Søndagstanker — Søndag 11. februar 2018
Fastelavnssøndag
Fastelavnssøndag er for mange forbundet med fest og i mange kirker feires det gudstjenester med innslag av karneval og et rikholdig utvalg av boller til kirkekaffen. Vi kaster våre dietter og kaster oss i stedet over både fastelavnsbollene og de fete rettene.
Tekst: Evangeliet etter Johannes 12, 20-33
Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.
Min første erindring av fastelavn har et lett skamfullt skjær over seg, da jeg som fjerdeklassing snek meg inn på bakeriet på vei hjem fra skolen og kjøpte fastelavnsboller, semlor, som det heter på svensk, deilige hveteboller, fylt til randen av marsipan, syltetøy og søt krem med et tykt lag med melisstrø på toppen. Ren nytelse, til tross for at mamma ventet hjemme med maten klar. Hun vet fortsatt ikke at det var det jeg brukte mine beskjedne ukepenger på. Vel, nå vet hun…
Fastelavnssøndag er klemt mellom Åpenbaringstidens klimaks i Kristi Forklarelsesdag og åpningen av fastens alvorspreg på Askeonsdag. Vi har sett Jesus forklaret på fjellet, i sine skinnende klær og med Guds stemme som lød over ham: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!»
I dagens tekst hører vi også Guds stemme over Jesus. Som et tilsvar på Jesu bønn om herliggjørelse av hans navn, lyder Guds stemme: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
Navnet Jesus skal bli herliggjort i det som nå er i sin begynnelse. Og det som er i vente, vet vi, er lidelse og død.
Så dagens tekster innbyr ikke til fest og bollespising. Snarere tvert imot, de innbyr til alvor, ettertanke og etterfølgelse.
Etter Jesu inntog i Jerusalem sukket fariseerne: «All verden løper etter ham.» Og vår tekst bekrefter nettopp dette. Ikke bare jødene løp ham i møte, men også grekerne, de som var kommet til tro på jødenes Gud og som skulle delta i den kommende påskefesten, var svært interessert i å møte mirakelmannen fra nord.
De sendte noen kjentfolk i forveien for å arrangere møtet. Å kjenne noen som kjenner noen, har fungert gjennom alle tider. Men det ble ikke noe møte på grekerne. De skulle få møte ham, men ikke ennå. Når han var løftet opp fra jorden, skulle han dra, også de, til seg, var svaret de fikk.
Først måtte Menneskesønnen bli herliggjort.
Det lå en forventning i luften – nå ventet et klimaks. En grand finale hvor Jesus skulle gå for gull og stå på toppen av seierspallen. Et liv i rampelyset skulle nå krones med den endelige seieren. Veien var gått fra Galilea, gjennom Samaria og Judea opp til Jerusalem. Folkemengdens hyllest da han red inn i Jerusalem, styrket forventingen.
Da kommer ordene om hvetekornet. Om kornet som må falle i jorden og dø, for så å bære rik frukt. Noe måtte dø for at nytt liv skulle springe frem.
Da Sigmund og Ingjerd Evensen dro til Papua Ny-Guinea med mål om å oversette Det nye Testamentet til umanakaina-språket, gikk det lang tid før de fikk innpass i folket. Folket, vel 2500 mennesker, levde isolert i fjellene. De trodde først Sigmund og Ingjerd var ånder fra dødsriket. De ble adoptert av folket, men først etter at Ingjerd og Sigmund mistet sin sønn, Kjetil, i sykdom, ble de helt og fullt akseptert. Da ble de som dem, for alle familier i landsbyen hadde mistet ett eller flere barn. Sorgen og tapet førte dem sammen, noe som igjen førte til et rikt bibeloversettelsesarbeid og en blomstrende stedegen menighet. En måtte dø, for at noe annet skulle vokse frem.
Jesu håndfaste billedbruk om hvetekornet var umiddelbart forståelig.
Mer uforståelig var det at Jesus anvendte denne billedbruken om seg selv. Han snakker om seg selv, det er han som er hvetekornet. Det er han som må dø!
Dette er hans herliggjørelse. Ikke på toppen av seierspallen. Den store finalen skal bli helt annerledes enn forventet.
Med den vissheten i kroppen, reagerer Jesus fysisk med angst. «Nå er min sjel fylt av angst». Han vil leve! Men han gikk mot døden. Da lyder stemmen fra Gud som bekrefter at veien til herliggjørelsen går gjennom lidelsen. Nå er det ingen vei tilbake.
I forlengelsen av sitt eget valg, utfordrer han oss til å følge etter. For hvis vi elsker vårt liv skal vi miste det!
Vi utfordres også til å leve etter såkornets lov. Som etterfølgere av Kristus, trenger vi større mål enn kun å se til oss selv og vårt eget. Vi må ikke stå i veien for livet, ved å fastholde det for enhver pris. Hva skjer med det store fellesskapet vi er en del av, hvis alt vi sørger for er oss selv. Også vi utfordres til å være villige til å gi avkall på livet for et større gode. For den som vil tjene meg, sier Jesus, må følge meg.
Er det noe som er verdt å satse livet på? Nettopp dette spørsmålet fikk Sigmund Evensen i et NRK-intervju etter å ha kommet hjem fra Papua Ny-Guinea.
Ja, sa han. Han og kona mistet en sønn, men hele folket omfavnet dem i sorgen og ble deres nye familie. Deres valg om å leve isolert sammen med Umanakaina-folket fikk uante konsekvenser. Men gav også uante muligheter.
I møte med Jesu krav om å følge ham, kan vi rygge tilbake i forskrekkelse. Men hva eller hvem er det vi frykter? Dommen er felt over denne verdens fyrste. Den nye fyrsten er Jesus. Det er han vi dras mot, det er han vi inviteres til å følge. Og Jesus lover: «Den som tjener meg, skal min Far gi ære.»
Når klokkene ringer etter dagens gudstjeneste, inviteres du og jeg til å gå i fred og til tjeneste. La oss gjøre det i visshet om at han som drar oss til seg, også er den som følger sine!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.