Søndagstanker — Søndag 6. august 2017
9. søndag i treenighetstiden

De fleste av oss strever med livets mange utfordringer. Noen ganger lett, andre ganger tungt. Selv når liver «leker», varer det kun en kort stund. I sommer har jeg snakket med venner om hvor viktig det er å samle dråper av lykke, øyeblikk som stråler. Men finnes det en grunnleggende lykke? Ja, jeg tror det.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 11, 28-30

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

For noen år siden kom en mann til meg og ba om en samtale. Det ble flere. En alvorlig hendelse hadde skjedd og vi trengte å bruke god tid til å nøste opp i livet hans. Siste gangen vi møttes kom han lettet til sinns. Nå hadde han fortalt det hjemme og han var tatt imot med åpne armer. Nå gjenstod det bare en ting. Vi dro til kirken og alene i det store kirkerommet, tente vi et lys og bad til Jesus om bærehjelp videre i livet. Da skjedde det noe helt konkret med ham. Han pustet lettere. Det var som om en tung bør var tatt av hans skuldre og han rettet seg opp. I etterkant har han flere ganger nevnt dette for meg – «det skjedde noe med meg, da vi bad i kirken».

Han fikk bærehjelp. Han fikk hjelp til på bære sin historie og sitt strev. Det er det Jesus tilbyr oss i dagens tekst – hjelp til å bære livets tyngende byrder. Et åk er en bærehjelp, som gjør at belastningen fordeles. Et åk mellom to trekkdyr fordeler tyngden slik at dyrene ikke blir utslitt. På samme måte  tilbyr Gud oss hjelp til å bære det livet møter oss med.

Det er for meg en grunnleggende lykke – å vite at i alle ting er Gud med. Det har også blitt min faste takkebønn til Gud: «Takk at du er med, også i dette.»

Gud tillater at det onde skjer. Gud tillater at det vonde skjer. Men det betyr ikke at Gud er maktesløs og ikke er med oss i det onde og det vonde. I alt vår strev tilby Gud bærehjelp. Vi er ikke overlatt til oss selv. Så lenge mennesket har en fri vilje, så vil noen velge det onde. Det rammer oss med tyngde. Sykdom og alder gir oss plager og noen ganger ulidelig smerte, men det vonde er en del av det å leve. Men midt i dette, det onde og det vonde, tilbys vi hvile for vår sjel. Et godt åk hvor Gud deler vår belastning og smerten, slik at vi slipper å bære alt selv.

«Kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrder». I alle ting, alltid!