Månedlige arkiver: desember 2017

Med ønske om et fredfylt nytt år!

Søndagstanker — Søndag 31. desember 2017
Nyttårsaften

Når et nytt år ringes inn får jeg en følelse av høytid. Det er et kort øyeblikk hvor alt er nytt og tiden står stille. Alt er mulig – det er fred. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 14, 27

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Det står i juleevangeliet at englene sang over Betlehem: «…og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i». Da Jesus kom til verden fikk vi fred. Det var litt av en gave. Tretti år senere, i en av hans taler gjengitt i Johannesevangeliet, utdyper Jesus hva denne freden er. Det er ikke en fred mellom mennesker – det har historien vist oss med grusom tydelighet. Det er en annerledesfred – en fred hvor hjertet skal få hvile fra angsten og motløsheten.

Angst har alltid grepet mennesker. I våre dager er angst i ferd med å bli en folkesykdom. Den øker mye blant unge mennesker. Angst for å overleve er erstattet av angst for å ikke kunne prestere. Å strebe etter det perfekte er slitsomt og krever sin mann og kvinne. Og selv om vi alle vet at det perfekte er uoppnåelig, legges lista svært høyt.  Gudsordet om at du er elsket betingelsesløst kan være en god hjelp i møte med prestasjonsangsten.

Det samme gjelder for motløsheten. Møtet med et nytt år kan være svært spennende. Jeg skal starte i en ny jobb, og jeg kjenner at det ligger mye spenning i meg. Forventninger også, og en solid dose frykt for at det skal bli for overveldende.  Men i møte med dette har jeg lært å si til Jesus: «Også i dette er du med!» Jeg har flere ganger tidligere skrevet om denne enkle bønnen i min blogg. Jesus har lovet å være med alle dager, hver en time, minutt og sekund. Det gjelder også for meg. Derfor møter jeg hver en utfordring sammen med ham. Det gir meg mot når motløsheten kommer.

Da vi giftet oss ville min kone og jeg ha et gudsord med oss inn i ekteskapet. Vi lette oss frem til dagens bibelvers om Jesu fred. Det ønsket vi å bli preget av.  Derfor er verset gravert inn i våre gifteringer. I dag, mange år etter, er jeg takknemlig for at verset igjen og igjen minner meg om at Guds fred er annerledes enn verdens fred.  Den kommer fra Herren, som er glad i alle mennesker og som gir oss trygghet midt inn i vår urolige tid.

Det er en god fred å ta med inn i 2018, enten du er frisk eller syk, plaget eller lett til sinns, rik eller fattig, urolig eller rolig.

Takk til alle mine lesere for følge gjennom 2017. Med håp om at vi møtes også i det kommende året ønsker jeg dere alle et fredfylt nytt år!

Annerledesbarnet

Søndagstanker — Søndag 24. desember 2017
Julaften.

Jesus er annerledes. Han er barnet vi ikke klarer å glemme. Men han er også mannen vi ikke kommer utenom.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap 2, 1-20

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
     Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
     Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
          
         «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Jesus kunne ha vært bare et av mange millioner barn som ble født i fattige og enkle forhold. I antikken levde de aller fleste i stor fattigdom. Noen få hadde enorme rikdommer, og det er deres liv arkeologene graver ut. Det er de rikes arv vi ser i pyramider, templer og store villaer.

Slik er det overalt, i alle samfunn som har eksistert opp gjennom tidene. Noen etterlater seg monumenter, mens de aller fleste er og blir borte i historiens tåke.

Så hva er det som gjør at vi fortsatt minnes dette barnet, født i en stall i den bortgjemte lille byen Betlehem, i provinsen Judea. I utgangspunktet skulle denne fattige snekkerfamilien også ha forsvunnet i tidens glemsel.

Men hele verden feirer hans fødselsdag. Og gjennom året feires vi høytider knyttet til hans liv. Hans handlinger og ord har inspirert utallige menneskers liv og historie, kirker og templer er bygget til hans ære, kunst og musikk er knyttet til ham.

Jesus var et annerledes menneske. Det var knyttet store forventinger til ham. Allerede før hans fødsel ble hans fortelling skrevet ned gjennom profetiene i Det gamle testamentet. Og når han kom til verden, hadde både hans mor og hans stefar Josef blitt varslet om at dette barnet var annerledes.

Det står i juleevangeliet at Maria, hans mor, tok vare på alt som ble sagt om sin annerledessønn og grunnet på dem. Det er god grunn til å tro at forfatteren av juleevangeliet, Lukas, hadde fått disse fortellingene fra henne.

Han var et annerledes barn, med en annerledes tilblivelse, og med en engels ord på seg om at han skulle få bety noe for alle mennesker på jord.

Så langt kunne Jesus ha vært hvilken som helst eventyrfigur som forfatterne laget fortellinger om. Men det vi vet med sikkerhet, er at Jesus ikke er en eventyrfigur. Han levde i vår historie, under keiser Augustus, under landshøvding Kvirinius’ tid som landshøvding i Syria, i et bestemt geografisk område som i dag tilsvarer landet Israel.

Fortellingen om hans liv ble skrevet ned mens mange av hovedpersonene ennå levde. Fortellingene vi har, i Matteus, Markus, Lukas og Johannes-evangeliene, og i brevene fra hans etterfølger Paulus, er troverdige og historisk bevitnet gjennom vitenskapelige undersøkelser. Eldgamle evangeliemanuskripter er funnet som daterer seg helt tilbake til år 125, altså under 100 år etter Jesu død og oppstandelse. Og fortellingene til Paulus ble skrevet mindre enn 20 år etter Jesu liv. I historisk perspektiv er dette enestående.

Og disse fortellingene forteller en historie om en person som var langt mer enn et menneske. De forteller om en mann som svært mange mennesker ikke klarte å forholde seg likegyldige til. Han samlet tusenvis av mennesker rundt seg, han utfordret deres livsførsel, prioriteringer, deres holdninger og handlinger. Han skapte håp og tro på at mennesket er mer enn kjøtt og blod som blir borte i tiden.

Hans død og oppstandelse var så oppsiktsvekkende at hans nærmeste valgte å satse sine liv på å fortelle om den videre. Og fortsatt fortelles historien om Jesus, noen steder med livet som innsats, om menneskesønnen som viste oss hvem Gud er.

I juleevangeliet sies det at englene sang om fred på jorden i forbindelse med hans fødsel. Så ser vi at historien er full av krig – så fred, i betydning fravær av krig, har det ikke blitt. Men er det den type fred Jesus kom for å gi?

Nei, han brakte en annen type fred til oss. En fred, en forsoning mellom Gud og mennesker slik at vi kan tro at Gud elsker oss. Så er det opp til oss å velge om vi vil la oss prege av dette eller ikke.

Jeg får i blant høre at det er lettere å tro på en Jesus som det lille barnet i en krybbe enn den voksne Jesus. Det er forståelig – for barnet krever ikke endring av oss.

Men når jeg ser rundt meg, ser jeg mennesker som trenger håp i sitt liv, for sin fremtid, håp for sitt liv på denne forsøplede planeten, håp for sine barn og sine barnebarn. Jeg ser mennesker som er urolige og rastløse, mennesker som ikke ser sin hensikt eller mening.

Barnet Jesus er vakkert, men mannen Jesus kan gi deg livshjelp. La deg inspirere av denne annerledesmannen. La ditt liv, dine holdninger og handlinger bli preget av ham som kalte seg Veien, Sannheten og Livet. La det korset som ble tegnet over deg i din dåp synke inn, helt til det omslutter ditt hjerte. Slik kan nytt håp skapes. Et håp som kan gi deg fred og hensikt i en urolig verden.

God jul!

Den siste profet

Søndagstanker — Søndag 17. desember 2017
3. søndag i adventstiden

Da Døperen Johannes snakket la han ikke noe i mellom. Det var klare ord som var umulige å misforstå. Slik gikk han i takt med sine forgjengere – profetene i Det gamle testamentet. Han ryddet vei for sin Herre, snekkersønnen fra Nasaret. Det er ikke bare Sinnasnekkeren som taler rett fra levra! 

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 3, 7-18.

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
    «Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
    Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
    Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Min mor og jeg ser gjerne på Sinnasnekkeren på tv. Han klarer å sette fingeren på akkurat det som er problemet. Han er like mye hverdagsspykolog som han er dyktig snekker. Han får folk til å ta seg sammen, gjøre opp seg i mellom, slik at det som skal gjøres blir gjort. Det er mye god lærdom i han direkthet og hans evne til å irettesette, samtidig som han gjør det med varme og ekthet.

Johannes la heller ikke fingrene i mellom når folk kom til ham. Der nyttet det ikke å vise til ærefulle stamtavler og tamme unnskyldninger. Folk ble imponert, han var fast og behandlet alle likt. Uten frykt for egen sikkerhet forlangte han redelighet fra både småkårsfolk som konger. Det skulle koste ham livet. Som profetene før seg, mistet han hodet, bokstavelig talt. Når makta blir utfordret må selv profeter bli ofret.

Johannes kunne valgt annerledes. Han kunne surfet på bølgen av suksess og latt seg hylle. Kanskje han selv kunne få en maktposisjon med innflytelse og påvirkning.  Men her viser han en imponerende selvdisiplin. Han var nemlig ikke målet, han var et verktøy for sin Herre – snekkersønnen Jesus fra Nasaret.

Hvorfor møter vi denne teksten i adventstiden? Er den ikke vel stram og krevende i en koselig førjulstid?

Johannes utfordrer oss til å vende om! Til å sette rett kurs, ha rett fokus. For hvem er vi, som tror verden opprettholdes ved vår egen makt. Vi er helt avhengig av han som kommer, Messias. Vi kalles til å dele våre goder, mette de sultne, være redelige i den jobben vi har og til å ikke misbruke makten vi har fått. Uten Ham som gir oss mat, klær, ansvar og makt, har vi ingenting. Ordene til Johannes finner vi igjen i Jesu Bergpreken.

Johannes visste hvem han var. Han var en som gikk foran og pekte på Jesus. Han var en som stilte seg i skyggen for den som virkelig var hovedpersonen. Teksten utfordrer meg som forkynner og som kateket. Selv om jeg liker å få gode tilbakemeldinger på det jeg gjør, er det ikke jeg som er hovedpersonen. Men teksten utfordrer meg også på det mellommenneskelige plan. Bruker jeg min inntekt riktig, deler jeg mine goder, har jeg rett fokus?

Litt mer Sinnasnekker, litt mindre unnfallenhet, tror jeg hadde gjort mange av oss godt. Litt mer Johannes, litt mindre koseprat i kirka, kunne vekket opp sovende menigheter. Litt mindre ego, litt mer barmhjertighet, kunne gjort vår verden tryggere.  Mer Jesus, mindre synsing, kunne gitt oss fokus tilbake.

Fortsatt god advent!

Livet bringer nytt håp

Søndagstanker — Søndag 10. desember 2017
2. søndag i advent

En nær venninne fortalte nylig hvordan livet hennes hadde blitt snudd opp ned. Det hun trodde skulle være hennes fremtid lå knust til bakken. Men livet overrasket henne. På ny var det kommet håp inn i hennes liv. Det som var, var ikke det endelige. Noe nytt var på gang.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 21, 27-36

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:

«Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

Da jeg turnerte sammen med «De Små Grå», et pensjonistband i Aurskog, sang vi ofte sangen «Que sera, sera» eller «Det som skjer, det skjer» som den heter på norsk med tekst av Arne Bendiksen. Det var mye livserfaring blant De Små Grå. De hadde opplevd livet på godt og vondt. Men livet overrasket, det som var er borte, noe nytt kom til. Det gjorde inntrykk på meg å høre Liv Bakke, enken med det gode humøret, synge den.

Teksten i dag forteller om noe nytt som kommer, «Like a slow train coming» som Bob Dylan synger. Noe er sakte på vei mot oss. Noe helt annerledes, noe som vi vanskelig kan forstå, men som vi kan gripe med troens øyne. For Menneskesønnen, Jesus Kristus, skal komme igjen for å sette oss fri.

Vi blir bedt om å være på vakt, være våkne og ikke la oss sløve ned i bekymringer for dagen i dag. I stedet skal vi gripe de muligheter livet gir, og samtidig være våkne for at alt en gang skal forandres til det beste.

Uten denne forventningen om en radikal forandring, et oppgjør, kan livet oppleves tomt og meningsløst. Da kan nytelse og tilfredstillelse være det eneste man strever etter. En som hadde skjønt dette er en drosjesjåfør fra Armenia jeg nylig ble kjent med. Han sa det slik: «Penger og luksus her i livet betyr ingenting. Jeg lever og gjør så godt jeg kan og sparer «penger» i himmelens bank. Der skal jeg leve godt i evighet.»

Mens vi venter på den store dagen, skal vi gjøre godt mot alle, være redelige og rause, og sette vår lit til at vår Herre en dag vil gjøre alle ting nye!

Med ett ble livet annerledes

Søndagstanker — Søndag 3. desember 2017
Første søndag i advent

Da jeg som ung mann våget å tro på Jesus, ble mitt liv annerledes. Der og da ble fokus snudd. Fra å være mitt livs sentrum, ble Gud mitt livs sentrum. Det endret mitt blikk, mine holdninger og min forståelse av min plass i verden. Det skjedde i et nå! I dag roper Jesus ut nåden på nytt – ta imot!

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 4, 16-22a

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
         
og rope ut et nådens år fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn.

I dag er det 1. søndag i advent. Kirken feirer sin nyttårsdag med ordene fra Jesus i synagogen i Nasaret. Og det er ikke små ord – det ropes ut et nådens år fra Herren!

Fra den dagen i Nasaret ble verden forandret. Den dagen stod Jesus frem med sitt egentlige seg – han var Messias, frelseren som kom for å sette denne verden fri. Han ropte ut nåden, det var ikke lenger en opplesing fra et gammelt profeti – profetien ble levende og lest av Gud selv. «I dag slippes himmelriket løs over jorden. I dag ropes det frihet ut for den undertrykte og den fengslede, i dag ropes det ut et løfte om endring for den fattige og syke.»

Men, sier du kanskje, vi har da fortsatt undertrykte, fengslede, blinde og syke. Og fattige i hvert et land på kloden. Jo, det har vi. Men Gudsriket er sluppet løs og er på vei. Alle som tror deltar i prosjektet.  Vi ser barmhjertighet utfolde seg midt i det vonde, vi ser gode gjerninger blant de onde, vi ser helse og helbred blant de syke. Himmelriket vokser frem, det inspirerer den troende, og gir løfter om at en gang skal alt dette fullføres, helt og fullt.

Den dagen jeg selv valgte å tro, ble mitt liv annerledes. Mitt fokus ble snudd på hodet. Og jeg er ikke alene. Alle som har fått del i nåden har fått sine liv snudd. Det dreier seg ikke lenger om meg og mitt, men om vårt. Vår verden, vårt ansvar.  Vi vet at det fullkomne ennå ikke er kommet. Vi vet at vi selv ikke er fullkomne. Men vi er på vei. Og inntil det fullkomne kommer, skal vi bidra med det vi kan for synliggjøre og spre Guds rike. Gjør godt, vær god, vis vei til ham som tilgir og gir oss en ny sjanse! Godt nytt kirkeår!