Månedlige arkiver: juni 2017

Er du lykkelig og rik?

Søndagstanker — Søndag 2. juli 2017
4. søndag i treenighetstiden

Norge er på en god sjetteplass blant verdens rikeste land. Målt i kroner og øre ligger vi godt an. I tillegg er Norge kåret til verdens lykkeligste land i 2017. Kjenner du deg igjen? Er du rik? Er du lykkelig? Hvor rik du er avhengig av hvem du sammenligner du deg med. Og din lykke er ikke nødvendigvis den samme som nasjonal lykke.

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10,17-27

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.

Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike!» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er *for dem som stoler på rikdom,• å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

Noen ganger sier folk til meg at vi har det for bra i Norge. Da svarer jeg: Det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk! Jo, vi har det bra, men det betyr jo ikke at vi skal ønske oss det annerledes. Jeg har møtt mange nok fattige mennesker, at jeg er svært glad for å bo i Norge med alle de goder det medfører.

At vi har det godt i Norge, gjør oss også i stand til å gjøre godt mot andre. Det er en velsignelse. Det dreier seg om hvordan vi forholder oss til de goder vi har og hvordan de påvirker oss. Norge har en raus bistandspolitikk. Det er bra. Selvsagt kan det gjøres mer, men vi bidrar godt på mange områder. Og svært mange mennesker i Norge deler sin velstand med andre. Vi gir penger og tid til organisasjoner som hjelper mennesker gjennom fjernadopsjon av barn og familier, mikrokreditt, åndelig og humanitær bistand.

Ordene fra Jesus om kamelen og nåløyet treffer oss allikevel med stor tyngde. For rikdom, eller hang etter rikdom kan gi alvorlige konsekvenser. Vi kan totalt miste fokus på hva som er rett, i kampen for å få mer.  Hvis det viktigste i livet blir sentrert rundt det å eie, ha, få tak i, bruke og kjøpe, mister vi noe av vår menneskelighet. Vi er skapt til samfunn med hverandre. Ikke til å være selvgode egoister.

Derfor roper dagens tekst er varsko til oss alle, enten vi er kirkefolk eller ikke. For rikdom har en egen evne til å krype inn under huden på oss.  Og vi klarer nesten ikke å se det selv. En tigger blir en ubehagelig påminning om at ikke alle har det så godt, og vi forbyr tigging. Arbeidsinnvandrere kommer til oss for å tjene gode norske lønninger, vi gir de lavest mulig lønn og mange blir kynisk utnyttet. Vi reiser rundt i verden og lever godt på andres lave lønninger. Vi kjøper klær sydd av kvinner som sliter under «slavekontrakter» i Burmas tekstilindustrien.

Det ropes et varsko! Du kan leve moralsk og godt, men hvis stoler mer du på dine penger fremfor Gud, har du mistet fokus og er på feil vei.

Jesus fikk den rike mannen kjær, står det. Derfor advarer han. Jesus bryr seg om den rike. Det er godt nytt for oss. Og han tilbyr nåde der vi kommer til kort. For Gud er det umulige mulig. Den rike kan bli frelst. Men vi skal ikke slå oss til ro med det. Har du penger til overs, eller kan du unnvære noe, gi til den som ikke har. Sett av penger til misjon, bistand, mikrokreditt og hjelp mennesker som lider nød. Da vil du oppleve gleden av pengene på en helt annen måte enn å bruke de på deg selv. Vi er skapt til samfunn med hverandre – det handler ikke om å være rikest når du dør!

Velkommen til den store festen!

Søndagstanker — Søndag 25. juni 2017
3. søndag i treenighetstiden

Har du bedt inn til fest noen gang og gjestene en etter en melder avbud? Årsakene er mange, men allikevel… . Det er en vond følelse og man mister lysten på å invitere igjen. Gud inviterer oss til fest. Det er mange som ikke vil komme, Gud er ikke så viktig i deres liv. Allikevel innbys vi gang på gang. For Gud mister ikke lysten til å feire sammen med oss, selv om vi sier nei.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 14, 15-24

En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

        «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

Hver søndag inviteres vi til gudstjeneste. Gudstjenesten er et blekt bilde av den store festen Gud engang skal holde for oss. Men til tross for alle sine begrensninger, så markerer hver gudstjeneste en etappe på veien til den endelige festen.  Den forbereder oss til møtet med Herren, som skal:

          gjøre i stand for alle folk
          et festmåltid med fete retter,
          et festmåltid med gammel vin,
          med fete, margfulle retter
          og gammel, klaret vin.
(Jesaia 25)

Ved dette festmåltidet skal det ikke spares på noe. Og vi skal se Gud klart! Alt som slører vårt blikk skal forsvinne, alder, sykdom, smerter og vanære. Ja, selv døden skal vike. På den dagen skal vi si:

          «Se, dette er vår Gud!
          Vi håpet på ham, og han frelste oss.
          Dette er Herren, vi håpet på ham.
          La oss juble og glede oss over hans frelse!»

En slik fest, en slik markering vil jeg ikke gå glipp av. Ei heller vil Gud at jeg uteblir fra festen. Derfor inviterer Gud deg og meg om og om igjen.

En kollega av meg, Sivert Løhren Hovde, fortalte om sine opplevelser fra en reise til Kambodsja. Et folk som har opplevd så mye ondskap, tar med glede imot invitasjonen til Guds fest. De tar i mot kjærlighet når den gis, for de vet hva ondskap og hat er. For det er kjærlighet som driver Gud til å invitere om og om igjen. Gud vil ikke at et eneste sete skal være tomt når festen starter.

Apostelen Johannes fikk, i et syn, se noen glimt av forberedelsene til denne veldige festen.  Engelen som viste ham synet måtte forsikre seg av Johannes skjønte hvor viktig dette var og understreket: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.»

Er du salig? Vi kalles det, vi som inviteres til dette måltidet. Noen av oss vil vel si at det er å ta i litt. Allikevel kalles vi det. Kanskje ikke så dumt å ta seg en tur til gudstjeneste og begynne å forberede seg! For i gudstjenesten gjøres vi sakte, men sikkert, i stand til å feire den endelige festen.

Sammen med bandet De Små Grå reiste jeg rundt i seks år, og vi sang alltid denne invitasjonen til den store festen:

 Eg er kun ein sårføtt pilgrim, traskar gjennom landet synd.
Gjer meg klar for himmelbyen, når helgenskaren stormar inn.

Refreng:
Når helgenskaren stormar inn, når helgenskaren stormar inn.
Der skal eg stå midt i bruset, når helgenskaren stormar inn.

Eg skal be kvar dag til himlen, om den kraft som dreg meg dit.
Den skal eg ha, der skal eg vere, når helgenskaren stormar inn.

Eg skal spela i det bandet, eg skal spela i Himmelens band.
Eg skal blåse i trompeten, når helgenskaren stormar inn.

Velkommen – du salige!

En rettferdig dom gir håp

Søndagstanker — Søndag 18. juni 2017
2. søndag i treenighetstiden

En dommer i en rettsal forkynner en dom. Dommen er en konsekvens av en personlig handling. Dommeren er et redskap, dommen er personlig. Det er ikke dommeren vi skal frykte. Det er konsekvensene av våre egne valg vi bør frykte.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 3, 11-12

«Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

I forrige uke leste jeg at The Great Barrier Reef – det enorme korallrevet utenfor Australia er i ferd med å dø. Hvorfor? På grunn av oss mennesker. Varmen i havet stiger som en følge av klimaendringer, og korallene dør. Nordmenn reiser verden rundt i fly og forurenser vår atmosfære. Hjemme kjører vi elbil og tror at vi bidrar. Vi lurer oss selv. En elbil ladet med kullkraft fra Tyskland, forurenser like mye som en bensin eller dieselbil.

Vi mennesker er årsak til vår egen undergang. Ubehagelig? Jeg rystes i mitt innerste. Vi er i ferd med å ødelegge vår klode. Konsekvensene av våre handlinger rammer oss med tyngde.

Allikevel vil vi ikke høre om dom. Og slett ikke på det nære personlige plan, slik som døperen Johannes forteller om i dagens tekst. Jesus er den som har makt til å dømme mellom det gode og det onde. Og denne dommen kommer oss i møte.

Jeg tror ikke på noen dom, sier noen. Vi dør, ferdig med det! Men uten en endelig dom, hvordan skal da den krenkede, den som har fått alle sine rettigheter brutt, få sin oppreisning? Hvem skal da stille ondskapen til ansvar for sine handlinger? Ateisten sier at vi kun er et resultat av tilfeldige endringer i gener. Dermed er ingenting sant, ingenting er verken galt eller rett. Gir det noe håp? Nei, det er i bokstavelig forstand håpløst.

Å få en endelig dom gir oss håp. For dommeren kan frikjenne oss. Dommeren vi kjenner gjennom Bibelen er Jesus. Når jeg leser om hans møte med mennesker, fylles jeg med håp. Han kom ikke for å dømme, men for å gi frelse. Han gav oss en vei ut av ondskapen. Han er dommeren som tok dommen på seg. For han så at vi ikke klarte å bære den selv. Og når han sto opp fra de døde, fikk vi et levende håp om frelse. Et håp om å bli frikjent.

Vi er kalt til å leve i fellesskap med andre. Derfor må vi ha regler, moral, anstendighet, dommer og straffer.  Vi har en naturlig følelse av rett og galt. Dette ligger i oss.  Derfor prøver vi å organisere våre liv i familien, i samfunnet, i verden. Men historien og samtiden viser at vi trenger en dom. En rettferdig dom over menneskene. Han som har all makt, til å dømme og til å frikjenne, er Jesus. Ikke deg eller meg. Det gir meg håp. Både for vår felles fremtid, og for evigheten.

Til deg som tviler

Søndagstanker — Søndag 11. juni 2017
Treenighetssøndag

Vit at du ikke er alene.  Jesu nærmeste venner tvilte, selv etter at han viste seg for dem i levende live etter sin oppstandelse. Men også de tvilende ble regnet med i det store oppdraget – å fortelle videre hva de hadde opplevd. Og løftet om å aldri mer være alene gjaldt også dem. Tvil er ikke diskvalifiserende for en levende Kristustro.  

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 28, 16-20

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

De 11 disiplene fikk det største oppdrag noen har fått – å gjøre alle folkeslag til disipler. Det skulle skje ved at hvert enkelt menneske ble kalt til dåp til treenighetens navn og gitt undervisning om alt det Jesus hadde befalt. Dette enorme oppdraget har fått like store konsekvenser. I alle verdens land har fortellingen om Jesus blitt fortalt, og mennesker har kommet til tro. Det er et under i seg selv.  Med oppdraget fulgte et løfte.  Jesus er med – alle dager. Vi står ikke alene. Med Guds kraft skal oppdraget fullføres.

I Norge førte dette oppdraget, mange år senere, til at skoleverket ble opprettet, slik at barn og unge skulle kunne lese Bibelens fortellinger og katekismen på egen hånd. Hensikten var at de skulle bli konfirmert. Og nettopp denne søndagen konfirmerer jeg 34 konfirmanter i Aurskog kirke. De har fått del i Bibelens fortellinger om Jesus, de har lært om sin kirke og den kristne tro, og de får en bekreftelse på sin dåp – en konfirmasjon – på at Gud står fast på sitt løfte han gav ved dåpen. Konfirmasjon er altså en bekreftelse på dåpen.

Det er nok flere av mine konfirmanter som har en solid dose tvil i seg. Men det forhindrer meg ikke fra å konfirmere dem, ei heller å døpe dem. Hvis de skulle forstå og tro alt for å bli konfirmert, vel, da hadde få blitt konfirmert. Hvem forstår alt, hvem klarer med våre menneskelige begrensninger å forstå Guds vesen. Ingen. Men vi blir regnet med i Guds kirke allikevel. Kirken består av mennesker som både tviler og tror, og som gjennom sin ærlige vilje er med på å bringe dette veldige oppdraget videre.

Til deg som ikke synes at troen er god nok, eller stor nok. Et barn som bæres til dåp, blir båret av sine foreldres tro. Kanskje noen bærer deg når det stormer som verst? Kanskje dine foreldres bønner bærer deg fortsatt? En konfirmant med store psykiske og fysiske begrensninger, blir velsignet av Gud på samme måte som de andre blir! Det har ingenting med mental eller fysisk kapasitet å gjøre.

Han som har all makt, han som er med oss alle dager, er også med deg, du som er døpt til Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn. Jeg trenger ikke forstå Gud for å tro, jeg trenger å overgi meg til Gud og stole på at hans allmakt og gode vilje også gjelder meg.  11 disipler fra Galilea gikk ut i verden og fortalte om Jesus. Noen av dem tvilte. Hvem skulle tro at det ville lykkes?

Hvordan overvinne frykten

Søndagstanker — Søndag 4. juni 2017
Pinsedag

Etter at selvmordsbomberen angrep og drepte 22 mennesker i Manchester forrige uke, reagerer mange med frykt for å være med på større arrangement. Etter at en lastebil meiet ned fotgjengere i Stockholm, sperret vi av Oslos gater 17. mai med store busser og lastebiler. Frykten er kommet. Frykt er en gift som sakte, men sikkert dreper initiativ, livsglede og medmenneskelighet. Frykt stenger oss inne og tar fra oss fellesskapet med de andre. Terrorister forsøker å sprøyte frykt inn i våre samfunn ved å drepe vilkårlig. Vi sier at de ikke skal få vinne frem. Men hvordan skal det skje?

Frykten styrte livet til Jesu nære venner. De hadde låst seg inne i et forsøk på å holde ytre fiender ute. Men frykten satt også fast i dem. Deres leder var død, henrettet. Hva ventet dem nå? Da skjer dette:

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 20, 19-23

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Det utrolige skjer! Møtet med Jesus fordriver frykten. To ganger hilser han dem med fred. De blir glade. Så, bokstavelig talt, ånder han fred over dem. Den hellige Ånd dreper frykten. Den hellige Ånd holder fast gleden. Ikke bare den forbigående gjensynsgleden som disiplene opplevde, men den dype gleden som springer ut i fra Jesu oppstandelse fra de døde. Den hellige Ånd har dette som mål – å minne om Jesus. Å minne om at døden ikke er det siste som møter oss.

Vi kan prøve å overvinne vår frykt for terror ved å vise til statistikk – sannsynligheten av at du ikke bli rammet av terror. Jo, det er helt riktig, men føler du deg bedre? Klarer du å møte ukjente mennesker uten skepsis, klarer du å møte de fremmede som søker vår trygghet uten uro? Føler du deg trygg?

Jeg trenger en indre trygghet som er større enn frykten, noe som holder gjennom liv og død. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Jeg tror ikke på Jesus fordi jeg er redd, men troen på Jesus har gjort noe med meg. Jeg er ikke redd.

Det eneste som hjelper mot hat, frykt, likegyldighet og isolasjon er kjærlighet. Ekte kjærlighet – Guds kjærlighet, som kom til uttrykk ved at «at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Med en slik trygghet i ryggen, kan vi bekjempe all verdens terror og uro. Den hellig Ånd minner oss om dette, og i pinsen feirer vi at Ånden ble sendt til oss.

Derfor møtes du i kirkedøra med ordene: «Nåde være med deg og fred fra Gud, vår far, og Herren Jesus Kristus.»  Det er den samme hilsen Jesus gav sine redde venner på oppstandelsesdagen. Fra den dagen skjedde det noe med disiplene,  redselen og frykten forsvant. Måtte det samme skje med oss alle!