Søndagstanker — Søndag 11. juni 2017
Treenighetssøndag

Vit at du ikke er alene.  Jesu nærmeste venner tvilte, selv etter at han viste seg for dem i levende live etter sin oppstandelse. Men også de tvilende ble regnet med i det store oppdraget – å fortelle videre hva de hadde opplevd. Og løftet om å aldri mer være alene gjaldt også dem. Tvil er ikke diskvalifiserende for en levende Kristustro.  

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 28, 16-20

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

De 11 disiplene fikk det største oppdrag noen har fått – å gjøre alle folkeslag til disipler. Det skulle skje ved at hvert enkelt menneske ble kalt til dåp til treenighetens navn og gitt undervisning om alt det Jesus hadde befalt. Dette enorme oppdraget har fått like store konsekvenser. I alle verdens land har fortellingen om Jesus blitt fortalt, og mennesker har kommet til tro. Det er et under i seg selv.  Med oppdraget fulgte et løfte.  Jesus er med – alle dager. Vi står ikke alene. Med Guds kraft skal oppdraget fullføres.

I Norge førte dette oppdraget, mange år senere, til at skoleverket ble opprettet, slik at barn og unge skulle kunne lese Bibelens fortellinger og katekismen på egen hånd. Hensikten var at de skulle bli konfirmert. Og nettopp denne søndagen konfirmerer jeg 34 konfirmanter i Aurskog kirke. De har fått del i Bibelens fortellinger om Jesus, de har lært om sin kirke og den kristne tro, og de får en bekreftelse på sin dåp – en konfirmasjon – på at Gud står fast på sitt løfte han gav ved dåpen. Konfirmasjon er altså en bekreftelse på dåpen.

Det er nok flere av mine konfirmanter som har en solid dose tvil i seg. Men det forhindrer meg ikke fra å konfirmere dem, ei heller å døpe dem. Hvis de skulle forstå og tro alt for å bli konfirmert, vel, da hadde få blitt konfirmert. Hvem forstår alt, hvem klarer med våre menneskelige begrensninger å forstå Guds vesen. Ingen. Men vi blir regnet med i Guds kirke allikevel. Kirken består av mennesker som både tviler og tror, og som gjennom sin ærlige vilje er med på å bringe dette veldige oppdraget videre.

Til deg som ikke synes at troen er god nok, eller stor nok. Et barn som bæres til dåp, blir båret av sine foreldres tro. Kanskje noen bærer deg når det stormer som verst? Kanskje dine foreldres bønner bærer deg fortsatt? En konfirmant med store psykiske og fysiske begrensninger, blir velsignet av Gud på samme måte som de andre blir! Det har ingenting med mental eller fysisk kapasitet å gjøre.

Han som har all makt, han som er med oss alle dager, er også med deg, du som er døpt til Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn. Jeg trenger ikke forstå Gud for å tro, jeg trenger å overgi meg til Gud og stole på at hans allmakt og gode vilje også gjelder meg.  11 disipler fra Galilea gikk ut i verden og fortalte om Jesus. Noen av dem tvilte. Hvem skulle tro at det ville lykkes?