Søndagstanker — Søndag 10. september 2017
Vingårdssøndagen — 14. søndag i treenighetstiden
I disse valgtider menes det mye om hva man skal gjøre med sysselsetting og fremtidens utfordringer når olje og gass skal sjaltes ut. Det må skapes tusenvis av nye arbeidsplasser i årene som kommer. Jesu lignelse om vingården kunne vært et innlegg om borgerlønn, hvor alle får likt, så lenge de bidrar.
Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 20, 1-16
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»
Når vinens skal høstes må det mange hender til. Modne vindruer må plukkes for hånd, og det til rett tid. Derfor er det viktig å få så mange som mulig på jobb i dette intensive arbeidet. Her må alle med, hele dager, halve dager, noen timer, alle monner drar. At eieren av vingården holder sitt løfte om en denar dagen til alle arbeidere, også de som jobbet kun en time, overrasker og bringer frem misunnelse og murring. En alminnelig oppegående fagforening ville ikke akseptert dette.
Men her var det plass til de som kunne tåle en hel dag i sola, og de som kun klarte noen timer. Her var alder og evne tilsidesatt. Det som betød noe var å bidra med det man evnet. Og alle fikk nok lønn til å klare seg. En vakker lignelse, utålelig, men flott!
Nå er ikke lignelsen om vingården et innlegg i norsk valgkamp. Men den forteller noe svært viktig om en raus Gud. Noen av oss arbeider hele livet i Guds vingård. Vi forkynner, trøster, underviser og bærer «dagens byrde». Andre lever sitt liv uten Gud og på sin siste dag vender de om til Gud i møte med dødens realitet. Men belønningen er den samme. Himmelriket står åpent for dem begge. Det er ikke noen ekstra belønning i himmelen for den som har slitt hele sitt liv. Lønnen er lik – alle himmelrikets gleder. Er Gud urettferdig?
Nei! Gud er rettferdig. For hvordan kan det være annerledes? Skulle det være noen rangordning i himmelriket? Forskjellsbehandling, diskriminering? Gud er vår far, og vi er alle barn som er velkomne til samfunn med ham! Hos Gud er det plass for alle som vil! Gud er god!
Vi må våge å la Gud være Gud. Alle som oppriktig søker Gud, vil finne en nådig Gud. Nåden alene møter oss, ikke krav. Jesus åpnet Guds rike for oss da han døde vår død og stod opp igjen tredje dag! Tro det og himmelriket er ditt!