Månedlige arkiver: september 2017

Den som tror på meg, skal leve om han enn dør!

Søndagstanker — Søndag 1. oktober 2017
17. søndag i treenighetstiden

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 11, 17-46

NRK har nettopp sendt en serie om mennesker som hevder de er Jesus. I Russland, Brasil, Japan og Sør-Afrika er det menn som hevder de er Jesus. Og de overbeviser sine tilhengere at dette er sannheten. I byen Betania viste Jesus hvem som er den rette Messias. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 11, 17-46

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Dagens tekst er lang, men fortellingen er svært fengslende. To søstre, drukne av sorg, både klandrer og klamrer seg til Jesus i et fortvilet håp. Men broren er død, det lukter allerede råttent av ham.

Det er da Jesus viser hvem han er. Han kaller Lasarus tilbake til livet. Dette underet klarte ikke omgivelsene å bortforklare. Mange kom til tro. Fortellingen spredte seg, og planer ble smidd for å drepe både Jesus og Lasarus – det levende vitnet på Jesu guddommelighet.

Er fortellingen troverdig? Kan den virkelig ha skjedd? Ja, sier både litteraturforskere og bibelforskere. Den er skrevet ned nært opp til hendelsen i tid, den er identifiserbar i sted, tid og personer. Det er en rekke vitner, både negative og positive. Den får konsekvenser i at planene om å drepe Jesus nå blir endelig utarbeidet.

Men hva kan fortellingen bety for deg og meg? Etter å ha stått ved graven til både venner, kjente og familie, er jeg kjent med dødens uunngåelighet. Den kommer til oss alle. Men jeg er ikke redd for den. For jeg har lagt mitt håp til Jesu ord, og at selv om jeg dør skal jeg leve. Ikke bare i minnene til mine nærmeste, men i Guds varetekt inntil dagen kommer da jeg kalles tilbake til livet. Et annet liv, en annen virkelighet, en Jesus-virkelighet. Dette håpet er ikke bare drømmer, men en virkelighet. Jesu makt over døden er dokumentert og klar. Han stod selv opp og banet vei mot det udødelige.

Livet er fantastisk – det er en utrolig gave å våkne opp hver dag.  Og det gleder jeg meg over. Men jeg vet også at en dag våkner jeg ikke. Da venter noe annet meg.

Alle vil vi ha med!

Søndagstanker – Søndag 24. september 2017

16. søndag i treenighetstiden

Det geografiske området Jesus levde sitt liv i, var ikke stort. Det er ikke mange mil mellom Jerusalem og Tyrus. Området han beveget seg i var lite og «alle» fikk del i ryktene og hendelsene. Derfor var hans evner så kjent at de løp foran ham. Og noen tok med sin døvstumme venn for å møte mirakelmannen. Da fikk de en overraskelse – Jesus kunne tegnspråk!

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 7, 31-37

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Kunne Jesus tegnspråk? Ja, les dagens tekst og se situasjonen for deg. En døv mann med vondt for å tale, får Jesu hele og fulle oppmerksomhet. Jesus tar han vekk fra mengden så han kan få fullt fokus. Så viser han mannen med hender, fingre, spytt, tunge og løftede hender hva han gjør. Han ber Gud åpne hans ører og løse hans tunge på et språk mannen forstår. Og mannen ble helt frisk. Han hørte og talen hans ble klar og ren.

Evangeliet er for alle mennesker. Alle! Også for dem som ikke kan høre eller gi respons via språk eller skrift. Jesus viser dette med all tydelighet. Når du leser om undrene som Jesus gjorde, kan du se at alle blir inkludert. Og det gjelder ikke bare mennesker med sykdommer og begrensinger, men i like stor grad møtte Jesus også de som levde i utkantet av samfunnet – overløperne, de prostituerte, de utstøtte. Alle ble inkludert.

Evangeliet – det gode budskap – er for alle. Alle vil vi ha med! Derfor har også kirken opp gjennom årtusenene stelt, pleid, opprettet skoler, gitt hjelp til de gruppene av mennesker som «ingen» andre vil hjelpe. For hvem er vi til å sette begrensninger for den ubegrensede.

Den kristne tro og den kristne kirke har vært til velsignelse for ufattelige mange mennesker opp gjennom historien.

Noen innbiller seg at alt den kristne tro har bidratt med til mennesket historie er konflikter og religionskriger. At kirken har velsignet krig og drap er tragisk og misforstått kristendom. Det tar jeg fullstendig avstand fra. Det er ikke kristen tro, men maktkamp og maktspill.

Det er mye mer riktig å si at troen på Kristus ført til en bevissthet om menneskets ukrenkelighet og verdi. At våre rettigheter som mennesker og individer er utledet av den kristne tanke om det enkelte menneskets ukrenkelighet og selvstendige ansvar overfor Gud og vår neste.

Den døve mannen fikk hørselen igjen. Hans isolasjon ble brutt. Livet åpnet seg. Han fikk mulighet til å arbeide, stifte familie og delta i samfunnslivet. På samme måte hjelper i dag Kristen arbeid blant blinde (KABB) blinde mennesker til å få del i evangeliet bl.a. ved å omsette Bibelen og annen litteratur til blindespråk og lydfiler. Og diakonale stiftelser og sykehus hjelper mennesker ut av isolasjon sykdom og handikapp påfører dem.

Få ting er verre for et menneske ennå bli isolert i seg selv. Vi er skapt til fellesskap med Gud og mennesker. Derfor er noe av det viktigste jeg gjør som kateket å gi barn, unge og voksne del i kirkens fellesskap. Ut fra fellesskap vokser vi! I tro, i forstand, i medmenneskelighet.

Klar for uvær?

Søndagstanker – Søndag 17. september 2017
15. søndag i treenighetstiden

Hele verden holdt pusten og ventet på Irmas ødeleggende krefter. Den kraftigste orkanen noensinne i Atlanterhavet, rammet land og øyer med voldsom kraft. I kjølvannet lå ødelagte samfunn og fortvilte mennesker. Hva kan stå imot slike krefter?

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 7, 24-28

Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære.

Verdens klima er i endring. Stormene blir sterkere og sterkere. Temperaturen i havet øker, og med den styrken i stormkastene. Vi må tenke nytt og begynne å konstruere sterkere bygninger i møte med ekstremværet.

Jesus sammenligner det ødeleggende uværet hus og mennesker møter med de stormer som rammer oss i livet – sykdom, fristelser, løgn, mistenksomhet, frykt, tvil og død. Hvordan skal vi klare å stå fast i møtet med livet?

Hør hva jeg sier, sier Jesus, gjør som jeg sier, så vil du stå fast!

Men hva er det Jesus sier? Mange mennesker kjenner til Jesus, men ofte kun gjennom andres omtale. Da blir kjennskapen overfladisk og farget av andres meninger og standpunkt. Hvis du kun har hørt negative ord om Jesus, har du da en korrekt forståelse av ham? Ingen blir glad i musikk uten å lytte. Hvordan kan du si at du ikke liker klassisk musikk uten noensinne å ha lyttet til det? På samme måte må du lese hva Jesus selv sier for å kunne stole på hans ord og bygge ditt liv på dem.

Dagens tekst er avslutningen på Bergprekenen i Matteusevangeliet. Av mange sett på som viktigste talen i verden gjennom tidene. Les den! Lytt til den! Kanskje du får et annet bilde av Jesus enn det du har fra før. Er hans ord verdt å lytte til. Kan de gi deg et sterkere fundament i livet enn det du har nå?

For det er ikke bare været som blir verre. Klimaet mellom mennesker blir gradvis kaldere. Meningsforskjeller søkes løst ved bomber og terror. Religiøs tilhørighet blir sett på som truende av mange. Jøder frykter som sin sikkerhet i Europa, kristne blir forfulgt i mange land og en aggresiv nyateisme ser på troende mennesker som idioter. Klimaet hardner til. Midt i dette sier Jesus: «Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, tilgi, velsign, alt dere vil at andre skal gjøre for dere, det skal også dere mot dem!»

Det er noe annet enn hat og frykt. Det er fast grunn å bygge et liv på!

Lik lønn for likt arbeid?

Søndagstanker — Søndag 10. september 2017

Vingårdssøndagen — 14. søndag i treenighetstiden

I disse valgtider menes det mye om hva man skal gjøre med sysselsetting og fremtidens utfordringer når olje og gass skal sjaltes ut. Det må skapes tusenvis av nye arbeidsplasser i årene som kommer. Jesu lignelse om vingården kunne vært et innlegg om borgerlønn, hvor alle får likt, så lenge de bidrar.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 20, 1-16

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

Når vinens skal høstes må det mange hender til. Modne vindruer må plukkes for hånd, og det til rett tid. Derfor er det viktig å få så mange som mulig på jobb i dette intensive arbeidet. Her må alle med, hele dager, halve dager, noen timer, alle monner drar. At eieren av vingården holder sitt løfte om en denar dagen til alle arbeidere, også de som jobbet kun en time, overrasker og bringer frem misunnelse og murring. En alminnelig oppegående fagforening ville ikke akseptert dette.

Men her var det plass til de som kunne tåle en hel dag i sola, og de som kun klarte noen timer. Her var alder og evne tilsidesatt. Det som betød noe var å bidra med det man evnet.  Og alle fikk nok lønn til å klare seg. En vakker lignelse, utålelig, men flott!

Nå er ikke lignelsen om vingården et innlegg i norsk valgkamp. Men den forteller noe svært viktig om en raus Gud. Noen av oss arbeider hele livet i Guds vingård. Vi forkynner, trøster, underviser og bærer «dagens byrde».  Andre lever sitt liv uten Gud og på sin siste dag vender de om til Gud i møte med dødens realitet. Men belønningen er den samme. Himmelriket står åpent for dem begge. Det er ikke noen ekstra belønning i himmelen for den som har slitt hele sitt liv. Lønnen er lik – alle himmelrikets gleder. Er Gud urettferdig?

Nei! Gud er rettferdig. For hvordan kan det være annerledes?   Skulle det være noen rangordning i himmelriket? Forskjellsbehandling, diskriminering?  Gud er vår far, og vi er alle barn som er velkomne til samfunn med ham! Hos Gud er det plass for alle som vil! Gud er god!

Vi må våge å la Gud være Gud. Alle som oppriktig søker Gud, vil finne en nådig Gud. Nåden alene møter oss, ikke krav. Jesus åpnet Guds rike for oss da han døde vår død og stod opp igjen tredje dag! Tro det og himmelriket er ditt!

Å utnytte sitt talent

Søndagstanker — Søndag 3. september 2017
13. søndag i treenighetstiden

Karsten Warholm og Jakob Ingebrigsten blir løftet frem som unge talenter – vel fortjent. Et talent er opprinnelig en myntenhet som hadde en enorm verdi. Jesus bruker talentet som et bilde på den rikdom Gud gir oss som vi skal dele videre. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 25, 14-30

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.

Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.

Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’

Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Til søndag skal jeg møte mine nye konfirmanter i Aurskog kirke. Jeg er veldig spent på hvilke talenter de bringer med seg inn i konfirmantåret. Hvilke gaver har Gud gitt dem? Hvordan kan de løftes frem, oppmuntres og utvikles? På samme gudstjeneste skal også 50-årskonfirmantene samles. Hvordan har deres liv blitt – har de fått utvikle sine talenter og fått gjort det de er best på gjennom livet?

Et talent på Jesu tid var verdt ca 20 årslønner for en vanlig arbeider. Det var altså en meget stor sum penger. Omregnet i dagen verdi, snakker vi om mange millioner. Hvis vi omregner dette i verdier Gud gir oss, må vi tenke på en rikdom av nåde, tilgivelse, godhet, nestekjærlighet og nådegaver som vi får til bruk gjennom livet. Dette er verdier vi ikke skal «salte ned», men bruke uten reservasjoner. I tillegg kan vi også forstå det som om våre faktiske verdier også er gitt av Gud, til bruk til eget og fellesskapets beste.

Hans Nielsen Hauge var opptatt av begge deler. Vår tro, våre verdier, kunnskap og egenskaper skulle brukes til å bygge bedrifter, skape verdier, sørge for de fattige, de foreldreløse og enker. Fortsatt lever hans idealer i mange bedriftsledere i landet vårt. Jeg kjenner mange arbeidsgivere som strekker seg langt for å gi arbeidstakere som sliter med både rus og samliv hjelp til å beholde både jobb og inntekt.

I dagens moderne språk snakker vi om «å utnytte våre potensiale». Det kan lett forstås som en individualistisk egotripp hvor hver enkelt skal bli sin egen lykkes smed. Men å utnytte sitt potensiale er mye mer enn det. Det er å bruke det en er god på og det gode Gud gir til det beste for hverandre. En god venn og tidligere kollega, Bjørn Olav Hansen, satte spiss på dette i et blogginnlegg nylig. Han spurte hva slags samfunn vi er i ferd med å bli når vi i frykt for de fremmede – les asylsøkere – vil sette dem i interneringsleirer inntil vi får sendt dem tilbake til eget land. Det er mange meninger om hvordan vi skal forholde oss til innvandrere og asylsøkere, men debatten som fulgte var preget av hatefulle ytringer og rasisme. Det er et krisetegn på vår moralske standard. Hvis vi begraver vår medmenneskelighet og nestekjærlighet i møte med dem som er annerledes, er vi ikke bedre enn tjeneren i Jesu lignelse som begravde talentet sitt i jorden.

Jesus er svært konkret på hvordan vi som troende mennesker skal møte de fremmede og utstøtte. Vi skal møte dem som om vi møtte Jesus selv. Den sultne, den fremmede, den syke og den nakne skal vi møte med de talenter Gud gir oss, altså med våre penger, med vår empati og med vår hjelp. Gjør vi det fostrer vi ikke terrorister, men venner.