Søndagstanker — Søndag16. juni 2017
6. søndag i treenighetstiden/Aposteldagen
Hvor mange timer jeg har fisket fra et svaberg eller brygge, vet jeg ikke. Men jeg har så og si aldri fisket midt på dagen. Det biter best morgen eller kveld. Det er er noe alle vet. Men Peter, profesjonell fisker, legger ut midt på dagen, fordi Jesus sier det. Etter det ble verden annerledes.
Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 5, 1-11
En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.
Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.»
Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.
«Jeg må få et tegn før jeg begynner å tro på Jesus!» Han er ikke alene, han som sa det til meg. Han trengte et overbevisende tegn, slik at hans skepsis skulle forsvinne. Uansett hva jeg eller andre sa, var det ikke godt nok. Han trengte særbehandling. Vel, vel, det er kanskje forståelig at man trenger sitt eget lille under, men jeg tror ikke han hadde trodd selv om han fikk det. Da hadde det nok blitt bortforklart som en tilfeldighet, for har man bestemt seg for å ikke tro, skal det mye til å endre det.
Men Peter, Jakob og Johannes, var ikke i tvil om at det som hadde skjedd var et under. De var fagfolk, de drev fiske og levde av det. De visste når fisken sto dypt eller lavt i sjøen. Dette kunne de. Så hvorfor de la ut fordi Jesus sa det, er merkelig. Men det var kanskje for å vise Jesus at mye hadde han greie på, men ikke fiske!
Igjen slår det meg at Jesus må ha gjort et voldsomt inntrykk på mennesker rundt seg. Han får voksne menn til å forlate alt for å følge seg. Ingen garantier, ingen lønn, ingen sikkerhet. Deres fiskeforetak ble tatt vare på av andre slektninger, men selv den nære familien reiste de fra. Heldigvis kom de tilbake med jevne mellomrom og hilste på.
De var ikke i tvil om at et under hadde skjedd, fordi de kjente normalen. Når Gud kaller til en spesiell tjeneste kan det se ut som om det følger et tegn, et under, med. Men hva med oss alle andre, som skal leve vanlige kristne liv? Vi har fått Jona-tegnet, sier Jesus. Det er hans oppstandelse. For vi er ikke alle fiskere som forstår når en fangst er et under og en annen ikke er det. Men vi forstår alle at et dødt menneske ikke våkner til live igjen.
Du kan selvsagt be Gud om tegn for å bli sikker i din tro. Men bygg ikke din tro på det, for plutselig blir du usikker på om hva du egentlig opplevde. La Jesu oppstandelse fra de døde være det du bygger din tro på. Den er bevitnet, den er nedskrevet at flere forskjellige forfattere, den har fått enorme konsekvenser, og den har beveget mennesker gjennom tusenvis av år. Vår normale skepsis til at døde mennesker ikke står opp igjen, viser at vi kjenner normalen. Derfor er oppstandelsen nok! Ja, det skjedde for lenge siden, men det forandrer ikke underet. Den tomme grav, og den oppstandne Jesus som viste seg for mange, er nok. Jeg trenger ingen særbehandling, det er nok for meg!