Månedlige arkiver: januar 2018

Er noe viktigere enn alt annet?

Søndagstanker — Søndag 28. januar 2018
Såmannssøndagen

Spiller det egentlig noen rolle hva man tror på? Blir ikke alle «salige i sin egen tro»? Jeg hører rett som det er at «man får gjøre så godt man kan, så får det være nok». Bibelordet forteller at noe er viktigere enn alt annet – nemlig ordene til Jesus.

Tekst: Romerbrevet kap. 10, 13-17

Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.

Ingen vet med sikkerhet når fortellingen om Jesus kom til Norge for første gang.  Kanskje tok handelsreisende med seg den fra møter med kristne i fremmed land, eller var det vikingene som fikk med seg fortellingen om Jesus sammen med slaver fra sine voldsferder. Vi vet ikke. Men det vi vet er at fortellingen om Jesus spredte seg utover landet. Så når Olav Tryggvason begynte å spre den nye troen på Kvitekrist for å samle landet, må det allerede ha eksistert små grupper av Jesustroende i Norge.  Tro kan spres på mange måter. Også gjennom maktbruk og tvang. Men det gir ingen livskraftig tro. Gode ord derimot, som gis varsomt videre, vokser i mottakeren til noe varig og livskraftig. Ordene fra Kristus har en kraft i seg som skaper tro.

Troen på Jesus har gjennom to tusen år blitt spredt av ivrige føtter som har gått fra menneske til menneske. Det er et møysommelig arbeid, men slik bygges Guds rike. Jesus sammenligner det med et frø som såes i jorden. Det har en iboende kraft som gjør at det sakte vokser og blir en fullvoksen plante. Nøyaktig hvordan det skjer vet vi ikke. Men på ulikt vis nås enkelt mennesker av ordene om Jesus og sakte vokser tro frem. Vi kaller dette misjon – å spre Ordet.

Derfor kalles denne søndagen for Såmannssøndagen. Guds ord sås ut, rikelig og raust. Gjennom Bibelen, gjennom gudstjenester og taler, gjennom media, tv, radio og web. Ordet spres slik at mennesker, uavhengig av nasjonalitet og etnisitet skal få høre: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Norge har siden midten av 1800-talleet vært en stor misjonsnasjon. Da vokste misjonsforeningene og bedehusene frem i hver en grend. Og fortsatt sendes misjonærer ut til folk som ennå ikke har fått høre ordet på sitt eget språk. Og på såmannssøndagen feirer vi at vi selv har fått Bibelen oversatt til våre egne nasjonale språk.

Det har noe å si hvem du lytter på. Noe er viktigere enn alt annet.  Ordet om Jesus bærer livet i seg. Det er verdt å lytte på!

Kom og kjøp, uten å betale!

Søndagstanker — Søndag 21. januar 2017
3. søndag i åpenbaringstiden

Tenk om dama på Rema, etter å ha slått inn lørdagshandelen sa: Vær så god. Det er gratis! Da hadde køen inn i butikken blitt lengre enn en polkø på Skjærtorsdag i Strømstad. Slikt kan man drømme om når handlekurven er full og bankkontoen skrapa. Men det finnes et sted hvor man får det aller viktigste helt gratis.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 4, 4-26

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.

Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

I kirken tilbys «ro i sjelen» gratis hver søndag. Guds nåde, tilgivelse og tilhørighet formidles uten kostnad.  Nå er ikke kirken en butikk som man kan sammenligne med Rema, Coop eller Kiwi.  Det hadde sett merkelig ut om kirken tilbød Guds nåde eller en renset samvittighet til en overkommelig pris. Vel, man prøvde seg på det i kirken med avlatshandel i middelalderen, men det resulterte i en reformasjon som blåste salget overende.

Nei, Gud gir sine gaver gratis til alle som vil ta imot, og kirken har fått i oppdrag å dele de ut uten å kreve noe igjen. Det kan koste deg din stolthet å be Gud om det og kanskje strekke din vilje til ydmykhet, men penger er ikke involvert.

Samtalen mellom Jesus og kvinnen ved brønnen illustrerer dette. Her gis det noe som går langt utover vanlig vann. Jesus tilbyr kvinnen vann som gir evig liv! Ikke noe dårlig tilbud, og hvis du finner frem din bibel og leser litt videre i teksten, vil du se at kvinnen, og mange med henne, tok imot tilbudet med stor glede. Hun sa ja til å tro at Jesus var hennes frelser.

Jesus er tydeligvis ikke hvem som helst. I kirkeårets åpenbaringstid, som vi er inne i nå, får vi stadig nye detaljer om Jesus som etter hvert fyller ut et bilde.  I dagens tekst sier han rett ut at det er han som er Messias, den frelseren som folk ventet på.

På den tiden kjente de til Guds invitasjon fra profeten Jesaias bok:

          Kom, alle tørste, kom til vannet!
          Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!
          Kom, kjøp korn uten penger,
          vin og melk uten betaling!

         Vend øret hit og kom til meg,
         hør, så skal dere leve!

Jesus bruker altså ord og bilder som de lengtet etter å få innfridd. Og Bibelens siste bok sier utdyper Jesus dette: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave.

Å få livets vann som gave, se det er et tilbud hverken Rema eller noen annen profet kan tilby. I to tusen år har tilbudet stått åpent, og det er fortsatt gjeldende. Alltid gratis!

Nok en brikke i bildet av Jesus faller på plass. Forrige søndag lærte vi at han er Guds sønn. Denne dagen lærer vi at han er frelseren menneskeheten ventet på. God søndag!

En som er sterkere enn meg

Søndagstanker — 2. søndag i Åpenbaringstiden
Søndag 14. januar 2018

«..så sku en hatt en bror i femte klasse, som rødde væg så folk fekk gå i fred.» En storebror er god å ha når farene truer. En som er sterkere en seg selv. Da kan man gå trygt.

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 1, 3-11

En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

Ingenting er bedre enn en beskyttende storebror. Du blir så stolt og trygg. Og få ting er verre enn en storebror som ikke beskytter deg. Skuffelsen kan sitte i kroppen hele livet. Johannes og Jesus var mer enn venner, de var i familie på morssiden. Johannes var eldre enn Jesus, ikke mye, men nok til å være «storebror». Han var den tøffe. Han ropte ut mot urett. I sin kamelhårkappe og tyggende på stekte gresshopper, var han ikke nådig mot sine samtidige. De måtte vende om fra sine synder! Johannes — tøffingen!!

Så kommer Jesus, lillebroren. Vi vet ikke hva som har skjedd med ham siden han rømte fra sine foreldre tolv år gammel og gjemte seg i templet. Vi hører ikke om gresshopper og villhonning, ikke om kamelhårskapper og sterke meninger. Men vi hører forbauset at Johannes legger seg helt flat i respekt og forventning til sin lillebror. Det er han som er den sterkeste, ikke jeg!

Og her er vi ved kjernen i dagens tekst. Vi står ved et tidsskille. Johannes er den siste profet i gammeltestamentlig tid! Han står med begge bena i en profetrolle. Han slynger ut budskapet om Guds vrede over synd og vantro hos mennesker, og peker samtidig frem mot Frelseren som skal komme.

Og den han peker på er Jesus.

Så blir Jesus døpt av Johannes. Og fra den dagen trer Johannes inn i skyggene og Jesus kommer ut i solen. Jesus blir den som trosser alle, som roper ut mot vantro og synd, men i stedet for å peke mot en fremtidig frelser peker han på seg selv. Vi er kommet inn i en ny tid – den gamle er over.

Vi er i vår tid.

Vår tid, hvor mennesker er så urolige og utrolige. Vår tid, hvor troen på Gud både lever og blir glemt. I vår tid er Jesus vår frelser.

Han er Guds sønn, synlig for våre øyne gjennom Bibelens fortellinger. «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde.»

Å miste et barn

Søndagstanker — Søndag 7. januar 2018
Kristi åpenbaringsdag

Den største skrekken for alle foreldre må være å miste sitt barn. Det er forferdelig å ikke vite hvor det er.  Heldigvis går det som regel bra. Barnet har rotet seg bort eller glemt å gi beskjed. Men for noen er barnet borte for alltid.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 2, 40-52

Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
     Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.

Da Jesus ble borte for sine foreldre, reagerte de som foreldre over hele verden gjør. Med sjokk og sterk besluttsomhet! Han måtte finnes! Det står ikke i teksten, men jeg tror de klandret seg selv og kanskje gikk det en kule varmt mellom Maria og Josef om hvem som hadde latt barnet forsvinne på den måten. Men det gikk bra til slutt. Jesus blir funnet etter tre dager, sikkert lange som vonde år for de to skremte foreldrene.

Noen barn blir borte for alltid. Noen i en kiste senket i jorden, andre uten spor. Hva det gjør med en mamma og en pappa er vanskelig å forstå. Men jeg kan kjenne på en flik av panikken bare ved å tenke at et av mine barn blir borte. Jeg har ved noen anledninger deltatt i barns begravelser. Da har jeg undret meg over hvordan foreldrene klarer å stå på bena.

For noen timer siden fikk jeg beskjed om at en gutt er død. Jeg kjente ham ikke godt, men jeg har flere ganger hatt samlinger i barnehagen han gikk i. Han ble fem år.

Derfor klarer jeg ikke i dag å glede meg over bibeltekstens merkelig fortelling om gutten som med vilje ble borte fra sine foreldre. Og som til og med svarer sin mor at han undrer seg hvorfor de i det hele tatt lette etter ham! Det er et frekt svar!

Men jeg gleder meg over at de fant ham. At Maria og Josef fikk gutten sin tilbake som de desperat hadde lett etter. Jeg gleder meg over at deres fortvilelse og sorg ble vendt til glede.

I Bibelen står det noe om at Gud søker oss. At han sorgfylt leter etter hver og en av oss, og at han gleder seg over hver og en av oss som blir funnet. Hvis den sorgen og gleden er like stor som hos foreldre som leter etter og gjenfinner sine tapte barn, kan jeg også ane en flik av Guds kjærlighet til oss. Er jeg elsket med en slik kjærlighet av Gud, så forstår jeg hvorfor han sendte sin sønn til jorden for å finne oss igjen. Måtte Herren finne oss alle!