Søndagstanker — Søndag 12. november 2017
23. søndag i treenighetstiden
Vi sier at en sak har flere sider. I en samtale kan begge ha rett, men konklusjonen være vidt forskjellig. En handling kan bli både fordømt og bejublet. I troens verden blir den minste den største.
Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10, 28-31
Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.»
Når Peter spør etter belønningen for å ha fulgt Jesus, får han på mange måter et bekreftende svar. Han skal få mye tilbake. Samtidig skal han få kjenne forfølgelsen og motgangen. Altså det motsatte av lykke og velstand.
Jesus har det med å snu ting på hodet. Og han bruker denne merkelige formuleringen med at de første og de siste skal bytte plass. Alt snus på hodet, med andre ord.
I bakvendtland der kan alt gå an, synger Prøysen i sin barnevise. Det samme gjelder i Guds rike. For vi har å gjøre med Gud, og Gud er ikke lett å plassere i Excel-ark og kloke formler.
Å søke belønning for å gjøre det gode blir feil. Å tro at bankkontoen blir større ved å tro på Jesus er feil fokus. Visst velsigner Gud, men han velsigner både den rike og den fattige.
Det eneste vi kan gjøre er å gi oss selv. Gi oss selv til den gode, til Kristus, og stole på at Gud vil gi oss tilbake det vi trenger og det vi tåler å bære. For Kristus gav seg selv til rikdom for oss. På samme måte kan vi gi av våre liv til rikdom for andre.
På en andakt for barn på Bjørkelangen bedehus nylig, snakket jeg om hva vi kunne gjøre for andre. Vi kan lytte, vi kan trøste, vi kan være sammen med den som er ensom, vi kan dele maten med den som er sulten. Dette var kjent for selv de minste. Dette lærte de på skolen. Et barn fortalte at de hadde som klassemotto «å gjøre mot andre det de vil at andre skal gjøre mot dem». Derfor delte de matpakke med den som hadde glemt maten, derfor gikk de bort til den ensomme i skolegården. Er det ikke flott!
Slik skal vi vandre på jorden – i tjeneste for andre, slik at andre kan tjene oss. Da vil vi kjenne Guds velsignelse i både liv og evighet.