Søndagstanker — Søndag 13. august 2017
10. søndag i treenighetstiden

Forfatteren og journalisten Tomm Kristiansen sa nylig i et intervju i forbindelse med Olavsfestdagene i Trondhjem, at Jesus var et så krevende menneske at han ikke ville være komfortabel å være sammen med ham. Allikevel gir han sin tro til denne krevende mannen. For han er ikke lett å komme forbi!

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 5, 27-32

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Tenk om vi hadde et sykehus for friske mennesker! Hvor de sunne og de friske kunne komme og få bekreftet hvor friske de er. For et lykkelig sted det ville vært! Ingen klager på behandlingen, ingen krevende pasienter og slitne leger og ansatte. Alle målinger ville vært på topp og alle ville vært fornøyde!

Nå er det ikke slik et sykehus fungerer. Sykehusene er for de som strever med sykdom og de som er rammet av ulykker og kriser. Det vet vi alle. Allikevel måtte Jesus bruke denne illustrasjonen i møte med sin samtids ledende religiøse mennesker. De dannet klubber av rettroende, og holdt de andre utenfor. Gutteklubben Grei har dukket opp i mange former opp gjennom historien – «bli som oss, så får du plass!»

Jesus var en krevende mann! Han hadde en agenda, en plan med sin tjeneste, som ikke tolererte noen form for avvik. Han søkte ikke bekreftelse av sine likesinnede, tvert imot, han stilte spørsmål ved deres prioriteringer og deres holdninger. Han kunne være skarp, ja, rett ut ubehagelig, i sin korreks. Ingen liker å bli kalt en «kalket grav», «ormeyngel» eller «hyklere».

For det er de som trenger omvendelse som må kalles til omvendelse. Det er de som trenger hjelp som må hjelpes og det er de som er falt utenfor som må hjelpes inn. Dette er krevende, og det stiller oss på ubehagelige valg. For hvis vi ønsker å etterligne Jesus, må vi faktisk gå ut av komfortsonen og bevege oss inn i annet terreng.

Jeg har nettopp lest boken «Trådene i samfunnsveven» som beskriver hva reformasjonen har betydd i og for Norge. Ikke minst beskriver den de norske misjonærenes mot og vilje til å gå utenfor sin komfortsone for å hjelpe mennesker i både åndelig og fysisk nød. Mange av dem døde i tjenesten. Men deres oppofrelse la grunnlag til store positive og varige endringer for store folkegrupper. De våget og det fikk enorme konsekvenser.

Når Levi, tolleren som ingen ville være sammen med, ble møtt av Jesus, så skjedde det noe i ham. Jesus både krevde og inviterte han til et oppbrudd! Ordene «følg meg» betød både en anerkjennelse av Levi som menneske, og en invitasjon til noe nytt! Levi grep begjærlig sjansen han fikk til å starte et annerledes liv. Når Gud kaller til omvendelse, kaller han de som både trenger anerkjennelse og endring. De som trenger å bli sett, de som trenger et oppbrudd, de som trenger å bli revet opp fra et selvsentrert og egoistisk liv.

Jesu ord «Følg meg!» gjelder fortsatt. Ordene går til deg og meg, ja, til alle som kjenner at livet ikke er komplett og helt. De kaller oss til selverkjennelse, oppbrudd og etterfølgelse.  De kaller alle ærlige mennesker til Gud!