Månedlige arkiver: oktober 2017

Ja eller nei?

Søndagstanker — Søndag 29. oktober 2017
Bots og bønnedag

Tvetydighet er vanskelig å forholde seg til. Er du velkommen, eller er du ikke? Skal du gå, eller skal du bli. Når signalene er vanskelig å tyde, hva gjør man da?

Tekst: Evangeliet etter Lukas, kap. 13, 22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.  Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

De siste skal bli de første og de første skal bli de siste! Mange husker disse Jesus-ordene og de blir brukt i mange merkelige sammenhenger. I dag leser vi dem i sin sammenheng. Og da er det et stort alvor over dem. Det handler om å få bli med inn eller bli utestengt fra Guds rike. Et stort alvor! På den annen side er Jesus den som åpner Guds rike opp for alle mennesker. Han inviterer bredt, ja, han nøder folk inn!

I vår kirke inviteres vi denne søndagen til selvransakelse og bot. Hvordan er det med meg? Står himmelriket åpent for meg? Har jeg latt troen prege mitt liv og mine handlinger? Blir jeg frelst? Like etter hører vi ordene: «Kom, for alt er gjort ferdig» når vi går til nattverd. Da står himmelriket åpent og er gjort i stand for alle. Og hva med dåpen? Er ikke det selve inngangsbilletten til Guds rike? Hva skal man tro?

Folkens, Gud er for oss alle! Ingen tvil om det! Guds rike er for alle. Ingen ønsker det mer enn Gud at vi alle stiller opp i køen og trenger oss inn! Dåpen er for alle! Nattverden er for alle, ingen skal nekte deg adgang til Herrens måltid. Et bibelvers som viser det med all tydelighet er Johannes 3, 16, «den lille bibel» som vi kaller den. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Gud elsker verden, og dermed er både du og jeg inkludert. Festen er åpen, vi er alle invitert. Billetten er betalt av Jesus, nåden gis oss gratis!

Samtidig utfordres vi til å la troen prege oss, slik at vi ikke gjør urett. Stoler du på Jesus? Har du tillit til ham? Det er oppfølgingsspørsmålet som vi ikke kan hoppe over.

Tro er ikke noen luftige antakelser. Jesus var ikke luft og ånd. Han var i høyeste grad virkelig. Han levde, han døde, han sto opp igjen. En slik mann kan man ha tillit til. Det er tro. Jeg stoler og har tillit til mine venner. Jeg tror på dem. At de holder ord. Slik er også tro på Jesus. Jeg stoler på ham, tror at han holder ord.

Tro kommer i mange ulike porsjoner. Noen tror høyt og tydelig, andre holder troen sin for seg selv. Noen har et trosspråk, andre famler litt mer ordene når troen skal forklares. Det er helt ok. Gud er raus. Så raus at alle som tror skal få «komme inn gjennom den trange port».

I helgen kan du stille deg spørsmålet: Hvem har jeg tillit til? Er det Jesus, eller er det noen annen som har min tillit i møte med det endelige?

Om vennskap og sykdom

Søndagstanker — Søndag 22. oktober 2017

20. søndag i treenighetstiden.

Har du en god venn er du rik. Da har du en å dele liv og tanker med. Også sykdom kan bli lettere å bære når man har en å dele sin smerte med. Men mange går alene, selv med mange venner rundt seg. Vår forlegenhet hindrer oss i å dele alt.  

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 11, 1-5

En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.

Lasarus var syk. Det kan virke som om Lasarus var mye plaget med sykdom. Kanskje hadde han en kronisk sykdom, kanskje led han av en funksjonshindring. Vi vet ikke. Men det vi vet er at Jesus og de tre søsknene i Betania var gode venner. Kanskje hadde de møtt hverandre jevnlig i oppveksten på de årlige reisene for å feire påske i Jerusalem. Maria og Marta sender nå melding til Jesus om at Lasarus er syk.  Ventet de at Jesus skulle gjøre noe, eller ville de bare gi han beskjed. Det forteller ikke teksten noe om. Men vi vet at vennskapet førte til at Jesus la ut på reisen til Betania.

Jeg har mange ganger sunget sangen «Hvilken venn vi har i Jesus». Både for meg selv, men også ute i kirker, bedehus og forsamlingslokaler. Selv om språket og melodien er gammeldags, kjenner mange seg igjen i teksten og synger med. Teksten forteller noe vi alle kjenner på av og til: «Er ditt hjerte fullt av uro, tror du trengsler forestår», og den fortsetter med en oppfordring: «Jesus er den beste tilflukt, når i bønn til ham du går».

Jeg er heldig som har gode venner. Men det er ikke alt jeg deler, selv med dem. For noe er så privat, at det deler jeg kun med Jesus. Det er «å gå til ham i bønn». Da får jeg fritt og uhindret snakke meg ham om det som ligger meg på hjertet. Også om sykdom og uro for fremtiden. I det møtet kan også sykdom legges over til Gud, og jeg kan få hjelp til å bære den sorgen. Da blir selv sykdom til Guds ære, for jeg kan hvile i Guds omsorg. Og det ærer jeg Gud for.

I tilfellet Lasarus, ble hans sykdom og død, til et vitnesbyrd om at Jesus virkelig var Guds sønn. Jesus kalte Lasarus ut av graven, tilbake til livet. Det førte til at mange ble endelig overbevist om at Jesus var Frelseren. Guds sønn ble herliggjort.

Del livet ditt med Jesus. Det gjør godt. Del det med en venn, det beriker og styrker. Da ærer vi Gud.

Den rette kamp

Søndagstanker — Søndag 15. oktober 2017

19. søndag i treenighetstiden

Det er vanskelig å være ærlig selv om man er overbevist om sin rett. For vi er veldig var over hva som er korrekt oppførsel og hva som er korrekte holdninger. «Å gå mot strømmen» kan gjøre deg upopulær.

Tekst: evangeliet etter Lukas kap. 20, 45-21,4

Mens alt folket hørte på, sa han til disiplene: «Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Jesus så opp og la merke til hvordan de rike la sine gaver i tempelkisten. Da fikk han se en fattig enke legge to småmynter i den, og han sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre. For alle de andre la gaver i kisten av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun hadde å leve av.»

Jesus sloss mot «etablissementet» gjennom hele sitt liv. Han valgte konflikt fremfor forsonlighet. Ikke fordi han likte konflikten, men fordi han hele tiden ble mistrodd og mistenkeliggjort. Ikke så rart kanskje, ettersom han gikk ut med knallhard kritikk av det etablerte. I dagens tekst langer han ut mot de selvrettferdige, de som definerte hva som var rett og galt. Han setter fingeren på deres pompøse fremferd og deres selvhøytidelighet. Og de reagerer med vantro og sinne.

Finnes det noe tilsvarende i vår tid? Selvsagt gjør det det! Det vil alltid være en elite i samfunnet som setter trender og de rette oppfatninger. Å gå mot disse kan være krevende og belastende. «Alle» er jo enige om at klimaendringer er menneskeskapte. Å mene noe annet enn det, vel, da er man ikke innenfor, for å si det pent. Og har man meninger om innvandring, hijab eller homoseksualitet som ikke er «politisk korrekt» så sliter man alvorlig med sin troverdighet.

Nå er det ikke noe mål å være «kjerringa mot strømmen» hele tiden. Men det kan være godt å bli utfordret på sine holdninger og sine handlinger. For det er så altfor lett å bli komfortabel og slenge seg på hva alle andre sier, mener og gjør. Ikke minst i vår kirke og i religiøse kretser, hvor vi har en tendens mot å gjøre det slik vi alltid har gjort.

Mange unge går med et armbånd hvor det står WWJD.  Det bety: Hva ville Jesus gjort. Det kan være en nyttig påminning når man står i en valgsituasjon: Skal, skal ikke,  hva ville Jesus ha gjort?

Biskop Atle Sommerfeldt forteller om en gang han var på besøk i en kirke og fikk kritikk for sitt daværende arbeid som Kirkens Nødhjelp gjorde for HIV-syke mennesker. Da spurte han: Hvis Jesus kom inn her i dag, og det satt en HIV-syk i forsamlingen, hvem ville han satt seg ved siden av? Alle var enige om at ville satt seg hos den syke. Det gav rom til en god samtale om rett prioritering.

Enken gav alt hun kunne til templet. Hennes gave var dermed større enn de rikes som gav av sin overflod. Av og til må vi se med andre øyne på våre selvsagtheter, slik at troens liv blir konkret, utfordrende og livgivende, fremfor å stivne til i gamle holdninger.

Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han

Søndagstanker — Søndag 8. oktober 2017
18. søndag i treenighetstiden

Var Jesus kjent med smerte? Jo, absolutt. Mennesker med smerter, psykiske og fysiske, klynget seg til ham. Han fikk sjelden tid til seg selv, og når han forsøkte å finne ro, lette folket til de fant ham. Vår redningsmann er vel kjent med smerte og lidelse. Det gir håp til oss alle.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 8, 14-17

Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham.

Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:

           Han tok bort våre plager
           og bar våre sykdommer.

Forrige søndag skrev jeg om døden og dødens overvinner. Lasarus, en nær venn av Jesus, ble ropt ut av graven. Det er hyggelig at mange av dere har gitt respons på det. Jeg tror vi har godt av å snakke mer om døden, slik at livet får kontraster.

Denne søndagen handler tekstene om sykdom og plager. Det er lettere å snakke om sykdom enn døden.  Sykdom blir gjort til underholdning på tv, hvor kameraet følger mennesker med «underlige» sykdommer til legen. Og «såpeserier» fra sykehus har alltid vært populære, der dyktig helsepersonell redder mennesker fra alvorlige sykdommer.  Vi er vel kjent med sykdom, og vi snakker lett om det.  Men det var ikke lett for antikkens mennesker å snakke om en Gud som var syk, som led, som hadde smerter, som tok del i folkets lidelse. Antikkens gudeskare var friske og sunne. Derfor måtte de første kristne virkelig forklare hvor viktig det var at Jesus innlot seg med de syke, de som stod utenfor det gode selskap. Ja, Bibelen sier at Jesus var vel kjent med sykdom og at han bar våre sykdommer. Forfatteren av Hebreerbrevet forklarer: «Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet.»

Hva kan det bety? Jesus måtte erfare våre liv, slik at hans lidelse ble menneskelig. Når jeg leser evangeliene ser jeg tusenvis av mennesker som klynger seg til Jesus. Fra kapitel en i Markusevangeliet leser jeg om ham som helbredet de syke og drev ut onde ånder. Svært mange mennesker fikk erfare at Jesus var annerledes. Og denne kontakten mellom den guddommelige og de dødelige fikk varige følger for oss. For vi fikk en frelser som var «vel kjent med sykdom». Han forstår vår lidelse, han ser våre plager.

Betyr det at alle som kommer i kontakt med Jesus blir friske? Det hadde vært fantastisk, og et sant gudsbevis. Nei, men alle som kommer i kontakt med Jesus møter en som forstår hva det er å være i smerte og lidelse. Og en som forstår, er lett å snakke med. Og derfor ber vi i kirken for alle som lider, for vi vet at han som selv led, kjenner vår smerte og våre savn.