Søndagstanker — Søndag 18. juni 2017
2. søndag i treenighetstiden
En dommer i en rettsal forkynner en dom. Dommen er en konsekvens av en personlig handling. Dommeren er et redskap, dommen er personlig. Det er ikke dommeren vi skal frykte. Det er konsekvensene av våre egne valg vi bør frykte.
Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 3, 11-12
«Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
I forrige uke leste jeg at The Great Barrier Reef – det enorme korallrevet utenfor Australia er i ferd med å dø. Hvorfor? På grunn av oss mennesker. Varmen i havet stiger som en følge av klimaendringer, og korallene dør. Nordmenn reiser verden rundt i fly og forurenser vår atmosfære. Hjemme kjører vi elbil og tror at vi bidrar. Vi lurer oss selv. En elbil ladet med kullkraft fra Tyskland, forurenser like mye som en bensin eller dieselbil.
Vi mennesker er årsak til vår egen undergang. Ubehagelig? Jeg rystes i mitt innerste. Vi er i ferd med å ødelegge vår klode. Konsekvensene av våre handlinger rammer oss med tyngde.
Allikevel vil vi ikke høre om dom. Og slett ikke på det nære personlige plan, slik som døperen Johannes forteller om i dagens tekst. Jesus er den som har makt til å dømme mellom det gode og det onde. Og denne dommen kommer oss i møte.
Jeg tror ikke på noen dom, sier noen. Vi dør, ferdig med det! Men uten en endelig dom, hvordan skal da den krenkede, den som har fått alle sine rettigheter brutt, få sin oppreisning? Hvem skal da stille ondskapen til ansvar for sine handlinger? Ateisten sier at vi kun er et resultat av tilfeldige endringer i gener. Dermed er ingenting sant, ingenting er verken galt eller rett. Gir det noe håp? Nei, det er i bokstavelig forstand håpløst.
Å få en endelig dom gir oss håp. For dommeren kan frikjenne oss. Dommeren vi kjenner gjennom Bibelen er Jesus. Når jeg leser om hans møte med mennesker, fylles jeg med håp. Han kom ikke for å dømme, men for å gi frelse. Han gav oss en vei ut av ondskapen. Han er dommeren som tok dommen på seg. For han så at vi ikke klarte å bære den selv. Og når han sto opp fra de døde, fikk vi et levende håp om frelse. Et håp om å bli frikjent.
Vi er kalt til å leve i fellesskap med andre. Derfor må vi ha regler, moral, anstendighet, dommer og straffer. Vi har en naturlig følelse av rett og galt. Dette ligger i oss. Derfor prøver vi å organisere våre liv i familien, i samfunnet, i verden. Men historien og samtiden viser at vi trenger en dom. En rettferdig dom over menneskene. Han som har all makt, til å dømme og til å frikjenne, er Jesus. Ikke deg eller meg. Det gir meg håp. Både for vår felles fremtid, og for evigheten.