulig å gjøre noe! Jesus helbredet gutten. Ikke fordi faren fremviste en stålfast tro, men fordi han henvendte seg til Jesus –  til tross for all sin tvil og usikkerhet.

Denne uken har forfatteren Arne Berggren hatt morgenandakten på NRK P1. Onsdag fortalte han om det å be og hvordan det har vært veien inn til tro for ham selv og mange voksne mennesker i vår tid. Nølende har de begynt å be og fått oppleve at det gjorde noe med dem. Troen vokste frem. Bønnen forutsatte ingenting. Ingen tro, ingen bestemt gudsoppfatning, ingen ritualer. Bare bønn.

Når vi ber involverer og inviterer vi Gud til våre liv. Og våre liv er vevd inn i andres, og dermed blir mange involvert. Bønn til en som ser, hører og handler er kraftige saker. Det fikk faren i vår tekst oppleve – han bad om hjelp og fikk hjelp. La oss be!