Søndagstanker — Søndag 20. august 2017
11. søndag i treenighetstiden

Ulv, ulv, ropte gjetergutten i eventyret, og folket i landsbyen slapp alt de hadde i hendene og løp til for å hjelpe. Men det var ingen ulv. Ropet om hjelp var falsk alarm. Når så ulven kom, ropte gjetergutten fortvilet, men ingen kom. Katastrofen var et faktum.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 23, 37-39

«Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:

‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Eventyret om gjetergutten som for moro skyld lurte sine sambygdinger gang på gang, forteller oss en sannhet – ingen lytter til en løgnhals! Men situasjonen som Jesus adresserer er ikke et eventyr. Gang på gang hadde Gud kalt sitt folk til oppgjør, til sannhet og til ekte tilbedelse. Men de ville ikke lytte. Opp gjennom historien, slik vi leser den i Bibelens bøker, kalte Gud sitt folk til fornyelse og oppgjør gjennom profeter. Men profetene ble latterliggjort og drept. Den siste store profeten, døperen Johannes, ble halshogget etter å ha påpekt kongelig maktmisbruk. Også Jesus ble forkastet av folkets ledere. Selv etter å ha overbevist mange ved sine ord og undergjerninger legges det planer om å drepe ham. Det er i denne situasjonen Jesus roper ut sin alarm!  For synd og trangsynthet gir konsekvenser. Synden straffer seg selv.

Jesus ble drept. I Jerusalem og Judea fulgte opprør etter opprør. Landet ble hærtatt og ødelagt og i år 70 ble Jerusalem inntatt og titusenvis ble drept i slaget. Jødene ble fordrevet og tempelet, som var folkets samlingspunkt ble revet ned sten for sten. Det skulle gå helt til 1967 før det jødiske folket igjen kunne tilbe ved den ene resten som stod igjen av tempelet – klagemuren.

I dag ropes det alarm – befolkningsvekst, immigrasjon og klimaendringer utfordrer oss til å tenke nytt og modig. Våger vi – er vi modige nok? Eller venter vi og ser, og håper at det går over av seg selv…?

Jesus bruker et vakkert bilde på Gud i dagens tekst. Han sammenligner Gud med en hønemor som vil samle sine barn under sine beskyttende vinger. Det er dit vi kalles. Alarmen går, når vi ikke lar oss beskytte, når vi flakker ut på egne veier og glemmer Gud i vår nysgjerrighet og utferdstrang. Derfor roper teksten oss inn til Gud. La oss ikke glemme hvor vi hører hjemme – i et nært og intimt forhold til Gud. I det kan vi bli modige nok til å ta de oppgjør som kreves for å møte tidens store utfordringer.