Søndagstanker — Søndag 19. november 2017
24. søndag i treenighetstiden

Det er november, men oktoberbarna er fortsatt i vår bevissthet. Skal vi sende unge mennesker til det urolige Afghanistan, eller gi dem en ny sjanse til å få bli? Men det er ikke bare oktoberbarn som er truet. Alle barn er sårbare og nettopp derfor er vår behandling av dem så avgjørende viktig.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 18, 1-6, 10-14

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.

Komikeren Rune Andersen inviterer denne helgen til en forestilling i Kristiansand hvor han forteller om sin oppvekst. Han vokste opp med en far som slo. Han og hans søster Siv gjemte seg på soverommet for å slippe unna. En slik oppvekst setter varige spor i et menneske. Barns tillit kan være ubegrenset, men når sårbarheten krenkes av en far som slår, blir selve livet krenket.

Derfor bruker også Jesus så sterke ord om mennesker som krenker barna og fører de vill. For hvis vi ikke tar vare på de sårbare, hva slags samfunn får vi da?

Det er skammelig og vondt å høre om voksnes overgrep mot barn, enten det dreier seg om fysisk/psykisk vold eller seksuelle overgrep. Barna som blir utsatt for dette bærer en byrde gjennom resten av livet. Veien tilbake til et vanlig liv blir lang og krevende. For noen for vanskelig.

Gud er alltid på de minstes side. Derfor leter Gud etter deg som er ødelagt innvendig og vil hjelpe deg videre i livet. Og Gud vil dømme misbrukeren og overgriperen. Han skal komme igjen for å dømme levende og døde, sier vi i trosbekjennelsen. Alle mennesker skal svare for sine liv og sine handlinger. Rettferdigheten skal seire.

Håpet om oppreisning og rettferdighet er en sterk drivkraft som bare den kristne tro kan gi. Ateisten og materialisten tror ikke på noen rettferd etter døden, bare tomhet og intet. Hvordan skal da overgrep tilgis, misbruk avsløres og den sårede få sin rett?

Den kristne kirke er kalt til å forkynne både dom og nåde. For Gud elsker alle mennesker, men det er ingen tannløs kjærlighet. Den krever omvendelse slik at vi kan motta tilgivelse og en ny start. Vi gis nåde når vi selv innser vår fortapthet. Det er derfor Gud selv ble menneske og delte liv, ja selv død, for å gi oss nåde.

Ingen av oss kan bli barn igjen for å «bli den største i himmelriket». Men vi kan alle vende om og gjøre som et sårbart barn; våge å ta imot Gud kjærlighet og nåde til et nytt liv.

Og den som får livet på nytt, har mye liv å gi videre. Liv til barn som er i ferd med å gå under, liv til barn på flukt og liv til barn som trenger omsorg og kjærlighet. Da vil vi slutte å diskutere om barn skal sendes tilbake til krigssoner, og i stedet gi de trygghet oss imellom.