Månedlige arkiver: februar 2018

«Det var ikke min skyld!»

Søndagstanker — Søndag 25. februar 2018
2. søndag i fastetiden

Vi gjemmer oss når vi har gjort noe galt. Vi gjemmer oss bak unnskyldninger, bak forklaringer og vi skylder gjerne på andre. Slik har det vært til alle tider – helt tilbake til Adam som skylder på Eva.  Finnes det en vei ut?

Tekst: 1. Mosebok 3, 8-15

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
          
         Da sa Herren Gud til slangen:
          «Forbannet er du,
          utstøtt fra alt fe og alle ville dyr
          fordi du gjorde dette.
          På buken skal du krype,
          og støv skal du spise alle dine levedager.
          
          Jeg vil sette fiendskap
          mellom deg og kvinnen,
          mellom din ætt og hennes ætt.
          Den skal ramme ditt hode,
          men du skal ramme dens hæl.»

Dagens tekst er hentet fra Bibelens urhistorie. Der møter vi Adam og Eva som lever i Edens hage. Og vi møter Gud som lever i et nært fellesskap med menneskene.  Men noe har skjedd. Adam skylder på Eva og Eva skylder på slangen. Tillitten er brutt. Dette tillitsbruddet mellom Gud og mennesker kalles syndefallet. Menneskene begynner å gjemme seg for Gud – frykt, fiendskap og mistenksomhet vokser frem. Paradiset forsvinner.

Må man tro på Adam og Eva og Paradisets hage helt bokstavelig? Nei, det må man ikke. Men denne teksten gir oss en grunnleggende forståelse av mennesket. Hvorfor lever vi ikke i en paradisisk tilstand? Vi har alt vi trenger på jorden for at alle skal ha et godt liv. Vi trenger ikke å slåss og drepe hverandre. Jorden er rik.

Fattigdom, nød, sult og urett er menneskeskapt og ikke gudskapt. Det nære fellesskapet med Gud er brutt og vi er overgitt våre egne innfall.

Noen hevdet at menneskets ondskap skyldes Gud og religiøs tro. «Bare vi får utryddet det, så blir alt bra.» Snakk om å skyte seg selv i hodet. Mennesket er villig til å bruke alt som passer for å fremme egne mål, også gudstro og religion. Skal ondskapen utryddes, må mennesket utryddes. Hvem er absolutt god?

Vi er i fastetiden. Nå utfordres vi av bibeltekster som snakker om lidelse og død, om lidelsens årsak og heldigvis, også om veien ut av den. Veien tilbake til et jordisk paradis er stengt for oss. Men Gud har ikke gitt oss opp. Det er gode nyheter! Det finnes en vei ut. Den går gjennom Jesus.

Paulus forklarer: Altså: Som ett menneskes fall (Adam) ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning (Jesus) til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige.

Jesus er veien ut av uføret – ut av fordømmelse og til rettferdighet. Det handler nemlig om mer enn å leve moralsk rett, det handler om menneskets iboende ondskap. Slutt å legge skylden på andre, se deg selv. Overgi det hele til Jesus. Lettvint? På ingen måte – men så langt har ingen vist meg et bedre alternativ.

Om menneskers og Guds vilje

Søndagstanker — Søndag 18. februar 2018
1. søndag i faste

Hva er rett? Hva er den riktige handling? Det er ikke alltid lett å vite når vi står i en vanskelig situasjon. Selv de beste intensjoner kan slå helt feil ut. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 16, 21-23

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Når vi kjenner og er blitt glad i et menneske, så ønsker vi å beskytte og verne det mot alt som er vondt. Foreldre ønsker å verne sine barn mot farer og ulykker. Kan vi bli overbeskyttende? Jeg tror det. Noen ganger må våre barn gjøre erfaringer på egen hånd og lære av det, selv om det kan være en smertefull læring.

I dagens tekst møter vi en velmenende og beskyttende Peter. Han elsker Jesus og har fulgt ham i tykt og tynt i tre år. Nå forteller Jesus at han går mot lidelse og død. Peter reagerer instinktivt, og får et svar som ville rystet noen og enhver av oss.

Satan betyr frister eller motstander. Så Peter er absolutt ikke Satan, men han målbærer Fristerens ord. Kunne ikke Jesus bare snu ryggen til den kommende lidelsen? Hvorfor utsette seg for den? Men Jesus måtte gå inn i dette for å fullføre sitt oppdrag, koste hva det koste ville.

Dette er som galskap, sier Paulus, at Gud måtte lide. Men Guds svakhet er større enn menneskers styrke, fortsetter han. Det vi ikke forstår kan allikevel ha mening.

I Fastetiden møter vi bibeltekster som utfordrer oss til å se lidelse med nye øyne. Mange av oss lider. Sykdom, savn og smerter setter sitt preg på oss. Gjør det Gud mindre? Nei! Kan Gud stå sammen med oss i lidelsen? Ja, den lidende Kristus står sammen med oss.

Lidelsen og gleden

Søndagstanker — Søndag 11. februar 2018
Fastelavnssøndag

Fastelavnssøndag er for mange forbundet med fest og i mange kirker feires det gudstjenester med innslag av karneval og et rikholdig utvalg av boller til kirkekaffen. Vi kaster våre dietter og kaster oss i stedet over både fastelavnsbollene og de fete rettene.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 12, 20-33

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»

Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.

Min første erindring av fastelavn har et lett skamfullt skjær over seg, da jeg som fjerdeklassing snek meg inn på bakeriet på vei hjem fra skolen og kjøpte fastelavnsboller, semlor, som det heter på svensk, deilige hveteboller, fylt til randen av marsipan, syltetøy og søt krem med et tykt lag med melisstrø på toppen. Ren nytelse, til tross for at mamma ventet hjemme med maten klar. Hun vet fortsatt ikke at det var det jeg brukte mine beskjedne ukepenger på. Vel, nå vet hun…

Fastelavnssøndag er klemt mellom Åpenbaringstidens klimaks i Kristi Forklarelsesdag og åpningen av fastens alvorspreg på Askeonsdag. Vi har sett Jesus forklaret på fjellet, i sine skinnende klær og med Guds stemme som lød over ham: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!»

I dagens tekst hører vi også Guds stemme over Jesus. Som et tilsvar på Jesu bønn om herliggjørelse av hans navn, lyder Guds stemme: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»

Navnet Jesus skal bli herliggjort i det som nå er i sin begynnelse. Og det som er i vente, vet vi, er lidelse og død.

Så dagens tekster innbyr ikke til fest og bollespising. Snarere tvert imot, de innbyr til alvor, ettertanke og etterfølgelse.

Etter Jesu inntog i Jerusalem sukket fariseerne: «All verden løper etter ham.» Og vår tekst bekrefter nettopp dette. Ikke bare jødene løp ham i møte, men også grekerne, de som var kommet til tro på jødenes Gud og som skulle delta i den kommende påskefesten, var svært interessert i å møte mirakelmannen fra nord.

De sendte noen kjentfolk i forveien for å arrangere møtet. Å kjenne noen som kjenner noen, har fungert gjennom alle tider. Men det ble ikke noe møte på grekerne. De skulle få møte ham, men ikke ennå. Når han var løftet opp fra jorden, skulle han dra, også de, til seg, var svaret de fikk.

Først måtte Menneskesønnen bli herliggjort.

Det lå en forventning i luften – nå ventet et klimaks. En grand finale hvor Jesus skulle gå for gull og stå på toppen av seierspallen. Et liv i rampelyset skulle nå krones med den endelige seieren. Veien var gått fra Galilea, gjennom Samaria og Judea opp til Jerusalem. Folkemengdens hyllest da han red inn i Jerusalem, styrket forventingen.

Da kommer ordene om hvetekornet. Om kornet som må falle i jorden og dø, for så å bære rik frukt. Noe måtte dø for at nytt liv skulle springe frem.

Da Sigmund og Ingjerd Evensen dro til Papua Ny-Guinea med mål om å oversette Det nye Testamentet til umanakaina-språket, gikk det lang tid før de fikk innpass i folket. Folket, vel 2500 mennesker, levde isolert i fjellene. De trodde først Sigmund og Ingjerd var ånder fra dødsriket. De ble adoptert av folket, men først etter at Ingjerd og Sigmund mistet sin sønn, Kjetil, i sykdom, ble de helt og fullt akseptert. Da ble de som dem, for alle familier i landsbyen hadde mistet ett eller flere barn. Sorgen og tapet førte dem sammen, noe som igjen førte til et rikt bibeloversettelsesarbeid og en blomstrende stedegen menighet. En måtte dø, for at noe annet skulle vokse frem.

Jesu håndfaste billedbruk om hvetekornet var umiddelbart forståelig.

Mer uforståelig var det at Jesus anvendte denne billedbruken om seg selv. Han snakker om seg selv, det er han som er hvetekornet. Det er han som må dø!

Dette er hans herliggjørelse. Ikke på toppen av seierspallen. Den store finalen skal bli helt annerledes enn forventet.

Med den vissheten i kroppen, reagerer Jesus fysisk med angst. «Nå er min sjel fylt av angst». Han vil leve! Men han gikk mot døden. Da lyder stemmen fra Gud som bekrefter at veien til herliggjørelsen går gjennom lidelsen. Nå er det ingen vei tilbake.

I forlengelsen av sitt eget valg, utfordrer han oss til å følge etter. For hvis vi elsker vårt liv skal vi miste det!

Vi utfordres også til å leve etter såkornets lov. Som etterfølgere av Kristus, trenger vi større mål enn kun å se til oss selv og vårt eget. Vi må ikke stå i veien for livet, ved å fastholde det for enhver pris. Hva skjer med det store fellesskapet vi er en del av, hvis alt vi sørger for er oss selv. Også vi utfordres til å være villige til å gi avkall på livet for et større gode.  For den som vil tjene meg, sier Jesus, må følge meg.

Er det noe som er verdt å satse livet på?  Nettopp dette spørsmålet fikk Sigmund Evensen i et NRK-intervju etter å ha kommet hjem fra Papua Ny-Guinea.

Ja, sa han. Han og kona mistet en sønn, men hele folket omfavnet dem i sorgen og ble deres nye familie. Deres valg om å leve isolert sammen med Umanakaina-folket fikk uante konsekvenser. Men gav også uante muligheter.

I møte med Jesu krav om å følge ham, kan vi rygge tilbake i forskrekkelse.  Men hva eller hvem er det vi frykter? Dommen er felt over denne verdens fyrste. Den nye fyrsten er Jesus. Det er han vi dras mot, det er han vi inviteres til å følge. Og Jesus lover: «Den som tjener meg, skal min Far gi ære.»

Når klokkene ringer etter dagens gudstjeneste, inviteres du og jeg til å gå i fred og til tjeneste. La oss gjøre det i visshet om at han som drar oss til seg, også er den som følger sine!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

Hemmeligheten som sprakk

Søndagstanker — Søndag 4. februar 2018
Kristi forklarelsesdag

I disse varslingstider får vi vite om hemmeligheter som har vært skjult alt for lenge. Men heldigvis finnes det også gode hemmeligheter. Tenk om du fikk oppleve noe helt eksepsjonelt flott og så få beskjed om å ikke nevne det med et ord! For en pine, det formelig presser seg på for å komme ut. Til slutt sprekker det. Hemmeligheten må deles videre. I dag skal vi lese om en hemmelighet som sprakk påskedag! 

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 9, 2-13

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.»

I dagens tekst får vi et innblikk inn i den usynlige virkeligheten. Peter skrev senere om denne opplevelsen, og for ham ble den en bekreftelse på at han ikke hadde tatt feil om Jesus. Han hadde sett Jesus på en måte som ingen annen hadde – i sin herlighet.

Tenk om vi kunne få se Jesus på den måten! Da hadde vel selv den mest hardbarka nyateisten falt til jorden og tilbedt ham! Hva tror du? Jeg er usikker. Når noen bestemmer seg for ikke å tro, så kan det være vanskelig å trenge gjennom det harde skallet.

Men jeg er helt sikker på at jeg – og nyateisten – hadde blitt fylt av frykt. I møte med det ukjente frykter vi og i møte med det overnaturlige faller vi til jorden. Så kanskje er det godt at vi ikke får slike sterke opplevelser som Peter, Jakob og Johannes fikk.

Men heldigvis skrev evangelistene opplevelsen ned. Og Peter forteller om den i sitt andre brev i Bibelen. Verken Johannes, Peter eller Jakob tvilte siden på hvem Jesus var. Peter og Jakob ble begge drept for sin tro på Jesus som Guds sønn. Og Johannes ble sendt i landsforvisning til øya Patmos, hvor han så skrev sin bok «Johannes Åpenbaring».   Opplevelsen styrket dem.

Hvilke opplevelser kan vi ha av Jesus som styrker vår tro? Gjennom fellesskapet i kirken? I nattverdens brød og vin hvor vi får tilgivelse og ny nåde? Gjennom Bibelens fortellinger om ham som møtte mennesker uten hensyn til rang og status? Gjennom dåpens vann? I konfirmasjonstidens undervisning, øvelser og bønn eller gjennom egen stille meditasjon. Gjennom den gode samtalen med en som lytter, gjennom en tur i skogen eller på en fjelltopp.

Din opplevelse med Jesus kan komme på forskjellige måter. Men toppturen til Mesteren og hans tre venner gav oss i hvert fall et nytt syn på Jesus. Han er virkelig Guds sønn, han er den han sa han var. Og Guds oppfordring er klar – Hør ham!