Å vente på sin dom

Søndagstanker — Søndag 26. november 2017
Domssøndagen/Kristi kongedag

Vi kjenner ordet «varetekt». Det kan ha flere betydninger. Å være i Guds varetekt er å være i en omsorgsfull situasjon. Da er vi overgitt en som vil oss det beste. Å sitte i varetekt, derimot, er å vente på en kommende dom. Det verste som kan skje oss er å sitte i varetekt uten å kunne forvente en rettferdig dom. Det er diktaturets kjennetegn.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 25, 31-46

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Denne søndagen løftes en alvorlig Jesus-tale opp for oss. Vi må alle regne med en dom. En dom over våre liv og våre handlinger. Det er så jeg krymper meg. Skal virkelig hele mitt liv vurderes og domfelles! Det høres forferdelig ut. Men når jeg tenker meg om så er det kanskje like ille, om ikke verre, om ingen dom finnes. For da vil jo ikke våre liv og livsførsel spille noen rolle i det hele tatt. Da vil overgriperen gå fri og den misbrukte ikke få sin rettferdighet. Uten dom vil våre liv ikke få tyngde og respekt. Vi sier at menneskelivet er ukrenkelig. Er det det hvis det ikke spiller noen rolle hvordan vi har forvaltet våre liv?

Uten ansvar er våre liv til syvende og sist meningsløse. Da rår anarkiet, og den sterkeste og mest brutale får gjøre som han vil. Derfor stilles vi til ansvar i samfunnet. Som borgere er vi underlagt et stort medansvar for å i vareta et godt samfunn. Som foreldre er vi pålagt et stort ansvar for våre barn, og som barn er vi pålagt et ansvar for læring og sosialisering.

Overfor Gud har vi også et ansvar, hvordan vi bruker det livet vi har fått. I dagens tekst stilles det spørsmål om vår barmhjertighet. Har vi sett de minste i samfunnet? Det er vårt gudgitte ansvar – å se utover oss selv. Å være medmenneske.

Samtidig vil jeg påpeke noe som vi har markert hele denne høsten i reformasjonsjubillet – nåden. Guds nåde som gis oss gratis og uforpliktende. Den som tas i mot i tillit til Guds gavmildhet og barmhjertighet ovenfor oss.

Hvem av oss kan si at vi hele vårt liv har handlet i barmhjertighet for vår neste? Ingen.

Men hvem kan si at Gud har handlet i barmhjertighet mot oss? Alle.

Derfor må nåde gå for rett, også i Guds dom. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne. for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Men nåden inspirerer oss til å vise barmhjertighet overfor vår neste. For hvis jeg er frikjent, uten at det medfører et skifte i mitt eget liv, rammes jeg på nytt av dommen. Da går retten foran nåden.

Siste søndag i kirkeåret kalles oss til erkjennelse, og om nødvendig til en ny omvendelse. For allerede neste søndag forbereder vi oss til Jesu komme, 1. søndag i advent.

Det sies at det aldri er for sent å starte på nytt! Det er en dyp kristen sannhet.