Månedlige arkiver: november 2017

Å vente på sin dom

Søndagstanker — Søndag 26. november 2017
Domssøndagen/Kristi kongedag

Vi kjenner ordet «varetekt». Det kan ha flere betydninger. Å være i Guds varetekt er å være i en omsorgsfull situasjon. Da er vi overgitt en som vil oss det beste. Å sitte i varetekt, derimot, er å vente på en kommende dom. Det verste som kan skje oss er å sitte i varetekt uten å kunne forvente en rettferdig dom. Det er diktaturets kjennetegn.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 25, 31-46

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Denne søndagen løftes en alvorlig Jesus-tale opp for oss. Vi må alle regne med en dom. En dom over våre liv og våre handlinger. Det er så jeg krymper meg. Skal virkelig hele mitt liv vurderes og domfelles! Det høres forferdelig ut. Men når jeg tenker meg om så er det kanskje like ille, om ikke verre, om ingen dom finnes. For da vil jo ikke våre liv og livsførsel spille noen rolle i det hele tatt. Da vil overgriperen gå fri og den misbrukte ikke få sin rettferdighet. Uten dom vil våre liv ikke få tyngde og respekt. Vi sier at menneskelivet er ukrenkelig. Er det det hvis det ikke spiller noen rolle hvordan vi har forvaltet våre liv?

Uten ansvar er våre liv til syvende og sist meningsløse. Da rår anarkiet, og den sterkeste og mest brutale får gjøre som han vil. Derfor stilles vi til ansvar i samfunnet. Som borgere er vi underlagt et stort medansvar for å i vareta et godt samfunn. Som foreldre er vi pålagt et stort ansvar for våre barn, og som barn er vi pålagt et ansvar for læring og sosialisering.

Overfor Gud har vi også et ansvar, hvordan vi bruker det livet vi har fått. I dagens tekst stilles det spørsmål om vår barmhjertighet. Har vi sett de minste i samfunnet? Det er vårt gudgitte ansvar – å se utover oss selv. Å være medmenneske.

Samtidig vil jeg påpeke noe som vi har markert hele denne høsten i reformasjonsjubillet – nåden. Guds nåde som gis oss gratis og uforpliktende. Den som tas i mot i tillit til Guds gavmildhet og barmhjertighet ovenfor oss.

Hvem av oss kan si at vi hele vårt liv har handlet i barmhjertighet for vår neste? Ingen.

Men hvem kan si at Gud har handlet i barmhjertighet mot oss? Alle.

Derfor må nåde gå for rett, også i Guds dom. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne. for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Men nåden inspirerer oss til å vise barmhjertighet overfor vår neste. For hvis jeg er frikjent, uten at det medfører et skifte i mitt eget liv, rammes jeg på nytt av dommen. Da går retten foran nåden.

Siste søndag i kirkeåret kalles oss til erkjennelse, og om nødvendig til en ny omvendelse. For allerede neste søndag forbereder vi oss til Jesu komme, 1. søndag i advent.

Det sies at det aldri er for sent å starte på nytt! Det er en dyp kristen sannhet.

Den minste skal bli den største

Søndagstanker — Søndag 19. november 2017
24. søndag i treenighetstiden

Det er november, men oktoberbarna er fortsatt i vår bevissthet. Skal vi sende unge mennesker til det urolige Afghanistan, eller gi dem en ny sjanse til å få bli? Men det er ikke bare oktoberbarn som er truet. Alle barn er sårbare og nettopp derfor er vår behandling av dem så avgjørende viktig.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 18, 1-6, 10-14

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt.
Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt.

Komikeren Rune Andersen inviterer denne helgen til en forestilling i Kristiansand hvor han forteller om sin oppvekst. Han vokste opp med en far som slo. Han og hans søster Siv gjemte seg på soverommet for å slippe unna. En slik oppvekst setter varige spor i et menneske. Barns tillit kan være ubegrenset, men når sårbarheten krenkes av en far som slår, blir selve livet krenket.

Derfor bruker også Jesus så sterke ord om mennesker som krenker barna og fører de vill. For hvis vi ikke tar vare på de sårbare, hva slags samfunn får vi da?

Det er skammelig og vondt å høre om voksnes overgrep mot barn, enten det dreier seg om fysisk/psykisk vold eller seksuelle overgrep. Barna som blir utsatt for dette bærer en byrde gjennom resten av livet. Veien tilbake til et vanlig liv blir lang og krevende. For noen for vanskelig.

Gud er alltid på de minstes side. Derfor leter Gud etter deg som er ødelagt innvendig og vil hjelpe deg videre i livet. Og Gud vil dømme misbrukeren og overgriperen. Han skal komme igjen for å dømme levende og døde, sier vi i trosbekjennelsen. Alle mennesker skal svare for sine liv og sine handlinger. Rettferdigheten skal seire.

Håpet om oppreisning og rettferdighet er en sterk drivkraft som bare den kristne tro kan gi. Ateisten og materialisten tror ikke på noen rettferd etter døden, bare tomhet og intet. Hvordan skal da overgrep tilgis, misbruk avsløres og den sårede få sin rett?

Den kristne kirke er kalt til å forkynne både dom og nåde. For Gud elsker alle mennesker, men det er ingen tannløs kjærlighet. Den krever omvendelse slik at vi kan motta tilgivelse og en ny start. Vi gis nåde når vi selv innser vår fortapthet. Det er derfor Gud selv ble menneske og delte liv, ja selv død, for å gi oss nåde.

Ingen av oss kan bli barn igjen for å «bli den største i himmelriket». Men vi kan alle vende om og gjøre som et sårbart barn; våge å ta imot Gud kjærlighet og nåde til et nytt liv.

Og den som får livet på nytt, har mye liv å gi videre. Liv til barn som er i ferd med å gå under, liv til barn på flukt og liv til barn som trenger omsorg og kjærlighet. Da vil vi slutte å diskutere om barn skal sendes tilbake til krigssoner, og i stedet gi de trygghet oss imellom.

Å se det fra en annen vinkel

Søndagstanker — Søndag 12. november 2017
23. søndag i treenighetstiden

Vi sier at en sak har flere sider. I en samtale kan begge ha rett, men konklusjonen være vidt forskjellig. En handling kan bli både fordømt og bejublet. I troens verden blir den minste den største.

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10, 28-31

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.»

Når Peter spør etter belønningen for å ha fulgt Jesus, får han på mange måter et bekreftende svar. Han skal få mye tilbake. Samtidig skal han få kjenne forfølgelsen og motgangen. Altså det motsatte av lykke og velstand.

Jesus har det med å snu ting på hodet. Og han bruker denne merkelige formuleringen med at de første og de siste skal bytte plass. Alt snus på hodet, med andre ord.

I bakvendtland der kan alt gå an, synger Prøysen i sin barnevise. Det samme gjelder i Guds rike. For vi har å gjøre med Gud, og Gud er ikke lett å plassere i Excel-ark og kloke formler.

Å søke belønning for å gjøre det gode blir feil. Å tro at bankkontoen blir større ved å tro på Jesus er feil fokus. Visst velsigner Gud, men han velsigner både den rike og den fattige.

Det eneste vi kan gjøre er å gi oss selv. Gi oss selv til den gode, til Kristus, og stole på at Gud vil gi oss tilbake det vi trenger og det vi tåler å bære. For Kristus gav seg selv til rikdom for oss. På samme måte kan vi gi av våre liv til rikdom for andre.

På en andakt for barn på Bjørkelangen bedehus nylig, snakket jeg om hva vi kunne gjøre for andre. Vi kan lytte, vi kan trøste, vi kan være sammen med den som er ensom, vi kan dele maten med den som er sulten. Dette var kjent for selv de minste. Dette lærte de på skolen. Et barn fortalte at de hadde som klassemotto «å gjøre mot andre det de vil at andre skal gjøre mot dem». Derfor delte de matpakke med den som hadde glemt maten, derfor gikk de bort til den ensomme i skolegården. Er det ikke flott!

Slik skal vi vandre på jorden – i tjeneste for andre, slik at andre kan tjene oss. Da vil vi kjenne Guds velsignelse i både liv og evighet.

Hva lengter du etter?

Søndagstanker — Søndag 5. november 2017
Allehelgensdag

På finn.no kan jeg drømme meg bort. Der finnes biler, hus, saker og ting, som jeg gjerne skulle hatt.  Gleden ved å eie kan være stor. Men den gleden blekner i forhold til belønningen for å skape fred og arbeide for rettferdighet – da skal du regnes salig, sier Jesus.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 5, 1-12

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:
          
     «Salige er de som er fattige i ånden,
     for himmelriket er deres.
          
     Salige er de som sørger,
     for de skal trøstes.
          
     Salige er de ydmyke,
     for de skal arve jorden.
          
     Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
     for de skal mettes.
          
     Salige er de barmhjertige,
     for de skal få barmhjertighet.
          
     Salige er de rene av hjertet,
     for de skal se Gud.
          
     Salige er de som skaper fred,
     for de skal kalles Guds barn.
          
     Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
      for himmelriket er deres.

 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Dagens tekst kalles Saligprisningene. Den har trøstet millioner av lesere gjennom tidene. For salighet er ikke bare en himmelsk tilstand, det er en tilstand som gis nå. Nå, når du tørster etter rettferdighet, når du arbeider for fred, når du er barmhjertig, så regnes du som salig.

Dette har inspirert troende gjennom alle tider til å motsi urett og arbeide for de undertrykte og de fattige. Men de har også gitt mot til den sørgende, som opplever å ha mistet alt – da gis salighet midt i sorgen. Og for den forfulgte kristne har den gitt utholdenhet i lidelsen.

Kjenner du deg salig? Er ikke det et ord vi bruker om helgener og de store menn og kvinner som har gjort store ting for både kirke og samfunn. Jo, det er det. Men det gjelder deg like fullt. Alle som lengter etter noe mer enn seg selv og sitt, gis salighet i sin hunger!

På Allehelgensdag tenner vi lys på gravene til våre kjære. Vi leser opp navnene til alle som har gått bort siden forrige Allehelgensdag i våre kirker. En dag er det mitt og ditt navn som leses opp. Da er vi blant de hellige, de salige, de som står ved Guds trone.

Så la fortsette å kjempe den gode strid – dele sorg og gleder med hverandre, reagere på urettferdighet og undertrykkelse, fordele godene og tolerere den som mener annerledes enn oss. Vær barmhjertig og ren i hjertet – ta ikke alt i verste mening, men våg heller å bli skuffet. Da sies du salig. Gud være takk!