Søndagstanker — 2. søndag i Åpenbaringstiden
Søndag 14. januar 2018

«..så sku en hatt en bror i femte klasse, som rødde væg så folk fekk gå i fred.» En storebror er god å ha når farene truer. En som er sterkere en seg selv. Da kan man gå trygt.

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 1, 3-11

En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

Ingenting er bedre enn en beskyttende storebror. Du blir så stolt og trygg. Og få ting er verre enn en storebror som ikke beskytter deg. Skuffelsen kan sitte i kroppen hele livet. Johannes og Jesus var mer enn venner, de var i familie på morssiden. Johannes var eldre enn Jesus, ikke mye, men nok til å være «storebror». Han var den tøffe. Han ropte ut mot urett. I sin kamelhårkappe og tyggende på stekte gresshopper, var han ikke nådig mot sine samtidige. De måtte vende om fra sine synder! Johannes — tøffingen!!

Så kommer Jesus, lillebroren. Vi vet ikke hva som har skjedd med ham siden han rømte fra sine foreldre tolv år gammel og gjemte seg i templet. Vi hører ikke om gresshopper og villhonning, ikke om kamelhårskapper og sterke meninger. Men vi hører forbauset at Johannes legger seg helt flat i respekt og forventning til sin lillebror. Det er han som er den sterkeste, ikke jeg!

Og her er vi ved kjernen i dagens tekst. Vi står ved et tidsskille. Johannes er den siste profet i gammeltestamentlig tid! Han står med begge bena i en profetrolle. Han slynger ut budskapet om Guds vrede over synd og vantro hos mennesker, og peker samtidig frem mot Frelseren som skal komme.

Og den han peker på er Jesus.

Så blir Jesus døpt av Johannes. Og fra den dagen trer Johannes inn i skyggene og Jesus kommer ut i solen. Jesus blir den som trosser alle, som roper ut mot vantro og synd, men i stedet for å peke mot en fremtidig frelser peker han på seg selv. Vi er kommet inn i en ny tid – den gamle er over.

Vi er i vår tid.

Vår tid, hvor mennesker er så urolige og utrolige. Vår tid, hvor troen på Gud både lever og blir glemt. I vår tid er Jesus vår frelser.

Han er Guds sønn, synlig for våre øyne gjennom Bibelens fortellinger. «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde.»