Søndagstanker — Søndag 23. juli 2017
7. søndag i treenighetstiden

De aller fleste har noen som er glade i seg, som holder av og som vil savne deg om du er borte. En ektefelle, et barn, en venn. Slik kjenner du kjærlighet komme mot deg. På samme måte gir du kjærlighet, og du kan kjenne den i lengselen etter en du savner. Den største kjærligheten vi møter er Guds. Den kaller oss hele tiden til seg. Vi kjenner den gjennom hele livet som en lengsel etter tilhørighet og mening.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 15,1-10.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen:

«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»

«Jeg våget å kalle ham Far», heter boken med fortellingen om hvordan den muslimske kvinnen Bilquis Sheiks kom til tro på Jesus. Hun lengtet etter noe mer enn blind adlydelse og hun søkte både i Koranen og Bibelen for å finne Gud. En kristen lege sa til henne: «Tal til ham som om han var deres far.» Nølende begynte hun å be til Gud som til sin Far. Det ble hennes vendepunkt. Hun fikk møte Gud som en far som elsket henne som sitt barn.

Gud er ikke en upersonlig størrelse et fjernt sted, eller som en kraft uten ansikt som gjennomstrømmer universet. Gud er personlig og tilstede. Gud har skapt mennesket med en hensikt og til samfunn med seg. Denne lengselen etter tilhørighet og mening som hvert menneske kjenner skyldes nettopp det. Vi lengter, og hvert enkelt menneske som tar imot gudskjærligheten skaper glede i himmelen – så mye er vi verdt!

Hva er et menneske verdt? Selv reinspikka materialister mener at mennesket er verdt mer enn grunnstoffene det er laget av. Som en kristen tror jeg at jeg er uendelig mye verdt. For Gud har skapt meg, jeg er Guds barn og Gud er min far.

Å være menneske er å være elsket. Du er ingen tilfeldighet. Gud kaller deg til seg, og gir deg mening og tilhørighet gjennom å være hans barn. Som personer kan vi velge å ta imot Guds kall eller ikke. På samme måte som Gud er vi personer med en fri vilje og kan ikke tvinges eller programmeres til å ta imot Guds kall.
Men Gud kaller hele tiden, slik at du aldri skal miste muligheten til å lære Gud å kjenne som en Far som elsker deg som sitt barn.

Sangen «Guds kjærleik» forteller dette på en god måte:

«Guds kjærleik er som stranda og som graset, som vind og vidd og jord og allheims rom. Vi fridom fekk å bu der, gå og koma, å seia ja til Gud og seia nei. Guds kjærleik er som stranda og som graset, som vind og vidd og jord og allheims rom.»

«Å seia ja til Gud og seia nei» er opp til deg. Du kalles ikke til dogmer og trosbekjennelser og en ofte sviktende kirke – du kalles til din Far, Vår Far….